Foto: Khürt Williams (CC BY 2.0)

I 1840 undret Alexis de Tocqueville på hvorfor demokratiet i USA fungerte så bra. 177 år senere er det naturlig å snu spørsmålet på hodet og spørre: Hvorfor fungerer demokratiet i USA så dårlig?

Eirik Løkke er rådgiver i Civita og forfatter av notatet «Medier og demokrati i populismens tidsalder». Artikkelen bygger på notatet.

Et av de mest innflytelsesrike verkene som er skrevet om demokratiet i USA, er Alexis de Tocquevilles bok ”Democracy in America”. Tocquevilles offisielle oppdrag var å undersøke fengselsforholdene i den nye verden – hans egentlige misjon var å studere hvorfor demokratiet slo rot i USA, mens det ikke gjorde det i mange andre land. Tocqueville var opptatt av funksjonelle sider ved demokratiet i USA, som han mente var overlegne forholdene i sitt hjemland Frankrike, især den egalitære strukturen og deltagelsen i sivilsamfunnet. Samtidig observerte Tocqueville trekk ved demokratiet som allerede på 1840-tallet var urovekkende. Blant annet predikerte han at sosiale forbedringer ville øke den sosiale frustrasjonen (den såkalte Tocqueville-effekten) – og påfølgende øke hatet mot de sosialt mer privilegerte. Det er fristende å bemerke at han neppe ville vært veldig overrasket over fjorårets valgseier til Donald Trump. Derimot er det tvilsomt om han i dag ville trukket frem USA som et lysende eksempel på velfungerende demokrati. 177 år etter at Tocqueville stilte spørsmålet om hvorfor demokratiet i USA fungerer så bra, må vi snu spørsmålet på hodet og spørre: Hvorfor fungerer demokratiet i USA så dårlig?En slik analyse har flere aspekter. Den kanskje viktigste årsaken til demokratisk forvitring er den dype polariseringen som dels er forårsaket og dels forsterket av amerikansk medieoffentlighet. Men hvordan endte USA opp i denne situasjonen? Og finnes det noen løsninger?

Journalistikkens betydning

Frie og uavhengige medier har alltid vært ansett som essensielle i et liberalt demokrati – og særlig i USA. En av dem som tidlig forsto dette, var USAs tredje president, Thomas Jefferson, som i 1787 uttalte at ”hvis jeg måtte velge mellom en regjering, men ingen aviser, eller aviser, men ingen regjering, så ville jeg valgt det siste”. Jeffersons mediepolitiske etos reflekteres i USAs 1. grunnlovstillegg, som ikke bare beskytter ytringsfriheten som sådan, men eksplisitt uttrykker at pressefriheten skal beskyttes av grunnloven. George W. Bush, som ikke alltid ble like rettferdig behandlet, oppsummerte pressens betydning ved å insistere på at vi trenger frie og uavhengige medier for å holde politikere ansvarlig overfor folket.

En nødvendig betingelse for medienes funksjonelle rolle er tilstrekkelig tillit i befolkningen – noe mediene i dag knapt har. Undersøkelser fra Gallup viser at tilliten til mediene er på sitt laveste nivå siden byrået startet med slike målinger i 1972. Blant republikanske velgere er det kun 14 prosent (!) som har tillit til at mediene i stor eller rimelig grad evner å dekke nyheter på en troverdig måte.

Et stykke på vei kan man si at krisen som har rammet amerikanske massemedier er selvforskyldt. De tradisjonelle mediene i USA, som tv-nettverkene CBS, NBC og ABC, samt de ledende avisene, har en klar liberal slagside. Studier viser at kun syv prosent av journalistene er republikanere. Det samme tallet var 25 prosent i 1971. Amerikanske journalister er således mer liberale enn velgere flest. Oppfatningen blant konservative amerikanere er at journalistene har blitt talspersoner for en klasse av profesjonelle smaksdommere sentrert rundt østkysten. Det er naturligvis en overdrivelse, men oppfatningen har fungert som en katalysator for mistillit – og de seneste årene har holdningen bortimot vært direkte fiendtlig. Det er på denne bakgrunn man bør forstå opprettelsen av Fox News og oppblomstringen av såkalt ”talkshow radio” med en klar konservativ slagside.

Den andre årsaken til den negative spiralen, er internettrevolusjonen. Dette fordi tilgangen på informasjon på avgjørende vis påvirker den offentlige samtale og borgernes forståelse av samfunnet. Internett har ført til at amerikanske journalister har mistet sin rolle som portvoktere for informasjonsstrømmen. Internett gjør at hvem som helst kan publisere hva som helst uten å følge et minimum av presseetikk. I så måte henger disse årsakene sammen. Tradisjonelle mediers manglende evne til å inkludere et bredt spekter av synspunkter bidro til at mer ytterliggående stemmer fant alternative kanaler for å ytre sine meninger – noe internettrevolusjonen og sosiale medier har blitt en katalysator for. Det er blant annet i dette lyset vi bør forstå valget av Donald Trump.

Kilde: Washington Post

Internettrevolusjonen

Internett er et paradigmatisk skifte – på godt og vondt. På den positive siden representerer nettet en demokratisering av offentligheten, fordi hvem som helst kan ytre seg om hva som helst uten sensur eller redaksjonell avvisning. På den negative siden har internett ført med seg anonym hets, falskneri og ensretting. Denne medievirkeligheten er som nevnt ikke helt ny – men det er like fullt en vesentlig forskjell: Internett forsterker denne mekanismen, i og med at vi nå selv kan filtrere informasjon. Dermed kan vi lettere havne i bobler hvor man kun agerer med likesinnede. Allerede i 1995 spådde Nicholas Negroponte ved MIT at internett ville utvikle en «Daily Me» – en personlig nyhetsstrøm tilpasset hver enkelt. I en slik virkelighet kunne vi som borgere selv tilpasse hvilke nyheter vi ønsket skulle fange vår oppmerksomhet.

Mens Negroponte i liten grad diskuterte hvilke implikasjoner den teknologiske utviklingen ville få for demokratiet, har Jürgen Habermas drøftet problemstillingen. Hans spådom for 11 år siden var at diskusjoner på nettet vil utfordre den offentlige samtale, fordi det ville oppstå parallelle offentligheter som hadde få eller ingen berøringspunkter. Det Habermas beskriver, er utviklingen av en fragmentert medievirkelighet, der filterbobler og ekkokamre dominerer. Konsekvensen av slike ekkokamre er at vi i begrenset grad møter motforestillinger. Tvert imot, innebærer økt fragmentering at vi lettere søker personer, artikler og informasjon som bekrefter våre egne synspunkter. Tidligere i år (2017) publiserte en annen fremstående tenker om ytringsfrihet og offentlighet, Harvard-professor Cass Sunstein, boken #republic, hvor forholdet mellom internett og demokrati er hovedtema. I boken argumenterer Sunstein for at samfunn – særlig heterogene samfunn som det amerikanske – er avhengig av felles opplevelser. Begivenheter som styrker det sosiale samholdet i en nasjon. Videre understreker han betydningen av at borgerne tilegner seg informasjon uten at det var planlagt. Både felles opplevelser og tilfeldig tilegning av informasjon trues av sosiale medier. I likhet med Habermas understreker derfor Sunstein at sosiale medier og filtrering av informasjon utgjør en negativ risiko for en felles offentlig samtale.

Vi kunne knapt fått et bedre eksempel på disse mekanismene, enn den amerikanske valgkampen i 2016 – hvor sosiale medier kan ha spilt en avgjørende rolle.

Nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman, forklarer denne atferden som ”confirmation bias”. Mennesker har en tilbøyelighet til å søke informasjon som bekrefter egne fordommer, og i så måte er ekkokamre noe som naturlig oppstår, dersom vi ikke har mekanismer for å utfordre våre egne oppfatninger. Vår internettaktivitet kobler oss sammen med personer som deler vårt politiske, religiøse og sosiale ståsted – samtidig som vår egen aktivitet filtrerer bort informasjon som gir oss motforestillinger. Sosialpsykologen Jonathan Haidt beskriver det samme fenomenet i sin bok The Righteous Mind. Ifølge Haidt motiveres vi ikke først og fremst av fakta, men av emosjonelle argumenter. En fragmentert medieoffentlighet har således både en teknologisk og psykologisk komponent som forsterker hverandre gjensidig, og som bidrar til å forklare hvorfor den offentlig samtale undergraves.

Postfaktuelt samfunn?

Journalist Elisabeth Kolbert i The New Yorker argumenterer langs samme linje som Haidt. I artikkelen ”Why facts don`t change our minds” oppsummerer hun nyere forskning som understreker graden av faktaresistens i samfunnet. En rekke kognitive undersøkelser synes å underbygge at mange mennesker holder fast på sine oppfatninger, selv i møte med åpenbare og lett tilgjengelige fakta som dokumenterer at de tar feil. Et talende eksempel er kontroversen om hvor mange personer som møtte opp ved innsettelsen av henholdsvis Donald Trump 20. januar 2017 og Barack Obama 20. januar 2009. Ved å sammenligne bilder tatt på samme tidspunkt på innsettelsesdagen, er det helt åpenbart at det var betydelig færre mennesker tilstede under Trumps innsettelse enn åtte år tidligere. Ikke desto mindre var Trump-tilhengere lite villig til å innrømme at det faktisk var tilfelle. For å sitere Sean Spicer: ”This was the largest audience to ever witness an inauguration — period!” Men er slike postfaktuelle tendenser like sterke hos liberale som hos konservative?

Skal vi tro journalist Christopher Ingraham er de ikke det. Han har gjennomgått flere studier som konkluderer med at liberale velgere er mer opptatt av kritisk tenkning, blant annet fordi konservative er mindre interessert i å bruke lang tid på å prosessere informasjon. I tillegg har den konservative bevegelsen, både i og utenfor Det republikanske partiet, ført en kraftfull kampanje for å undergrave tradisjonelle medier.
Ifølge den tidligere radiotalkshow-verten (konservativ og tidlig del av ”Never Trump-bevegelsen), Charles Sykes har den vedvarende hetsen mot tradisjonelle medier lagt forholdene til rette for at mange nå er villig til å tro på hva som helst – så lenge det tjener ens egen sak. Og viljen til å tro på hva som helst var noe som i stor grad preget 2016-valgkampen gjennom omfanget av såkalte ”falske nyheter”.

Mengden «falske nyheter» gjorde at flere stilte spørsmål ved hvorvidt liberale demokratier har entret en postfaktuell (post-truth) virkelighet, dvs. en virkelighet der fakta betyr stadig mindre. Det er imidlertid ikke enkelt å definere begrepet «falsk nyhet», ettersom en nyhet ikke bare kan bedømmes ut fra hvorvidt den er sann eller ikke. I mange tilfeller kan sak x publiseres i beste tro på at den er sann, selv om det etterpå viser seg at den ikke er sann. En definisjon må med andre ord inkludere en intensjon om å publisere noe man vet er usant. En slik definisjon benytter Margaret Sullivan i Washington Post: ”Fake news er løgner, i form av nyhetsartikler, konstruert med hensikt å villede publikum”.

I en amerikansk kontekst er det vanskelig å komme utenom Alex Jones når fenomenet falske nyheter drøftes. Jones er redaktør for nettstedet Infowars.com og er beryktet for å dyrke konspirasjonsteorier. Hans uttalelser kan best karakteriseres som bisarre, og mangler ofte jording til virkeligheten. Like fullt har Alex Jones et publikum på flere millioner, og selv Donald Trump har valgt å stille opp, blant annet for å spre myten om at flere tusen muslimer jublet i New Jersey etter 9/11. Trump holder fortsatt kontakt med Alex Jones, og det var via Infowars.com at Trump fikk ideen om at milliontalls ulovlige innvandrere stemte ved valget, noe han brakte videre til offentligheten uten et fnugg av bevis. En av utfordringene i møte med slike påstander er at de er vanskelige å motbevise med ugjendrivelig dokumentasjon. Hvordan skal man f.eks. bevise at det ikke var flere tusen muslimer som jublet i New Jersey, eller at det ikke var millioner av velgere som stemte ulovlig? Selv om det er enkelt å kontrollere at påstandene ikke kan dokumenteres, er det vanskelig å bevise det motsatte.

Hvilken rolle spilte såkalte falske nyheter under valget i 2016?

En Harvard-studie viser hvordan deler av høyresiden som støtter Trump, den såkalte ”alternative høyresiden” (Alt-Right-bevegelsen) lyktes med å forme medieoffentligheten i USA på en måte man aldri tidligere har sett, med nettstedet Breitbart som sentrum. Det er vanskelig å vurdere hvilken påvirkning dette fikk på velgerne i USA, men det er ikke utenkelig at utbredelsen bidro til å vippe et jevnt valg i favør av Donald Trump. Hvis du vil forstå anatomien av hvordan en falsk nyhet oppstår og spres, hadde New York Times en god illustrasjon i forbindelse med vitnemålet til den sparkede FBI-direktøren James Comey 8. juni. Dessverre er det lite som tyder på at problemet med falske nyheter forsvinner med det første – særlig ikke fordi den nåværende presidenten i USA er en av de fremste aktørene i å spre falske nyheter og konspirasjonsteorier. 

Politisk spinn

Det er imidlertid stor forskjell på falske nyheter og hva vi kan betegne som politisk spinn, hvor også sistnevnte er et vesentlig problem ved dagens medieoffentlighet. En som diskuterer dette på en utfyllende måte, er Harry Frankfurt i boken Om bullshit. Den er et fagfilosofisk forsøk på å identifisere hva språklig «bullshit» er og hvordan det brukes i den offentlige debatten. Frankfurts sentrale poeng er at den som uttrykker mye ”bullshit”, uttaler seg uten å være særlig opptatt av hvorvidt et utsagn er sant eller ikke, men om det har den tilsiktede virkning. Det er heller ikke viktig om den som uttaler noe, mener det han sier, for igjen er det virkningen av utsagnet som er det sentrale. Frankfurt beskriver med dette hvordan politisk spinn arter seg. Det er liten tvil om at utviklingen av internett og sosiale medier vil gjøre det mer utfordrende for journalister – på særlig to måter. For det første er det å produsere journalistiske saker i en tid med ”information overload”, stor kompleksitet, falske nyheter og politisk spinn i seg selv vanskelig. For det andre blir denne utfordringen ekstra vanskelig i en tid med knappe ressurser. Medienes forretningsmodell og inntekter er truet, og i mange tilfeller gjør det at journalistene får mindre ressurser og tid til å produsere journalistikk.

Avslutning

La meg understreke at selv om utviklingen beskrevet i denne artikkelen er høyst reell, skal man vokte seg for å overdrive. Jeg er enig med Cass Sunsteins overordnede konklusjon: Sosiale medier utgjør en stor utfordring for demokratiet, men de er (foreløpig) ikke en overhengende trussel mot demokratiet. Men noen direkte oppløftende konklusjon er den heller ikke. Det som er særlig deprimerende er å se hvordan politikken i USA har degenerert. Reell politisk diskusjon på tvers av skillelinjene er byttet ut med en moderne form for online tribalisme. Forskning tyder på at amerikanske borgere ikke er mer splittet eller uenig i saksspørsmål enn tidligere, like fullt er polariseringen betydelig sterkere nå enn bare for få år siden. Partitilhørighet er i økende grad et uttrykk for sosiale og kulturelle markører, der kompromiss anses som forræderi og svakhet uavhengig av hvilke spørsmål som faktisk diskuteres. Denne polariseringen forsterkers ytterligere av såkalt Gerrymandering – altså den prosessen hvor valgdistriktene blir utformet med den hensikt å gjøre distriktet særlig fordelaktig for et av partiene. Denne praksisen er ren gift for demokratiet. Francis Fukuyama mener at dersom valgdistriktene ble utformet på en slik måte at det ikke lenger var reell konkurranse omkring hvem som ble valgt, ville det være et klart tegn på at en essensiell komponent ved det amerikanske demokratiet – nemlig partikonkurranse – ikke lenger er oppfylt.

Det er ikke umiddelbart lett å se hvordan det amerikanske demokratiet skal bevege seg ut av den negative spiralen. Åpenbart er tillit et nøkkelord – spørsmålet er hva som kan gjøres. Det finnes neppe en ”quick fix”, men en del av løsningen kan være å øke transparensen i den journalistiske prosessen; hvilke vurderinger som gjøres og hvilke retningslinjer som ligger til grunn, kan gjøre det enklere for mediene å legitimere sine valg i en åpen debatt. Med andre ord være åpne for en mer konstruktiv mediekritikk. Det er for eksempel mulig å kritisere journalistikk uten å undergrave troverdigheten til mediene. Samtidig er det et godt insentiv for å øke kvaliteten og etterretteligheten i det journalistiske arbeidet. Det amerikanske demokratiet har helt siden 1789 overført makt fra ett regime til et annet på fredelig vis, men skal den amerikanske republikken overleve de neste 250 årene må den offentlig samtale revitaliseres.

Notatet «Medier og demokrati i populismens tidsalder – Et blikk på medieoffentligheten i etterkant av 2016-valget i USA» er publisert på nettsidene til Civita og kan leses her.