Problemet med tredjepartier er at velgerne som regel ikke ønsker det.
Kommentaren ble først publisert i Nettavisen.
Utfordrere til de store partiene i USA lever med de noe nedlatende merkelappene «tredjeparti» og «tredjekandidat.»
Det å stille som tredjekandidat i et amerikansk presidentvalg er som å dra på ferie en uke i Nord-Norge uten regnjakke. Du ender som regel med å bli idiotforklart.
Men en sjelden gang er klimaet riktig. Kan det være klima for en tredje presidentkandidat i 2024?
Denne uken holdt gruppen No Labels kickoff-fest i New Hampshire. No Labels har jobbet for sentrumspolitikk og tverrpolitisk samarbeid siden 2010, men dette kan bli første gang de stiller med egen presidentkandidat.
Det hele ble frontet av duoen Joe Manchin og Jon Huntsman – én demokrat og én republikaner.
Demokraten Manchin (75) er kjent for å sitte på vippen i Senatet, der han ofte gjør livet surt for eget parti. Tross å være demokrat, er han innvalgt fra West Virginia, én av USAs mest konservative delstater, der han også har vært guvernør. Manchin har en nasjonal profil med sterk troverdighet som en uavhengig stemme i sentrum.
Republikaneren Huntsman (63) har vært guvernør i Utah, der han på et tidspunkt hadde utrolige 90 prosent støtte blant folk. Siden har han jobbet som ambassadør for presidenter fra begge partier (Kina for Obama og Russland for Trump). Han stilte som presidentkandidat i 2012, uten stort hell.
De to vurderer altså å stille som president og visepresident sammen i 2024. Trolig med Manchin som presidentkandidat.
Budskapet er at sentrum i amerikansk politikk har kollapset, og at splittelse har blitt den nye forretningsmodellen til de to store partiene.
Hvorfor ta No Labels seriøst?
Sist en tredjekandidat hadde en realistisk mulighet til å vinne et presidentvalg, var i 1992.
Kjendismilliardær Ross Perot fra Texas ble en politisk profil da han begynte å snakke om den voksende statlige gjelden, frihandelspolitikk og politikerklassen, og brukte statusen til å stille mot George Bush sr. og Bill Clinton.
Den sommeren ledet Perot på målingene. Så trakk han seg på mystisk vis, før han kom tilbake igjen ni uker før valget. Velgerne var lite imponert over ubesluttsomheten, og Perot endte på 19 prosent, uten å vinne noen delstater.
Problemet til alle tredjepartier siden Perot, er at de har startet i feil ende: Med partiet. Perots kandidatur startet i motsatt ende: Med etterspørsel. Et parti det ikke er etterspørsel etter har ikke livets rett i et topartisystem.
Her vekker No Labels mer tillit enn de vanlige småpartiene. De skal ikke stille på død og liv. Viser målingene at det å stille kun vil være til hjelp for den ene eller den andre kandidaten, stiller de ikke, forteller styreleder Joe Lieberman.
Samtidig jobber No Labels for å samle inn 70 millioner dollar som skal brukes til å komme på stemmeseddelen i alle 50 delstater, noe som er lettere sagt enn gjort.
Konspirasjonsteori spres
Blant demokrater og medlemmer av kommentariatet hagler kritikken mot Manchin og No Labels. På venstresiden spres nå en konspirasjonsteori om at No Labels sin skjulte agenda er å få Trump valgt.
Demokratene er med andre ord livredde. De er skråsikre på at de kommer til å slå Trump – akkurat som de var i 2016 – og ønsker ikke at noen rører i gryta.
Samtidig mener republikanere at No Labels vil svekke Trumps sjanser.
Historie og meningsmålinger viser at et tredjeparti ikke kan vinne, sier mange. No Labels vil ha en stor oppgave foran seg, men i 2024, når demokratene og republikanerne ser ut til å stille med historisk sårbare kandidater, er ingenting umulig.
Velgerne ønsker verken Biden eller Trump, viser nemlig målingene. Kun 22 prosent vil at Biden stiller til fire nye år, mens bare 29 prosent gjerne ser at Trump stiller på nytt.
Som Huntsman så riktig sier til CNN:
«Tilliten mellom velgerne og politikerne har forvitret fullstendig. De (velgerne, red.anm.) er fanget i en dommedagssyklus med teater og galskap på begge sider som gjentar seg om og om igjen.»
Sikkerhetsventilen
Man kan forstå velgerne. Et flertall mener at Trump er kriminell og ikke til å stole på, mens to av tre velgere er bekymret for Bidens mentale og fysiske helse.
Likevel har argumentet til No Labels er klar brist: Joe Biden representerer ikke en radikal politikk. Tvert imot. Han vant partiets nominasjon i 2020 ved å fronte moderat politikk.
Biden vant delstater som Hillary Clinton tapte i 2016, og gjorde det godt blant mer moderate velgere. Forskjellen er at helsa hans nå fører til stor bekymring hos mange velgere.
Her mener No Labels de kan være en sikkerhetsventil.
Ender vi der at Trump må bruke deler av valgkampen i retten samtidig som Bidens helse forverrer seg, kan No Labels hoppe inn i valgkampen og trolig skyte opp på målingene.
Nåde den som synder
Problemet med tredjepartier er at velgerne som regel ikke ønsker det. For selv om de fleste er misfornøyd med dagens system, rekker de ikke gjøre noe med systemet før de igjen må stemme på det de kaller the lesser of two evils.
Den sosiale kostnaden kan også være stor.
Gruppetenkningen i USA står så sterkt i politikken at en stemme til et tredjeparti kan bety at man mister venner – eller i det minste risikerer en kraftig skyllebøtte fra venner og familie dersom «feil» kandidat vinner til slutt.
De fleste vil kun støtte et tredje parti som oppfattes å ha en reell sjanse til å vinne. Derfor vil et potensielt No Labels-kandidatur ha en enorm oppgave foran seg. Å tro noe annet vil være naivt.
Jeg drar snart på ferie til Nord-Norge, og pakker naturligvis med meg regnjakken – men aldri si aldri.
