Mer

    Visepresidentens tid

    Årets valg har så langt vært tilbakeskuende. Når fokuset nå flyttes til visepresidenten – og visepresidentkandidatene – handler det plutselig langt mer om veien videre.

    Visepresidenten er steget bak den mektigste i verden, og kan når som helst måtte ta over toppjobben. Likevel er ikke visepresidenten den nest mektigste i det amerikanske politiske systemet av den grunn. Faktisk omtales gjerne vervet som visepresident som det minst ettertraktede i Washington, D.C. I beste fall vil hen få være med å utforme politikk – i verste fall forblir hen en ren gallionsfigur for administrasjonen og en understudy for presidenten.

    Akkurat for øyeblikket er imidlertid visepresidenten – og visepresidentkandidaten – i sentrum av den politiske diskusjonen i USA.

    På republikansk side ga valget av senator J. D. Vance (R-OH) som visepresidentkandidat en ren MAGA-«ticket», snarere enn en stemmeseddel balansert av ulike deler av partiet. Vance er ung, dynamisk og tenkende. Han har også endret synspunkt radikalt i løpet av de siste åtte årene, fra Never Trumper til en fullbåren MAGA-ideolog.

    Med Vance har Trump tilsynelatende sikret seg en lojal makker – Vance har til og med uttalt at han ville ha gjort det motsatte av det visepresident Mike Pence gjorde 6. januar 2021. Valget av Vance gir også en tronarving til MAGA-bevegelsen. Slik sett kan valget få betydning også på langsikt.

    Veivalget etter Biden

    På demokratenes side venter alle på at president Joe Biden skal trekke seg som kandidat. Den sittende presidenten har etter hvert brorparten av partiet mot seg. Da Obama på torsdag tilkjennegjorde sin skepsis til Bidens vinnersjanser, var det egentlig over. Nå er spørsmålet hvor lang tid det tar Biden å innse det – jo lenger han venter, jo mer undergraves kandidaturet til arvtakeren – og hvordan han velger å trekke seg. Her finnes det ulike fremgangsmåter.

    Han kan trekke seg, frigi delegatene sine og oppfordre til et mini-nominasjonsvalg, slik kongressmedlem Jim Clyburn (D-SC) har foreslått, eller han kan peke på sin visepresident Kamala Harris som kandidaten partiet og delegatene bør stille seg bak. Til tross for et dårlig arbeidsforhold mellom de to, er det sistnevnte vi alle venter oss. Noe annet ville være en skandale, av flere grunner.

    Harris vil stille på Biden-administrasjonens plattform, og hun kan politikken ut og inn ettersom hun (i det minste i teorien) har vært med på å utforme den. Hun vil få tilgang til Bidens økonomiske midler, og hun har stått på stemmeseddelen sammen med Biden i nominasjonsvalget. Her finnes det altså praktiske så vel som demokratiske argumenter for Harris.

    Men viktigst av alt: Kamala Harris er Bidens visepresident. Joe Biden valgte henne til å ta over dersom noe skulle skje med ham selv, altså nettopp et øyeblikk som dette. Er hun ikke det riktige valget nå, var hun det aldri. I så fall mislyktes Biden i kanskje den viktigste beslutningen en president fatter.

    Fra Biden-Harris, til Harris-?

    La oss så – nyhetsrapporter om det motsatte til tross – legge til grunn at Biden trekker seg og peker på Harris. Da gjenstår et skippertak uten like før demokratenes landsmøte i Chicago i august. Oppgaven er å fremstå som en naturlig fortsettelse av Biden-administrasjon, men med ny giv og en ny generasjon i partiet, og å vise seg som en leder som både kan slå Donald Trump i november og styre landet.

    Noe av det vanskeligste vil bli å overbevise om at hun har et mandat. Til tross for at Harris har stått på stemmeseddelen med Biden gjennom nominasjonskampen, vil hun slite med inntrykket av at hun kun blir nominert fordi Biden faller fra. Dette er et argument Trump vil bruke mot henne. Etter en mislykket valgkamp i 2020, sa han at en Harris som Bidens visepresident ville være være å snike inn en kvinnelig president «through the backdoor». Dette argumentet vil ikke bli brukt mindre om hun faktisk blir presidentkandidat.

    Her blir Harris’ valg av sin egen visepresidentkandidat særlig viktig. Hun trenger noen som kan gi enda mer entusiasme til «ticketen» enn det hun bringer på egen hånd. Blant navnene som blir vurdert, er imidlertid ingen fryktelig imponerende. Velger hun derimot en samarbeidspartner som har lederkvaliteter, som har vært gjennom presidentvalgkampen før, og som kan hamle opp med Vance i visepresidentdebatten, kan det være med å tippe valget i demokratisk retning i november.

    Mayor Pete?

    Et spennende navn i så måte er Pete Buttigieg, som gjorde det langt bedre i 2020 enn Harris selv. Buttigieg, som nå er samferdselsminister i Biden-administrasjonen, har noen interessante paralleller til Vance.

    De er begge unge og fra Midtvesten (henholdsvis Indiana og Ohio); de er begge veteraner fra krigene i Irak og Afghanistan; de har begge eliteutdannelser. De er også begge to bokskrivende tenkere med analytisk teft og med tydelige visjoner for hvordan nasjonen kan bedres. En debatt mellom de to – mellom «shortest way home» og «hillbilly elegy» – ville være et godt steg opp fra hva vi har vært vant med den siste tiden.

    Får vi en valgkamp mellom Trump-Vance og Harris-Buttigieg vil valget plutselig ta en helt ny dreining. Nå vil det handle mer om veien videre i hvert parti, og virke mindre som en dårlig reprise av 2020.

    I et slikt scenario vil presidentvalget også være et «visepresidentvalg», hvor det velges en bro til neste generasjon. Uansett er visepresidentembetet, på begge sider, mer betydningsfullt enn på lenge.

    Vårin Alme
    Vårin Alme
    Utdannet statsviter ved NTNU og Universitetet i Oslo. Jobber som forsker og doktorgradskandidat med fordypning i amerikansk utenriks- og alliansepolitikk. En av stemmene i podkasten "Amerikansk politikk".

    Les også