Vi stiller USA-kjennere aktu­elle spørsmål, og her får du sva­rene. Denne gangen: Hva er din dom etter Bidens første 100 dager som president?

Bidens første 100 dager er også temaet i denne ukens utgave av podkasten «Amerikansk politikk», som du hører her:

Nedenfor leser du hva Hilmar Mjelde, Jan Arild Snoen, Hilde Restad, Anders Romarheim, Svein Melby, Alf Tomas Tønnessen, Vegard Kristiansen Kvaale, Eirik Løkke og vår egen Vårin Alme tenker om Bidens første 100 dager.

Hilmar Mjelde (@HilmarLMjelde), Forsker II ved Norce:

«En sukess det gjelder pandemirespons, stimulipakken, å få ned konfliktsnivået og kompetent styre generelt. Sistnevnte ser vi blant annet i mangelen på lekkasjer fra Det hvite hus. Det hvite hus følger igjen en regulær beslutningsprosess med en stabssjef som får lov til å fungere.

Men Biden ble tatt på sengen av flyktningkrisen på Mexico-grensen, som han delvis selv utløste med sin uforsiktige og lettvinte retorikk. Denne krisen hadde han ingen god plan for. Men, alt i alt, USA har fått en statsmann som president igjen, slik det bør være i verdens viktigste land. Et rungende JA til yrkespolitikere og et rungende NEI til Orange Godzilla, The Rock og Matthew McConaughey!»

Jan Arild Snoen (@jasnoen), forfatter og kommentator:

«Biden skulle være en mer normal president, stilistisk sett, og det har han vært. USA har gjenopptatt sin rolle som aktiv partner internasjonalt. Den harde linjen overfor Kina fortsetter imidlertid, noe som var ventet, men det er tegn på at Biden også vil videreføre Trumps proteksjonisme. Bidens hovedfokus har imidlertid vært innenrikspolitisk, med rask reversering av Trumps politikk på en rekke områder, og den store budsjettpakken vedtatt tidlig i mars som foreløpig viktigste levering.

Biden beveget seg i radikal retning i løpet av valgkampen. USA skulle ikke bare tilbake til Obama-æraen, men et stort progressivt reformprogram lå i kortene. Han har fortsatt videre i den retningen etter at han ble innsatt. Men det er uklart hvor mye han faktisk vil få gjennomslag for, med demokratenes hårfine flertall i Senatet.

Skal han få igjennom den fremlagte infrastrukturpakken, og budsjettpakken som er planlagt etter det, må ha bryte et annet valgløfte, nemlig å forsøke å samle nasjonen. Republikanerne er uansett vanskelig å samarbeide med, så lenge Trump skygger så voldsomt. Men endrer eller fjerner demokratene filibusterreglene, vil de også skremme vekk de minst 10 republikanske senatorene som er innstilt på forhandlinger. Dette ligger ikke engang i Bidens hender, men hos Joe Manchin, som etter min mening er USAs nest mektigste politiker, og hans allierte Kyrsten Sinema.

Dersom Biden skulle få presset igjennom mesteparten av sitt budsjettopplegg, ville det innebære en voldsom økning i offentlige utgifter, ikke bare midlertidig som svar på pandemien, men på permanent basis. Biden betaler bare en del av dette gjennom økte skatter. Det er derfor stor fare for overoppheting av økonomien, som kan gjøre Biden mer populær på kort sikt, men gi tilbakeslag og sjanse for republikansk revansj i 2024, dersom de har fått noenlunde orden på partiet innen da, noe som akkurat nå virker tvilsomt.

Bidens mest akutte problem er innvandringspolitikken, der han har rotet det til i begge retninger. Denne saken mobiliserer velgere. Regelendringer og politiske signaler har ført til en voldsom økning i antallet asylsøkere på grensen, særlig enslige mindreårige som ikke kan avvises, men nå tas vare på av myndighetene. Det gir et godt mobiliseringskort for republikanerne. Trolig som et panikkartet svar på dette, har Biden brutt sitt løfte om å ta imot radikalt flere kvoteflyktninger enn Trump, og skyver dette foran seg. Det har skapt så mye misnøye i eget parti at Biden er tvunget til å slå kontra – igjen.»

Hilde Restad (@HildeRestad), førsteamanuensis i freds- og konfliktstudier ved Bjørknes Høyskole:

«Som jeg har skrevet mer i detalj om i War on the Rocks mener jeg Bidens utfordring er historisk og todelt: både den nasjonale identiteten og USAs internasjonale rolle er under press innenifra.

1) Å samle amerikanerne rundt en ide-drevet nasjonal identitet (heller enn Trumps etno-kulturelle definisjon) er en massiv oppgave, men en Biden kanskje er unikt posisjonert til å klare fordi han er en konvensjonell president (hvit mann) med en relativt progressiv agenda som skal samle alle de ulike befolkningsgruppene heller enn splitte de. Her har han så langt klart seg bra både retorisk og policy-messig, men dette er en langsiktig oppgave som tar mer enn en presidentperiode. Vi så nylig at Biden-administrasjonens asylpolitikk ble møtt med massiv kritikk og skuffelse, noe som indikerer hvor store forventninger som knytter seg til Bidens evne til å ‘fikse’ Trump-politikken, samt hvor sårt tematikken rundt USAs identitet er som et land av innvandrere vs. et land for og av hvite kristne.

2) Når det kommer til utenrikspolitikk kommer Biden til å kjempe en kamp han egentlig er nødt til å tape. Der er ikke lenger noe nasjonalt tverrpolitisk konsensus om hva USAs rolle internasjonalt skal være. Det betyr at Biden-administrasjonens litt krampaktige ‘America is back’-retorikk kommer med et ‘best før’-stempel. Det er nemlig umulig å vite hva som kommer etter Biden, og USAs NATO-allierte frykter jo at dette kan være en republikansk president med uklar utenrikspolitisk agenda. Dersom mye av Bidens utenrikspolitiske seire vil fjernes med et pennestrøk av den neste republikanske presidenten, som til dels skjedde i når Trump overtok for Obama, vil ulike ‘seire’ (som å inntre i Paris-avtalen igjen, f.eks.) være ubetydelige i det lange løp.

Med andre ord: de første 100 dagene er egentlig ikke så viktige gitt hvilke utfordringer Biden har å stri med, men med tanke på responsen mot pandemien og den enorme økonomiske ulikheten i USA, som pandemien har forverret, har Biden klart seg meget godt.»

 

Anders Romarheim (@andersom), leder Senter for internasjonal sikkerhet ved FHS/IFS:

«Vanligvis er hvem som er president, og hva vedkommende foretar seg det vesentlige når de sedvanlige 100-dagers evalueringene finner sted.

Slik er det ikke i 2021. Det som er altoverskyggende nå er hvilket USA presidenten styrer.

Frontene i amerikansk politikk er nå så fastlåst at spørreundersøkelser (jf. WP nylig) for å kartlegge befolkningens holdninger til presidenten og hans arbeid egentlig bare måler polariteten i USA.

Biden har ikke vunnet over mange amerikanere gjennom sin helt greie innsats så langt. Kløfta er for dyp mellom partiene.

Vi ser også klare historisk revisjonistisk tendenser i republikanernes omtale av hva som egentlig foregikk og trigget stormingen av Capitol 6. januar.

Dypt konspirativ tenkning a la Qanon, samt en persondyrkende kult av Donald Trump, har fortsatt et klamt (g)rep om halsen på Det republikanske partiet.

Dersom dette ikke forandrer seg står USAs partier så langt fra hverandre at noen form for konstruktiv bipartisanship ikke er tenkelig.

Resultatet kan fort bli at selv lite kontroversiell legislation fra Biden vil bli møtt med ville tilrop fra politiske motstandere, regissert av ytterfløyen til høyre i amerikansk politikk.

Dermed kan egentlig helt konvensjonell politikk forvandles til å bli kontroversielle kamper og føre til unødvendig splittelse.

Min konklusjon blir at Biden har slått an en del av de riktige tonene for å reversere ekstrem-polariseringen i USA.

Men det hjelper lite om du slår an de riktige tangentene, hvis halve salen faktisk ikke ønsker at du skal spille.»

Svein Melby (@svmelb), tidligere leder og senior­forsker ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier:

«Jeg synes president Biden har hatt en meget lovende start. Han har åpenbart prioritert innenrikspolitikken der han har anlagt en ytterst ambisiøs strategi. Siktemålet er å få til et helt nødvendig økonomisk løft for middelklassen og å redusere de enorme forskjellene som har fått lov å utvikle seg siden 1980-tallet. Det er her man finner mye av årsaken til den høyrepopulistiske utvikling man har sett det siste tiåret. Samtidig representerer Bidens politikk et krafttak med hensyn til å bygge opp USAs til dels nedslitte infrastruktur, og samtidig et linjeskift henimot en langt mer miljøvennlig økonomi. Alt i alt representerer Bidens innenrikspolitiske prosjekt et paradigmeskifte i forhold til hans forgjengere, Obama inkludert, både når det gjelder ambisjonsnivå og ikke minst statens rolle. Den store testen vil bli i hvilken grad Biden makter å få sine planer omsatt i konkrete resultater. Siden han starter med liten politisk kapital og et syltynt flertall i Kongressen, vil han prosjekt stå og fall med han evne til å utvise politisk håndverk i ypperste klasse. Det er god grunn til tvile på om han besitter disse kvalitetene, men det vil de neste 100 dager kunne gi svar på.

Biden har kombinert sin ambisiøse innenrikspolitikk med en realistisk utenrikspolitikk der hovedsiktemålet åpenbart er å bringe tilbake nødvendig balanse mellom USAs forpliktelser og landets ressurser. Den militære tilbaketrekning fra Afghanistan er en god illustrasjon på dette. Den reduserte vilje til militære engasjement kombineres med økt vekt på politisk-diplomatiske virkemidler der større arbeidsdeling innenfor USAs alliansesystemer er et hovedelement. Biden tenker åpenbart også geopolitikk og da fremstår håndteringen av et ekspansivt Kina som det soleklare hovedfokus.

I sum har Biden gjort de helt riktige prioriteringer, og han har valgt en fornuftig strategi både for sin innenrikspolitikk og utenrikspolitikk. Men som allerede nevnt er dette en politikk hvis gjennomføring over tid setter ytterst store krav til politisk så vel som diplomatisk kvalitet både på hjemmebane og internasjonalt.  Lykkes Biden vil han kunne oppnå å gjenoppbygge både det innenriks- og utenrikspolitiske grunnlag for USAs internasjonale lederskap. Men fallhøyden er stor hvis han mislykkes. Biden har i sannhet startet et meget spennende prosjekt.»

Alf Tomas Tønnessen (@toenness), førsteamanuensis i engelsk (amerikansk kultur, politikk, didaktikk) ved Universitetet i Agder og president av Nordic Association for American Studies:

«Joe Biden har fått en meget god start på sin presidentperiode. Han drar nytte av at demokratene kapret flertallet i Senatet etter de to omvalgene i Georgia i januar. Med hårfin margin fikk han dermed vedtatt den enorme redningspakken, som han håper vil hjelpe amerikanere økonomisk under Korona-krisen. Visepresident Kamala Harris fremhevet i et intervju med CNNs Dana Bash at administrasjonen jobber for å halvere fattigdommen. Slik sett prøver Biden på et vis å revitalisere president Lyndon B. Johnsons ‘War on Poverty.’

En innvending mot Biden er at han drev kampanje som en sentrumsorientert og samarbeidsvillig politiker, mens han ved å kjempe gjennom en enormt stor redningspakke omfavnet progressive krefter og skjøv republikanerne lenger fra seg. Det samme kan skje i forbindelse med jobbloven, som har en målsetting om å modernisere amerikansk infrastruktur og bidra til Det grønne skiftet. Biden legger opp til en ambisiøs plan og følger her i fotsporene både til Franklin Roosevelt og Dwight Eisenhower. Det republikanske partiet har beveget seg langt mot høyre sammenlignet med Eisenhowers tid, og det blir vanskelig for Biden å få gjennomslag for dette lovforslaget.

Biden har også lyktes med vaksineringen, men må her dele æren med Trump-administrasjonen, som la et viktig grunnlag gjennom Operation Warp Speed. Videre ønsker Biden både politireform og innstramminger i våpenlover, men også vil han møte motstand.

Effektene av Bidens varslede tilbaketrekning fra Afghanistan blir spennende å følge. Ellers er det etter min mening tidlig å vurdere Bidens utenrikspolitikk.

Alt i alt vil jeg gi terningkast 5. President Biden er avhengig av suksess de to første årene for ikke å miste flertall i minst ett kongress-kammer.»

Vegard Kristiansen Kvaale, USA-korrespondent for Dagbladet:

«Bidens første 100 dager har vært særdeles imponerende. Han overtok ledelsen i et land i fullstendig kaos med et dødelig angrep mot Kongressen, hisset opp av Donald Trump. Trump-administrasjonen sto også for en inkompetent håndtering av pandemien, som førte til enorme, unødvendige dødstall og økonomisk lidelse for millioner. På 100 dager har Biden-administrasjonen klart å få distribuert mer enn 200 millioner vaksinedoser og en gigantisk coronaredningspakke, som også var populær blant republikanske velgere. Han ser også ut til å ha momentum til å få gjennomført mye av den ambisiøse infrastruktur-planen. Biden har både representert en vending tilbake til en langt mer tradisjonell administrasjon, men han har også på kort tid klart lede landet slik at framtida nå ser mye lysere ut til å være på vei tilbake etter et tragisk og mørkt år, som ble gjort verre enn nødvendig av Trumps tragiske håndtering.»

Eirik Løkke (@EirikLokke), råd­giver i Civita:

«Bidens første 100 dager kan karakteriseres som en stille revolusjon i den forstand at Biden har vært mer opptatt av å forfølge store politiske planer, heller enn å markedsføre seg selv. Biden har et betydelig mindre ego enn sin forgjenger, og lever godt med mindre oppmerksomhet. Biden har konsentrert seg om to saker. Bekjempe koronaviruset og dens økonomiske skader – og infrastruktur. Når det gjelder håndteringen av koronaviruset – så har Biden overprestert – gjennom heller å være litt beskjeden i lovnadene. Selv om det dreier seg om store penger 2 billioner dollar (trillion på engelsk), så er det en populær sak blant velgerne. Det samme er forslaget om infrastruktur, som er i samme størrelsesorden. Men velgerne liker ideen på å bruke mye penger på å reparerer infrastruktur som veier og broer. At Biden har lagt til grunn en rimelig bred definisjon av infrastruktur bekymrer de av oss som er fiskalt konservative, men det er likefullt populært hos velgerne. Disse to sakene er hva Biden-administrasjonen har lagt sin store politiske kapital i. Det gjenstår å se hva som blir resultatet av infrastruktur-forslaget, og hvorvidt Biden er villig til å redusere omfanget for å sikre seg mer republikansk støtte.

Et annet tydelig tegn er at venstresiden er på offensiven i kulturkrigen. Det gjelder Biden-administrasjonens åpenbare flørting med ‘kritisk raseteori’ og ønske om gi økonomiske incentiver for skoler til å undervise på bakgrunn av denne særs dubiøse teorien. Selv om Biden selvsagt må balansere hensynene ved å gi noe til de mer radikale og identitetspolitiske delene av det demokratiske partiet – bidrar slike forslag til å øke polariseringen i samfunnet. Og det i et samfunn som allerede er på kokepunktet. I så måte burde Biden konsentrere seg om den økonomiske politikken – som også vil være mer fordelaktig om han ønsker å vinne moderate konservative og uavhengige.»

 

Vårin Alme (@varinalme), kommentator på AmerikanskPolitikk.no:

«Bidens løfter var svulstige – han skulle redde Amerikas sjel, samle landet og gjenopprette tillit utenriks. Han ble valgt for å rette opp skuta og slukke et utall branner. Det var krisehåndtering i en tid med kriser overalt som var hans mandat. Dette, kombinert med lave forventninger til at særlig mye kunne bli gjort i Washington, D.C, har vært grunnlaget for en suksessoppskrift for Biden. Det hjelper også at han, i samband med Nancy Pelosi og Chuck Schumer, har jobbet tilsynelatende utrettelig, med selvsikkerhet og kompetanse disse første hundre dagene.

Mye av Bidens tidlige suksess handler om at demokratene, til alles overraskelse, vant begge senatssetene i Georgia. Demokratenes majoritet er syltynn i begge kamre, men de har foreløpig fått maksimalt ut av den. En krisepakke som ikke bare er en krisepakke men en sosial velferdsreform er satt ut i livet. En like vidløftig infrastrukturreform er på vei. En foreløpig ganske tradisjonell utenrikspolitisk linje er gjenopprettet, overfor venner, fiender og ‘frenemies’. Pressekonferansene som holdes er normale. Dog utfallet i seg selv på ingen måte kan kalles noen suksess skal USAs lengste krig etter planen være over innen høsten, noe både Obama og Trump forgjeves forsøkte å få til. Imens er USAs vaksineprogram så langt imponerende.

Det er verre med tverrpolitiskheten. Han har så langt i all hovedsak lent seg på demokratiske stemmer, og kritiseres av sine republikanske kolleger for å være uansvarlig, destabiliserende og lite interessert i samarbeid. Men skal vi tro Biden selv, tar han dette med knusende ro, og venter seg en endring til det bedre etter hvert: ‘I know they have to posture for a while. They sort of got to get it out of their system.’ Det spørs om republikanerne vil bli mer samarbeidsvillige etter hvert som klokka tikker mot mellomvalg. Snarere tvert imot vil nok skillelinjesaker og splittelse bli mer fremtredende, også innenfor det demokratiske partiet. Med risikoen for å miste flertallet i ett eller begge kamre i Kongressen om halvannet år, er det bare tiden og veien for Biden. Og det virker det som han vet. Terningkast fem.»

Henrik Heldahl (@HenrikHeldahl), kommentator på AmerikanskPolitikk.no og politisk journalist i Nettavisen:

«Presidenten skal ha honnør for å utnytte demokratenes snevre flertall i Kongressen. De nye reformene er like ambisiøse som de er dyre, og viser at demokratene ikke nøler når de får to hender på rattet:

* Biden har fokusert på det viktigste først: Pandemien og arbeidsplasser, blant annet med en populær krisepakke. To områder hvor pilene pekte i riktig retning da han ble tatt i ed.

* Biden prioriterer to større reformer: Samferdsel/infrastruktur og familiepolitikk. Samferdsel kan favne bredt i befolkningen, med nødvendige oppgraderingen av USA falleferdige flyplasser, offentlige transportsystem og vannledninger. Han skal også fylle reformen med en rekke koseprosjekter til venstresiden av partiet. Familiepolitikken er et mer partisk prosjekt, med fokus på blant annet barnehager og fødselspermisjon. Høyt prioritert politikk på venstresiden, som Biden gjør klokt i å prioritere, enn så lenge demokratene sitter med flertall i begge kamre.

* Bidens utfordring er at pengebruken blir enorm, og at hans tydelige steg mot venstre vil tøye strikken hos svingvelgere. Det kan derfor ikke vare evig.

* Det er negativt at Biden har gått bort fra sitt løfte om å jobbe tverrpolitisk. Han flytter mållinjen når han påstår at støtte blant republikanske velgere er det samme som å jobbe tverrpolitisk. Tanken er nok at GOP uansett ikke ville samarbeidet, og at 60 stemmer i Senatet er umulig å oppnå. Derfor er nok Biden-administrasjonen preget av utålmodighet og frykt for å miste sine flertall i 2022.

Konklusjon: I 2017 sa jeg etter 100 dager at 2/7 tannleger ville anbefalt å bruke Trump som president. Fem av de syv tannleger anbefaler Biden!»

Foto: Adam Schultz, Det hvite hus.