Mer

    Nytegning av kongressdistriktene: Demokratene kommer bedre ut av det enn mange forventet

    En ny runde med nytegning av kongressdistriktene nærmer seg slutten. Partiene ser ut til å få flertall i et omtrent rettferdig antall valgkretser i høstens mellomvalg.

    Redistricting – eller nytegning av USAs valgdistrikt – er et eldgammelt ritual i amerikansk politikk. Folketellingen hvert tiende år danner utgangspunkt for en ny beregning av hvor mange seter hver delstat skal ha i Representantenes hus (der det totalt sitter 435 folkevalgte).

    Det fører med seg en lang dragkamp mellom partiene, der det forhandles om velgere, fylker, byer og – til tider – rettferdigheten selv. Ofte blir velgerne utsatt for såkalt gerrymandering, som er en partisk tegning av valgkretsene i favør det ene partiet.

    Prosessen etter folketellingen i 2020 er snart ferdig. Resultatet er at begge partier trolig får med seg et omtrent rettferdig antall valgkretser der de vil være favoritter til å vinne.

    Det er mer en tilfeldighet enn et tegn på at prosessen har vært fri for partisk kynisme.

    Vi snakket om redistricting og gerrymandering i forrige ukes utgave av «Amerikansk politikk»:

    På forhånd var republikanerne favoritter til å stikke av med et litt mer fordelaktig antall seter enn de nå ligger an til. Dette har de ikke klart, dels på grunn av gerrymandering av folkerike delstater i 2011 (ergo var det ikke mye mer igjen for dem å hente denne gang). En annen grunn er at domstoler i Pennsylvania, North Carolina og Ohio har strøket republikanske kart – til fordel for mer rettferdige kart.

    Begge sider

    I norske medier har redistricting oftest blitt omtalt som en ukultur på republikansk side, men det er i aller høyeste grad et tverrpolitisk tidsfordriv.

    Misforståelsen kommer trolig av at gerrymandering ikke ble allment kjent før etter runden med nytegning av kongressdistrikt i 2011. Republikanerne kontrollerte den gang prosessen i de fleste delstater etter store seire i Tea Party-bølgen året før.

    Det førte til noen ekstreme tilfeller av gerrymandering i favør republikanerne. De var såpass ekstreme at domstoler senere gjorde om kartene til enkelte delstater. Jeg ser på dere, North Carolina, Pennsylvania og Virginia. Republikanerne har hatt kontroll over klart flest distrikter også denne gang, men demokratene har to hender på rattet i flere delstater enn for ti år siden.

    Siden den gang har det gjennom folkeavstemninger vært forsøk på å reformere prosessen i flere delstater. Resultatet har vært så som så. 122 av 435 valgkretser skal bestemmes av uavhengige kommisjoner (opp fra 88 i 2011), men i flere delstater har de begrenset med makt.

    I New York kan for eksempel de folkevalgte bestemme kartet selv hvis de to første forslagene fra kommisjonen ikke får flertall i delstatsforsamlingen. Demokratene har flertall og resultatet ble dermed at de selv trolig vinner 22 av delstatens 26 distrikter i høstens kongressvalg.

    I Colorado har den nye kommisjonen faktisk hatt et reelt mandat med seg inn i arbeidet med det nye kartet. Det har gitt resultater. Demokratene får fire trygge seter på coloradobenken, mens republikanerne får tre. Det nye åttende distriktet i Denver-området, som har stått for mye av befolkningsveksten i delstaten, blir jevnt (R+1). Fordelingen speiler velgerpreferansene godt.

    Sikrere seter, et mer splittet Washington

    Den største taperen denne gangen er spenningen. Et våpenkappløp mellom partiene og gode verktøy til å tegne presise kart, gjør at partiene – når de har full kontroll over prosessen – i større grad gir seg selv og sine motstandere valgkretser der de kan vinne trygt. De gir bare seg selv mange flere av dem. Dermed står den reelle politiske kampen i stadig økende grad i partienes egne primærvalg, der valgdeltagelsen er lav og kandidatene mer ytterliggående. Resultatet er en mer splittet Kongress og en svekkelse av insentiv til tverrpolitisk samarbeid når man først blir valgt.

    Hvordan det hele går finner vi ut 8. november, da det avholdes valg over hele USA til Senatet, Representantenes hus, dommerposisjoner, hundefanger og mye mer.

    Foto: Robert Lyle Bolton (CC BY 2.0)
    Henrik Heldahl
    Henrik Heldahl
    Statsviter og kommentator for AmerikanskPolitikk.no. Politisk journalist i Nettavisen. En av stemmene i podkasten "Amerikansk politikk".

    Les også