Oppdatert 6. januar 2021.
Status i Senatet er at demokratene og republikanerne har 50 seter hver. Her ser vi på hva konsekvensene kan bli av et splittet Senat.
De to senatssetene i Georgia gikk begge demokratiske ved 2. runde den 5. januar, og dermed er stillingen at begge partier vil ha 50 senatorer i løpet av januar. Da er det uavgjort i Senatet, og visepresidenten har stemmerett – republikaneren Mike Pence frem til midt på dagen 20. januar, og deretter demokraten Kamala Harris.
Inntil valgresultat i Georgia er sertifisert, vil imidlertid republikanerne være i knapt flertall 51-49, fordi senator Kelly Loeffler (R) er oppnevnt til å sitte inntil en annen er valgt, mens senator George Perdues (R) valgperiode gikk ut 3. januar.
Georgia avgjorde, men forsatt skjær i sjøen for Biden
Valgene i Georgia har dermed avgjort situasjonen i Senatet, i utgangspunktet for de neste to årene, frem til mellomvalget i 2022, med mindre det skulle skje noe med de øvrige senatorene – alt fra dødsfall til at de blir utnevnt til andre verv.
En kombinasjon av svært høy svart valgdeltagelse og en tilsvarende slapp, hvit, rural deltagelse hjalp de to demokratene til knappe seire. Påtroppende senator Raphael Warnock (D) må på valg igjen i 2022, mens Jon Ossoff (D) er valgt for en ordinær 6-årsperiode.
Dersom republikanerne tok ett eller to av disse setene, ville situasjonen forblitt som nå. Mitch McConnell (R) ville fortsatt som flertallsleder i Senatet og ville dermed være med å sette dagsorden og i praksis være Bidens forhandlingspartner de neste to årene.
I stedet tror jeg at den moderate senatoren fra West Virginia, Joe Manchin (D), nå blir en svært viktig senator, siden han har signalisert (i det minste før demokratenes valgseier var et faktum) at man kan glemme alle forslag til vidtgående reformer og forslag fra ytre venstre fløy i partiet.
Det vil imidlertid være et konstant press på ham fra mange demokrater om at han må gi Biden det presidenten vil ha og siden det alt nærmest er fastslått at Manchin ikke tar gjenvalg, står han kanskje friere til å stemme som han vil, uten hensyn til de mer konservative velgerne i hjemstaten. Har han derimot ambisjoner om en ny runde som guvernør, må han fortsette å være moderat.
Presedensen fra 2000
Presedensen fra 2000, forrige gang det var 50-50 i Senatet, er at partiet med visepresidenten har «flertall». Dette partiet har dermed også komitélederne i Senatet, samt vervet President pro tempore, som er nr. 3 i arvefølgen, etter visepresidenten og Speakeren i Huset. Imidlertid vil partiene ha lik komitérepresentasjon og like stabsressurser.
Dette vil kunne ha betydning for Senatets makt til å avholde til sine høringer, da hver enkelt komité har forskjellige regler for hvem som har autoritet til å innkalle vitner. I de fleste tilfeller trenger komitélederen tilslutning fra mindretallslederen, evt. må et flertall av medlemmene støtte lederen. Dersom det er like mange medlemmer fra hvert parti, kan det bli stillstand i høringene.
I 2000 ble balansen ganske snart forrykket, da senator Jim Jeffords (R) fra Vermont meldte overgang til demokratene etter noen måneder. Dermed gikk Senatet tilbake til en tradisjonell flertall/mindretallskultur for resten av perioden.
Andre tider?
McConnell sa foran 2016-valgene at han så for seg noe lignende, dersom det valget endte i uavgjort, men med polariseringen og fiendtligheten de siste fire årene, er det ikke godt å si hva som skjer. Rent formelt er det mulig at demokratene benytter seg av visepresidentens makt og tvinger igjennom et flertall.
Imidlertid finnes det flere demokratiske senatorer som neppe vil føle seg komfortabel med en slik fremgangsmåte. Før nevnte Manchin har f.eks. sagt at en 50-50 splitt er en enestående sjanse til å «endelig få fornuft tilbake til dette kammeret». Det finnes også andre institusjonalister i partiet.
Det gjør det også på republikansk side, der vi må regne med moderate senatorer som Susan Collins fra Maine, Lisa Murkowski fra Alaska og også den langt mer konservative, men også sterkt institusjonalistiske Mitt Romney fra Utah.
Disse vil også ha mye makt, selv om deres parti nå er i mindretall, og man kan kanskje håpe at nettopp dette gjør at alle parter besinner seg og søker et mer tradisjonelt samarbeid, etter flere år med polarisering og bitterhet.
