Mer

    Svekket, eldgammel og uten en reell utfordrer

    Først publisert i Dagsavisens «Internasjonalen»-spalte 8. mai.

    I 1988 ble det demokratiske feltet med presidentkandidater nedlatende omtalt som «de sju dvergene». Flere av kandidatene var nokså ukjente, og de ble alle ansett som sjanseløse mot visepresident George Bush. Daværende Delaware-senator Joe Biden, som kun var 44 år gammel da han kunngjorde sitt første presidentkandidatur, var én av dem. I forkant av 2024-valget fremstår den 80 år gamle presidenten imidlertid som en sjuende far i huset, som ingen vil eller tør å utfordre. Ingen av særlig betydning, i alle fall.

    Biden fyller 82 år to uker etter valgdagen neste år. Han vil være 86 år gammel dersom han vinner gjenvalg og sitter hele perioden. Han er kun tre og et halvt år eldre enn tidligere president Donald Trump (76), som også stiller igjen, men Biden fremstår som mer preget av alderen. Det gjenspeiles også i meningsmålingene, der respondentene nå bes om å vurdere Biden og Trumps kognitive evner og fysiske helse.

    Bidens utfordringer tydeliggjøres i en fersk meningsmåling fra Washington Post og ABC News, der kun 32 % oppgir at de anser Biden som skarp nok mentalt til å gjøre en effektiv jobb som president. 54 % mener det samme om Trump. Skillet er enda større i Trumps favør på spørsmålet om kandidaten er i god nok fysisk helse til å gjøre en effektiv jobb som president: 33 % tenker det om Biden, 64 % om Trump. Den samme målingen gjenspeiler samtidig en tendens vi har sett det siste halvåret, nemlig at et flertall av demokrater og velgere som lener i partiets retning, oppgir at de foretrekker en annen enn Joe Biden som partiets presidentkandidat i 2024.

    Det er det store paradokset i den tidlige fasen av 2024-valgkampen: I måling etter måling oppgir et flertall demokrater at de vil ha et alternativ til Biden, men det eneste de potensielle utfordrerne har gjort er å støtte ham i beslutningen om å søke gjenvalg. Med unntak av selvhjelpsguruen og forfatteren Marianne Williamson (70), samt klimaadvokaten og vaksineskeptikeren Robert F. Kennedy, Jr. (69), som begge stiller som demokratiske presidentkandidater. Ingen av dem har vunnet et valg til et politisk embete tidligere, og de har betydelig mindre vinnersjanser enn Biden, Michael Dukakis og de andre demokratene hadde i 1988. Omtalen av Williamson og Kennedy fra det politiske kommentariatet i USA har nærmest en ironisk distanse, som at også leseren er innforstått med at utfordrerne vet de ikke kan vinne, og at de egentlig bare utnytter situasjonen for det den er verdt.

    Det er et tilbakevennende mønster, både fra tidligere presidenters gjenvalgskampanjer, men også fra andre valgkamper og nominasjonskamper der utfallet nærmest er vedtatt på forhånd. Seriøse politikere med fremtidsambisjoner leser det politiske landskapet, og posisjonerer seg deretter. Et slikt landskap tiltrekker seg derimot perifere skikkelser og protestkandidater av ulik valør. Fraværet av andre kandidater åpner muligheten for å bli én av de få som stiller, og dermed få masse oppmerksomhet, hva enn motivasjonen for det måtte være.

    Det sies gjerne at en sittende president som regel vinner gjenvalg, men det avhenger litt av hvor langt tilbake i tid vi ser. Den sittende presidenten har vunnet i 57 % av tilfellene om vi starter tellingen i 1956 (som anses som den første utgaven av det moderne amerikanske primærvalgsirkuset) eller 1980, men i kun 50 % av tilfellene om vi starter tellingen i 1976.

    Nyere valgkamphistorie forteller oss også at de sittende presidentene som ikke vant, møtte motstand fra en prominent motstander i nominasjonskampen, og at utfordreren sånn sett bidro til å svekke presidenten. Det gjaldt Gerald Ford i 1976 (utfordret av Ronald Reagan), Jimmy Carter i 1980 (utfordret av Ted Kennedy), og George Bush i 1992 (utfordret av Pat Buchanan). Det skrikende unntaket her er imidlertid det ferskeste medlemmet i klubben med tapende presidenter: Donald Trump, som ikke ble utfordret av en prominent kandidat til den republikanske presidentnominasjonen i 2020 (sorry, Bill Weld). Det er også et eksempel på hvor utdatert og lite relevante slike historiske sammenligninger og konklusjoner fort kan bli.

    Det har kanskje ikke så mye å si at Bidens demokratiske utfordrere verken er prominente, tone-angivende eller har nevneverdige vinnersjanser. Han er kanskje svekket nok allerede, og det holder kanskje at alle snakker om hvor gammel han har blitt. Det er én av grunnene til at demokratene krysser fingrene for at republikanerne ender opp med Donald Trump igjen. De vil ikke ha en avstemning om Biden, men vil gjøre det de kan for at 2024 fremstår som et valg mellom Biden og Trump. De satser også på at den republikanske nominasjonskampen blir stygg, og at Biden, på tross av alt, fremstår som trygg.

    Are Tågvold Flaten
    Are Tågvold Flaten
    Statsviter og redaktør av AmerikanskPolitikk.no. Programleder av podkastene "Valgkampsirkuset" og "Amerikansk politikk". Forfatter av "Sirkuset - Clinton, Trump og tidenes valgkamp".

    Les også