Mer

    Mens de venter på Trumps fall

    Donald Trump har ti republikanske utfordrere i nominasjonskampen. Men få av dem våger foreløpig å angripe.

    Først publisert i Dagsavisens «Internasjonalen»-spalte 19. juni.

    De fleste av Donald Trumps motstandere i eget parti virker mer opptatt av å angripe Justisdepartementet og Joe Biden – og forsvare Trump – enn de er av å bruke tiltalen i dokumentsaken som nok et eksempel på at ekspresidenten ikke bør få fornyet tillit.

    Trumps utfordrere venter med å angripe ham direkte til det er mer sannsynlig at det faktisk vil svekke Trump blant de republikanske velgerne. Men de venter fort på en tid som ikke kommer.

    Ifølge en fersk nasjonal meningsmåling mener et flertall (56 %) av amerikanske velgere at Trump bør trekke seg som presidentkandidat etter den føderale tiltalen i dokumentsaken. Tilbakemeldingen er imidlertid en helt annen fra de registrerte republikanske velgerne i den samme målingen: 83 prosent mener at Trump ikke bør trekke seg. Hver tredje spurte mener han ikke har gjort noe ulovlig (selv om de anser det som uetisk), mens halvparten mener Trump ikke har gjort noe galt i det hele tatt. Kun 13 prosent av de republikanske respondentene i målingen mener han har gjort noe ulovlig.

    Tallene forklarer hvor utfordrende det er for Trumps utfordrere å få noe ut av angrepene på ham, og hvorfor mange foreløpig avventer situasjonen. De er avhengig av mange av de samme velgerne som støtter Trump, og de må forholde seg til at et solid flertall av de republikanske velgerne mener den tidligere presidenten er urettferdig behandlet.

    Trump har ligget stabilt over 50 % på gjennomsnittet av de nasjonale, republikanske 2024-målingene siden 4. april. Slik var det også mellom juli og november i fjor. Fallet på målingene etter mellomvalget i fjor høst, og den påfølgende usikkerheten om Trump fortsatt hadde de republikanske velgerne på sin side, er for nå et tilbakelagt kapittel. Siden den tid har han blitt tiltalt i den såkalte Stormy Daniels-saken i New York, han har blitt tiltalt føderalt i den nevnte dokumentsaken, og han har blitt kjent skyldig i ærekrenkelser og dømt til å betale nesten fem millioner dollar til E. Jean Carroll, som saksøkte ham for en angivelig voldtekt midt på 1990-tallet.

    USAs 45. president, som også håper å bli den 47., ligger nå over 30 prosentpoeng foran Florida-guvernør Ron DeSantis, hans nærmeste republikanske utfordrer på de nasjonale målingene. Hver og én av utfordrerne må samtidig forholde seg til et medielandskap der kommentarer for, om eller mot Trump er den eneste måten de kan få oppmerksomhet på. Dynamikken i det konservative medielandskapet er tilsvarende, med unntak av at Trump-kritikk ikke belønnes på samme måte. Det endres ikke med det første. De ti utfordrerne er dermed foreløpig lite annet enn statister i Trump-sirkuset.

    Det foreløpig siste momentet statistene må svare på, er hvorvidt de vil benåde Trump, dersom de blir USAs neste president. Ron DeSantis sier han er «veldig tilbøyelig» til å gjøre nettopp det. Den rike, unge og politisk uerfarne Vivek Ramaswamy, som vil ta «America First» enda lenger enn Trump, har lovet å gjøre det på sin første dag som president. Nikki Haley, den tidligere South Carolina-guvernøren som også var Trumps FN-ambassadør, lener i samme retning, ettersom det vil være «til det beste for landet». Mike Pence, Trumps tidligere visepresident, har på sin side blitt omtalt som «respektløs» over republikanske velgere ettersom han unnlot å svare på spørsmålet fra en konservativ radiovert. Svaret var fortsatt nokså utydelig da han gjestet TV-programmet «Meet the Press» på søndag: «Jeg synes denne saken er utrolig splittende for landet vårt».

    Spørsmålet forutsetter samtidig et scenario der noen andre enn Trump vinner 2024-nominasjonen, og det fremstår ikke som det mest sannsynlige utfallet i midten av juni 2023.

    Vissheten om hvor splittende Trump faktisk er nasjonalt, og hvorfor det kan gjøre det vanskelig for ham å vinne valget om han faktisk sikrer seg nominasjonen, ligger mer eller mindre mellom linjene i kunngjøringstalene fra utfordrerne. Men det er bare noen få som ser seg tjent med å tale Trump midt imot. Tidligere Arkansas-guvernør Asa Hutchinson har bedt Trump om å trekke seg, og han omtaler innholdet i den ferskeste tiltalen som «seriøs og diskvalifiserende.» Tidligere New Jersey-guvernør og tidligere Trump-støttespiller Chris Christie omtaler det hele som skadende for USAs nasjonale sikkerhet, og at Trumps oppførsel definitivt ikke er i tråd med det som kreves fra en president. De ligger begge under én prosent på gjennomsnittet av de nasjonale målingene.

    Selv om nominasjonskampen først starter i Iowa, og deretter i New Hampshire, er det de nasjonale trendene som bidrar til å avgjøre hvor lenge utfordrerne klarer å holde det gående. Dårlige målinger og manglende pengeinnsamling vil hindre deltakelse i TV-debattene, og da kan det fort bli en lang og tung høst for flere Trump-utfordrere.

    «Jeg kan stå midt på Fifth Avenue og skyte noen, og jeg ville likevel ikke ha mistet noen velgere» sa Trump i Iowa i januar 2016. «Det er utrolig,» la han til, men velgernes reaksjon på det hypotetiske skuddet fremstår på mange måter som mindre usannsynlig nå, enn det gjorde for sju og et halvt år siden.

    En av de vanligste beskrivelsene av Trump og mediedekningen av ham, og hvordan det påvirker de andre kandidatene, er at han tar sola fra de andre kandidatene. De blir stående i skyggen, mens Trump får all oppmerksomheten. Trump-fokuset er med andre ord som en solformørkelse å regne, og den eneste måten de kan få oppmerksomhet på er ved å snakke om mannen som står i veien.

    Den noe avventende og forsiktige tilnærmingen virker samtidig å bygge på troen om at alt sollyset til slutt vil sprekke Trump. Det kan med andre ord fremstå som om de tenker som mange av Trumps republikanske motstandere i 2016: Denne gangen har han gått for langt. Men også denne gangen, i alle fall foreløpig, har de måttet erkjenne at Trump likevel ikke er bundet av de samme tyngdelovene som de selv må forholde seg til.

    Det kan være lett å tenke på de republikanske nederlagene i mellomvalget i 2018, presidentvalget i 2020 og i mellomvalget i 2022. Men på tross av at det har gått åtte år siden Trump kunngjorde sitt 2016-kandidatur, så er det fortsatt den påfølgende nominasjonskampen som er det mest relevante sammenligningsgrunnlaget for valgkampen vi står midt inne i.

    Med det sagt, så er det fortsatt mer enn et halvt år til det første republikanske nominasjonsvalget, og landskapet kan endre seg. I midten av juni 2015 var det for eksempel tidligere Florida-guvernør Jeb Bush som hadde en knepen ledelse på målingene foran Wisconsin-guvernør Scott Walker. På samme tidspunkt i 2007 var det tidligere New York-borgermester Rudy Giuliani som ledet med mer enn 8 prosentpoeng foran Fred Thompson, som på tross av en lang politisk karriere, var best kjent fra TV-serien «Law & Order».

    Men begge disse eksemplene er fra tiden før Trump tok over Det republikanske partiet, og gjorde det til sitt eget. Innen midten av juli 2015 hadde han tatt over ledelsen på de nasjonale målingene, og angrepene bare prellet av.

    Utfordrerne leter fortsatt etter motgiften mot Trumps appell blant de republikanske velgerne. De begynner å få det travelt.

    Are Tågvold Flaten
    Are Tågvold Flaten
    Statsviter og redaktør av AmerikanskPolitikk.no. Programleder av podkastene "Valgkampsirkuset" og "Amerikansk politikk". Forfatter av "Sirkuset - Clinton, Trump og tidenes valgkamp".

    Les også