Tidligere kongressmann Kweisi Mfume (D) taler til National Oceanic and Atmospheric Administration i 2005. (Foto: NOAA)
Tidligere kongressmann Kweisi Mfume (71) tok den demokratiske nominasjonen i februar og vant glatt suppleringsvalget i april. Men vinner han primærvalget nå i juni?
OPPDATERT 3.6: Kongressmann Andy Harris ble lett renominert i distrikt 1, mens kongressmann Kweisi Mfume ble renominert i det 7. distriktet.
Marylands valglokaler stenger kl. 02 natt til onsdag, norsk tid. Du kan lese våre saker om primærvalget i februar og suppleringsvalget i april og følge opptellingen her.
Republikanernes nominasjon i distrikt 1
Distriktet dekker de østlige og nordøstlige deler av staten, inkludert hele Eastern Shore-området langs Chesapeake Bay. Lege og delstatssenator Andy Harris (f.1957) har representert området siden 2011 og tok 60% i 2018.
Harris tok sin plass i delstatssenatet og her i Huset etter å ha slått ut den sittende republikaneren i primærvalget og han er ofte i konflikt med lederskapet i Huset, hvor han er blant de mest dønn konservative medlemmene.
Han har samlet inn nærmere en million dollar.
Han utfordres i år av broileren Jorge Delgado. Han har sin utdanning i internasjonal business, men har omtrent hele livet jobbet med politikk, som valgkampmedarbeider for diverse republikanere.
Delgado var sist økonomisk rådgiver for senator Cory Gardner og er mer moderat enn Harris, særlig i form. Han kritiserer Harris for å være ineffektiv og å bruke all sin tid til å krangle.
Han har ikke samlet inn så mye; litt over 100.000, hvorav 40 er lån til egen kampanje.
Demokratenes nominasjon i distrikt 7
Kongressmann Elijah Cummings (D) døde i oktober i fjor og et nyvalg ble utlyst til 28. april. Primærvalget til suppleringsvalget ble vunnet av tidligere kongressmann Kweisi Mfume, som moset republikanernes kandidat, aktivisten og non-profittgrunnleggeren Kim Klacik i april, i et valg gjennomført kun med poststemmer.
Valgdeltagelsen i februar var imidlertid ganske lav og et par av kandidatene som ikke nådde opp stiller på ny til det ordinære primærvalget, i håp om at økt valgdeltagelse vil gi et annerledes sluttresultat. Primærvalget vil avgjøre hvem som får stille i november, til en toårsperiode. (Advarsel: Resten av artikkelen er i stor grad resirkulering og lett omskriving fra februar).
Velgerne i februar ga altså seieren til den 71 år gamle tidligere kongressmannen Kweisi Mfume (f.1948), som tok 43%. Han holdt dette setet fra 1987 til han gikk av i 1996 for å ta over ærverdige NAACP, en av de eldste og største borgerrettsgruppene i USA. Hans avgang innskyndet Cummings’ periode i Huset.
Mfume har drevet i Baltimore-politikken i hele sitt voksne liv. Han ble valgt til bystyret i 1978 og i 2006 kom han nær å vinne nominasjonen til det senatssetet Ben Cardin har i dag; resultatet var 44-41 i primærvalget. Politisk har han gått fra å være sint ung mann på 70-tallet til å bli en langt mer pragmatisk, moderat eldre herre i dag.
Også Mfume har sin andel problemer; han var i sin ungdom flere ganger på kant med loven, har et halvt dusin barn med flere kvinner og begynner å bli vel gammel til å starte en ny kongresskarriere.
Dertil har det kommet frem at han fikk fyken av styret i NAACP pga økonomisk og organisatorisk rot, samt «oppførsel som satte organisasjonen i risk for rettsforfølgelse», trolig et hint om seksuell trakassering, som han også er blitt anklaget for. Han har imidlertid et meget kjent navn lokalt og fortsatt mange støttespillere; bla. fikk han støtte fra to av Cummings’ søstre og fra den største fagforeningen, AFL-CIO forut for dette valget.
Mfume har samlet inn mest penger, rundt 600.000 dollar. I tillegg ble han altså valgt til Kongressen i april.
Den som hadde størst grunn til å være skuffet med resultatet i februar, er utvilsomt kongressmannens enke, Maya Rockeymoore Cummings (f.1971). Hun tok bare 17% og en knapp andreplass.
Hun har en doktorgrad i statsvitenskap og driver eget politisk konsulentfirma. Hun hadde jobbet som politisk rådgiver for flere medlemmer av Kongressen da hun traff Elijah. De to ble gift i 2009.
Cummings stilte først til guvernør i 2018, men trakk seg før valgkampen kom skikkelig i gang og etter at partiet ble most i det tragisk dårlige guvernørvalget ble hun valgt til delstatspartileder.
Hun har rukket å legge seg ut med den moderate fløyen i partiet, som mente hun var altfor steil og aggressiv mot guvernøren, Larry Hogan; blant annet har hun beskyldt den moderate og omgjengelige republikaneren for å være hvit nasjonalist (han har asiatisk kone og valgte seg en svart viseguvernør). Cummings gikk av da hun erklærte seg som kandidat i november, men det har i ettertid også blitt reist beskyldninger om at hun ikke hadde kontroll med delstatspartiets pengebruk.
Det er de som mener at enkens forsøk på å ta over er ren nepotisme og/eller at hun ikke har sterke nok bånd til distriktet. Politikken i Maryland kan være overraskende lokalpatriotisk og det er mange lokalpolitikere som gjerne skulle kjempet om dette setet. I tillegg har en konservativ gruppe bedt delstatens justisminister etterforske om det har vært ulovlig samrøre mellom en veldedighetsgruppe og hennes firma, men den saken er fortsatt under vurdering.
Politisk er Cummings ganske establishment, og i tråd med sin manns virke i de siste årene i Kongressen mer opptatt av konkrete saker og løsninger enn ideologi, selv om hun nok naturlig hører mer hjemme på venstresiden enn ham og er noe kvassere i tonen.
Hun har samlet inn nest mest penger, med over en halv million dollar.
Tredjeplassen gikk til advokat og delstatssenator Jill Carter (f.1964), som tok 16%, drøye seks hundre stemmer bak Cummings’ enke. Hun ledet Baltimores kontor for borgerrettigheter da hun ble plukket av guvernør Hogan til å tjenestegjøre som erstatter for en delstatssenator som hadde blitt dømt for korrupsjon. Før det satt hun imidlertid i delstatshuset i flere år.
Carter har lenge tilhørt venstrefløyen i partiet og bla. rast mot diverse borgermesteres politikk når det gjelder både boligbygging og tilsyn med politiet. Hun stilte til borgermester i 2007, men tok under 3% av stemmene.
Hun synes ikke å ha hatt noen økonomisk aktivitet siden slutten av januar, men kan ta en del progressive stemmer og har fått støtte av partiets guvernørkandidat i 2018, Ben Jealous.
Også Harry Spikes stiller igjen, til tross for knappe 4% i februar. Han jobbet i staben til Cummings i femten år, blant annet som distriktsdirektør.
Spikes sier han vil følge kongressmannens arv som «fighter»; han startet valgkampen i en provisorisk boksering på et gatehjørne i Baltimore, der han var omkranset av to døtre av Cummings, som interessant nok støttet ham fremfor sin egen stemor; en av Cummings’ søstre har også støttet ham (og ingen har støttet stemoren!).
Pengeinnsamlingen var laber i februar og har ikke tatt seg opp siden.
Den siste kandidaten som stiller igjen er en annen delstatsrepresentant, Jay Jalisi, som dro inn knappe 2%. Så sent som ifjor fikk han smekk over fingrene fra et enstemmig delstatshus for langvarig trakassering av egen stab og hans egen datter søkte politibeskyttelse etter en konfrontasjon med faren.
Jalisi var lege, men jobber nå med eiendomsmegling og finansrådgivning. Han har så mange svin på skogen at han trolig ikke vil nå langt i nominasjonskampen, men siden han er et medlem av delstatens folkevalgte forsamling får vi nesten nevne ham her.
Han har samlet inn en moderat sum, men også lånt kampanjen en del penger. Heller ikke Jalisi har hatt noen økonomisk aktivitet siden januar.
Den siste kandidaten vi nevner er forretningskonsulent og entreprenør Saafir Rabb. Han har i lengre tid vært en viktig støttespiller og pengedonor for prosjekter i Baltimoreregionen.
Rabb var rådgiver for Obamas team i overføringsperioden for presidentembetet tilbake i 2008-2009, men støtter i dag mer progressive krefter i partiet, som senatorene Sanders og Warren. Han har også betydelig støtte i muslimske kretser i Baltimore.
Han har samlet inn rundt en kvart million, helt uten egenfinansiering.
Ytterligere 13 (!) demokrater pryder stemmeseddelen.
