Hva innebærer egentlig «valgbarhet», og hva kan det si oss om 2024?

Artikkelen stod på trykk i Østlands-Posten 27. februar 2021.

Jeg brukte store deler av 2020 på å forsøke å hamle opp med et særs flyktig og kranglevorent begrep i amerikansk politikk. Valgbarhet, eller en persons ventede evne til å vinne valg, spiller presumptivt en rolle i de fleste liberale demokratier. Personer blir vel neppe utpekt som kandidater til valg dersom han eller hun ikke antas å kunne sanke inn stemmer. Men i det amerikanske systemet får denne antatte, forventede evnen noen ganger en litt hellig overtone og en oppblåst viktighet i valget av kandidat.

I 2020 var dette kanskje tilfellet mer enn noen gang tidligere, ikke minst fordi personen som da satt som president var den som hadde blitt avskrevet som minst valgbar da han selv stilte for første gang. Donald Trumps seier over Hillary Clinton i 2016 gjorde valgbarhetsfenomenet både vanskeligere og viktigere å forstå. Kanskje vitner det også om en endring i begrepet i seg selv. To år før neste mellomvalg og fire år før neste presidentvalg er det selvsagt tidlig å begynne å spekulere, men det er likevel verdt å spørre seg: Vil valgbarhetshensynet veie like tungt fremover? Og hvis ja, hva så?

Et vrient begrep

Noe av grunnen til at valgbarhet er et så vrient begrep, er at det svever litt over alle andre forklaringer på hvorfor noen vinner og andre taper valg – som karisma, lederevne, en godt drevet kampanje, strukturelle forhold, det politiske klimaet, hvilke saker som er viktige på tidspunktet, osv. Valgbarhet blir fort alt dette og mere til: Den flest vil ta en øl med. Den som ikke er for ung, men heller ikke for gammel. Den som er fra en delstat eller et distrikt som kan vippes. Den som treffer tidsånden, samler inn masse penger, mestrer mediespillet og skaper entusiasme. Den som ikke har en religion, sosial bakgrunn, rase, kjønn, og ideologi viktige velgergrupper kan ha et problem med. Den som er såkalt «likeable».

Dette blir fort en tautologi der kandidaten som vant får varemerket «valgbar» og kandidaten som tapte stemples som «uvalgbar». Hensyn til valgbarhet kan bidra til å opprettholde fordommer i politikken, da kandidater som fremstår som valgbare gjerne ligner dem som har vunnet tidligere. Valgbarhetshensynet kan paradoksalt nok i seg selv bidra til å skape valgbarhet: Velgere som er opptatt av valgbarhet og setter sin lit til kandidaten de tenker er mest valgbar, bidrar jo med sin stemme til å gjøre ham eller henne mer valgbar. På den andre siden: Velger du da feil kandidat, en som ikke var valgbar likevel, har du jo kastet bort stemmen din. Dette er ikke er en rent akademisk problemstilling. Gjennom historien har mang en kandidat blitt valgt mye på grunn av sin ventede valgbarhet, for så å tape i hovedvalget.

Valgordningen

Og her er vi inne på årsaken til at valgbarhet har fått lov til å spille en så stor rolle i amerikansk politikk, nemlig valgordningen. Denne er delt opp i to valgprosesser: en nominasjonskamp og et hovedvalg. I nominasjonsprosessen holder partiene valg for å nominere sin kandidat. I hovedvalget møtes partienes utnevnte. Det at nominasjonen av en kandidat i seg selv skal avgjøres ved valg, og at denne nominasjonsprosessen faktisk handler mye om å finne en kandidat som kan vinne hovedvalget, er årsaken til at valgbarhet får spillerom her. Er velgerne når de skal finne den valgbare kandidaten i tillegg unormalt opptatt av at sin kandidat skal vinne, og samtidig mistroiske til at det vil skje – som var tilfellet for demokratiske velgere i 2020 – kan valgbarhet få forsterket fokus og bli et potensielt problem.

Vil valgbarhet veie like tungt ved neste korsvei? Og hva vil da ligge i begrepet?

For republikanske representanter og senatorer på valg i 2022 vil nok det viktigste spørsmålet være hvordan de forholder seg og har forholdt seg til Trump. Hva stemte de for i riksrettssaken? Har de nå et godt forhold til ham eller har de tatt avstand fra ham – og han fra dem? Blir de utfordret i nominasjonskampen av en av sine egne partifeller, som følge av forholdet sitt til Trump?

For demokratiske folkevalgte vil ikke Trump ta like mye fokus. Der vil det nok handle mer om den pågående ideologiske striden i partiet. Da flere demokratiske kongressmedlemmer i 2020 tapte gjenvalg, skyldte Virginia-kongressmedlem Abigail Spanberger på progressive demokrater, sosialisme og forslag om radikal politireform: «We lost races we shouldn’t have lost. (…) If we run this race again, we will get f***ing torn apart in 2022». Progressive argumenterer derimot gjerne for at deres politiske plattform er den som har støtte i befolkningen. For begge partier blir 2022 en viktig pekepinn på hva som vil anses som valgbart i 2024.

Den valgbare demokraten

Jeg vil tro at den da over åtti år gamle Joe Biden ikke stiller til gjenvalg i 2024. Jeg vil også tro at visepresident Kamala Harris stiller, og at hun ikke blir alene om å kjempe om den demokratiske presidentnominasjonen. Dette vil igjen trigge jakten på den valgbare demokraten. Hvem det er avhenger også av hvilken kandidat republikanerne anser som sin mest valgbare kandidat. Blir det Donald Trump, vil demokratene oppleve mye angst (på amerikansk politikklingo kjent som «bed-wetting») rundt hva som skjedde forrige gang han stilte mot en kvinnelig kandidat. Mange vil nok da håpe på at Biden faktisk stiller til gjenvalg, han som har dokumentert evne til å slå Trump.

I skyggen av Trump

Men også for republikanerne vil nok et slikt scenario skape uro. Kan en kandidat som Trump vinne for partiet igjen, eller var 2016 et unikt tilfelle? Kanskje vil nettopp hensynet til valgbarhet hindre Det republikanske partiet i å nominere Trump igjen; han tapte tross alt gjenvalget, og har siden gjort seg upopulær i kretser han er helt avhengig av om han skal kunne vinne igjen.

Derfor er det muligens mest realistisk å se for seg en annen kandidat som lederen av Det republikanske partiet anno 2024. Hold et øye med navn som Nikki Haley, Mike Pence, Kim Reynolds, Ted Cruz, Josh Hawley, Tom Cotton – og ikke minst Trumps familiemedlemmer.

Foto: Are Tågvold Flaten, AmerikanskPolitikk.no.