Mer

    I krig og kjærlighet: Netflix-serien The Diplomat

    Det finnes flust med TV-serier om internasjonale intriger. Likevel skiller The Diplomat seg ut. Hvorfor?

    Først publisert i Østlands-Posten, 21. mai 2023.

    Verdenspolitikken er tragisk, skriver statsviteren John J. Mearsheimer i The Tragedy of Great Power Politics. Vi kan lage så mange internasjonale lover, regler og forbund vi bare vil; verden er dømt til evig konflikt. Andre mener derimot at verden kan bli bedre om man samarbeider. Internasjonal politikk vil bestandig være usikker, men, for å parafrasere en annen kjent statsviter, Alexander Wendt: Vi kan gjøre noe med det.

    Det er nettopp dette som er temaet i Netflix-serien The Diplomat, som er blitt en hit blant dem som er glad i amerikansk og internasjonal politikk.

    Serien er liten og unnselig og virker i begynnelsen på grensen til svak. Men den bygger og bygger og blir i minnet og utgjør til slutt et aldri så lite epos.

    Vi følger Kate Wyler (spilt av Keri Russell), en lynskarp, erfaren tidligere etterretningsoffiser som plutselig sendes til London som landets ambassadør. Overrumplet tar hun med seg ektemannen Hal, som også er tidligere ambassadør, for å gjenoppbygge «the special relationship» mellom USA og Storbritannia – og kanskje også ektefellene imellom.

    Forsøker å si noe viktig

    Til tross for feil og mangler på detaljnivå (det er for eksempel en langt mer komplisert prosess å bli ambassadør enn serien legger opp til) forsøker den å si noe viktig. La meg forsøke meg på en analyse.

    Som tittelen antyder får vi et innblikk – dog smått urealistisk – i hva diplomati handler om. Diplomati er et utenrikspolitisk virkemiddel som kan bidra til å forsone stater på tvers av forskjeller og spenninger. Som diplomat har man trusselen om militærmakt i bakhånd, men dersom krig bryter ut er det fordi diplomatiet har feilet, og dersom konflikten skal bringes til en slutt kreves ytterligere diplomatisk innsats.

    Diplomater er spesialister i sitt felt, med bred språkkompetanse og inngående kjennskap til internasjonal politikk. De har gjerne opparbeidet denne kunnskapen gjennom erfaring. De må være fleksible, kreative, taktfulle og løsningsorienterte – bestandig lydhøre for hva motparten ønsker, føler og tenker. Det handler om kommunikasjon, og gjerne fortrolig kommunikasjon.

    «The pest of the peace of the world»

    I ytterste instans skal diplomati være et middel for fred. Til tross for dette var diplomati lenge uglesett, ikke minst i USA.

    Den amerikanske grunnlovsfaderen Thomas Jefferson skrev om diplomatiet at det var «the pest of the peace of the world» og «the workshop in which nearly all the wars of Europe are manufactured».

    Diplomati var hemmelighold, intriger, kynisme, allianser og forhandlinger bak lukkede dører – og alt dette nøret opp under de verste sidene av internasjonal politikk, etter Jeffersons syn.

    Kort sagt: Diplomati var ikke fredsskapende, men krigsskapende.

    Bakgrunnen for denne analysen var troen på en bedre verden. Med andre ord delte ikke Jefferson Mearsheimers analyse. Verden var ikke bare tragisk, den kunne bli bedre, og den kunne bli så god at diplomati ikke lenger var nødvendig.

    Livsviktig

    Bevisst eller ubevisst tar serieskaperne bak The Diplomat et standpunkt i denne samtalen.

    De gir ikke noe rosenrødt bilde av diplomati: Det er ingen uskyldsren, blåøyd bransje som skildres. Stor risiko er involvert, hemmelighetskremmeri og intriger følger med jobben, og hvert lille feiltrinn kan lede til konflikt. Like fullt presenteres diplomatiet som livsviktig: En livbøye for det internasjonale samfunnet, et instrument for fred – og altoppslukende for de involverte.

    Ekteskapet mellom Katherine og Hal, to diplomater, er et bilde på diplomatiet selv.

    For alle uinnvidde er dette forholdet fullstendig dysfunksjonelt: Fullt av mistillit, spenning og konflikt, bestandig på grensen til kollaps. Samtidig er det også det stikk motsatte, og et bånd ingen av dem ønsker å bryte, som begge jobber utrettelig for å opprettholde. Seriens klimaks er Hals tale der han gir sin beskrivelse av hva diplomati er, og med det egentlig går i rette med både Mearsheimer og Wendt:

    Communication isn’t the key. Diplomacy doesn’t open doors with the twist of the wrist. Diplomacy never works. It never f***ing works. Diplomacy is forty days and nights in a Vienna hotel room listening to the same empty talking points, getting trashed in the minibar. It’s getting to “no” over and over and over. Diplomacy never works. Until it does. I have given thirty years of my life for two moments. When enemies stood on blood-soaked ground and grasped hands. I’d have given thirty more. (…) One of the boneheaded truisms of foreign policy is that talking to your enemies legitimizes them. Talk to everyone. Talk to the dictator and the war criminal. (…) Talk to terrorists! Talk to everyone. Fail! And fail again! And brush yourself off and fail again, because maybe – maybe.

    Dette er håpet – og tragedien – i internasjonal politikk: Konflikt blir nok aldri borte, men heller ikke muligheten for fred. Dermed er vi er dømt til evig diplomati, evig prøving og feiling.

    Diplomater blir slik de mest tragiske figurene av dem alle: De vier sine liv til arbeid som aldri nytter – inntil det nytter! «Kanskje» er det operative ordet.

    Til slutt tar seeren seg å undre om ekteskapet mellom Katherine og Hal er en allegori over diplomatiet – eller om det er motsatt.

    Vårin Alme
    Vårin Alme
    Utdannet statsviter ved NTNU og Universitetet i Oslo. Jobber som forsker og doktorgradskandidat med fordypning i amerikansk utenriks- og alliansepolitikk. En av stemmene i podkasten "Amerikansk politikk".

    Les også