Valgbarhet er ikke et problem i seg selv – det er når det bikker over i «valgbarisme» at vi har med et demokratisk problem å gjøre.
I den nyeste utgaven av tidsskriftet Internasjonal politikk – som denne gangen er et spesialnummer om USA – skriver jeg om valgbarhet i amerikanske presidentvalg.
I artikkelen Velgeren som tilskuer: «Valgbarisme» i amerikanske presidentvalg gjør jeg et forsøk på å konseptualisere begrepet valgbarhet, spore utviklingen av begrepet gjennom historien og avdekke hvorvidt, hvordan og når valgbarhet blir et (demokratisk) problem.
Mens valgbarhet bestandig har vært et moment i amerikanske presidentvalg (det er tross alt det mye av nominasjonsprosessene skal handle om), har det skjedd en endring i hvem som har ansvar for å vurdere valgbarhet i praksis. Fra å være en utpreget partioppgave, ble den etter reformene på begynnelsen av 1970-tallet skjøvet over på velgere, aktivister, kandidater og presse. Dette for å gjøre nominasjonsprosessen mer demokratisk.
De uforutsette konsekvensene av disse reformene var ikke få, og noen av dem gikk direkte på akkord med målet om å gjøre prosessen mer åpen, legitim og representativ.
Én slik uforutsett konsekvens – som virker å være ganske underutforsket – er nettopp de demokratiske problemene som kan oppstå i valg der valgbarhet får et overdrevent fokus og bikker over i det jeg kaller «valgbarisme». Dette kan skape såkalte «distanserte velgere», der velgerne blir tilskuere snarere enn deltakere – noe som igjen kan utfordre demokratiske grunnvoller.
Du leser hele artikkelen i den nyeste utgaven av tidsskriftet Internasjonal politikk.
