«En veldig god og en veldig dårlig film». Slik karakteriserte vi i AmerikanskPolitikk.no VICE, filmen om Dick Cheney som kom i 2019. Skuespillerprestasjonene og kaliberen i det filmatiske og dramatiske druknet nemlig i filmens intellektuelt uærlige tilnærming til sitt studieobjekt. Mens filmen inviterte oss til å se historien om Dick Cheney, viste den heller en karikert versjon av mann og handling der konklusjonen (at Dick Cheney var et monster, ansvarlig for all verdens lidelse) tjente som utgangspunkt snarere enn produkt. De som fremdeles var i tvil etter snurret film, hadde et faktaproblem.

Mens VICE kanskje er det fremste eksemplet på en tendens til å vise typer og ikke mennesker og å vise entydig gode og dårlige typer (der bedømmingskriteriet ofte er hvor de står politisk og kulturpolitisk), er den ikke alene om dette. Snarere er det en trend. Det er å finne i mye av dagens politiske og populære kultur for øvrig, ikke minst i amerikansk politisk kultur.

Og kanskje nettopp derfor var nok manges umiddelbare fordom da de så reklamen for HBOs nye serie at denne ville føye seg i rekken.

Markedsføringen av Mrs. America – så vel som en rekke anmeldelser av den – fokuserte på Phyllis Schlafly, kvinnen som så godt som egenhendig hindret Equal Rights Amendment (ERA) i å bli grunnlovstillegg, og som siden har figurert som USAs mest kjente antifeminist. Åh. Enda en serie om en av høyresidens spydspisser i kultur og politikk, igjen fremstilt som kilden til alt vondt av seriemakere som spenner bein om sitt eget prosjekt?

Men nei. Det gjelder ikke Mrs America.

For det første er det ikke kun en serie om Phyllis Schlafly. Dette er en serie om kampen om ERA, og om den kulturpolitiske splittelsen som utviklet seg mellom en kvinnerettsbevegelse og en konservativ kvinnebevegelse på 70-tallet. Serien begynner riktignok med Schlafly (mer om det nedenfor), men utover det, er hun en av kvinnene i kulturkampen, i selskap med Betty Friedan, Gloria Steinem, Bella Abzug, Shirley Chisolm, Jill Ruckelshaus og Flo Kennedy.

For det andre er ikke dette en serie om det gode og det onde. I alle fall ikke om gode og onde mennesker. Snarere tvert imot er seriens fokus rettet mot idéhistoriske strømninger, politiske hendelser og kulturelle og verdimessige kamper der disse kvinnene var hovedpersonene. Serieskaperne er opptatt av å formidle sakens kjerne, måten den utartet seg på, hvem de sentrale personene var, hva de sa, gjorde og tenkte, og hvordan kulturkampen ble som den ble. Mrs. America makter det kunststykke å behandle et betent og splittende tema med intellektuell nysgjerrighet – med et ønske om å forstå, uten å ende opp som apologeter for holdninger de selv åpenbart ikke deler.

Resultatet blir ikke at vi seere blir sittende som spørsmålstegn og lure på hva vi skal tenke. Snarere får vi på denne måten muligheten til å bedømme situasjonen for oss selv, og diskutere sak og historie på riktige premisser. Dette er Mrs. Americas fremste styrke. Men den har flere.

Begynner med motreaksjonen

Mrs. America åpner altså med Schlafly. Vi blir med inn i hennes hjem, hverdag og politiske liv og tankesett. Serieskaper Dahvi Waller velger slik å begynne fortellingen om ERA med motreaksjonen til feministbevegelsen som kjempet for grunnlovstillegget. Vi ser hvordan Schlafly, som i utgangspunktet er interessert i nasjonal sikkerhet, og særlig atomforsvar, får øynene opp for kvinnesaken, og for det hun anser som farene ved ERA. Episoden heter også «Phyllis».

Cate Blanchet som Phyllis Schlafly.

Samtlige sentrale kvinner i ERA-kampen vies en egen episode. Med motreaksjonen i første episode har vi rygget inn i kvinnekampen. Dette blir utgangspunktet for påfølgende episoder som «Gloria», «Shirley» og «Betty». For oss som er interessert i amerikansk politikk er det særlig hyggelig at serien bruker tid på landsmøtet i 1972 og med presidentkandidaturet til Shirley Chisolm – den første svarte kvinnelige representanten, og den første svarte presidentkandidaten i amerikansk historie (i det hele tatt virker det som moderne populærkultur endelig har fått øynene opp for Chisolm: I disse dager lages det også en egen film om henne, med Viola Davis i hovedrollen).

Strukturen i Mrs. America korresponderer tilsynelatende med måten forfatterne har gjort research på: å pløye seg gjennom memoarer, biografier, nyhetsartikler og taler, og til slutt sitte igjen med at helhetlig bilde, og en forståelse for hver av de sentrale karakterenes perspektiv. Slik er også serien strukturert. Mens hver episode portretterer én kvinne, er historien kronologisk fortalt. Dette er noe serieskaper Waller selv har poengtert:

«I felt to really give a full picture of what happened in this moment in time, we couldn’t just go with one character’s point of view. We really had to bring in multiple points of view, and at the same time it was very much an ensemble piece, so we wanted to carry all of the characters’ stories throughout. But I liked the idea of picking the moment in time we were going to focus on and say, ‘Whose story is most interesting to look at this part of the story through?’ It’s almost like that episode is their aria of the series.»

I gjengivelsen av hendelsene og portretteringen av karakterene har forfattere og skuespillere vært pinlig nøyaktige. Med unntak av private samtaler, er offentlige eller ellers kjente uttalelser så godt som uendret. Kun én sentral person – Schlaflys venninne, Alice McCray – er fiktiv. Schlafly var ganske alene som offentlig figur for motstanden mot ERA, men hun organiserte en bred og effektiv grasrotbevegelse bak seg. McCray er skrevet inn i serien for å fange Schlaflys allierte og likesinnede. Dette fungerer godt.

For å gi en så historisk korrekt gjengivelse som mulig, har Dahvi uvurderlig hjelp i et stjernegalleri av skuespillere. Med Cate Blanchet som Phyllis Schlafly, Rose Byrne som Gloria Steinem, Tracey Ullman som Betty Friedan, Margo Martindale som Bella Abzug, Uzo Aduba som Shirley Chisolm, Elizabeth Banks som Jill Ruckelhaus og Niecy Nash som Flo Kennedy (for å nevne noen) kan lite gå galt. Mens de alle leverer glitrende prestasjoner – ikke minst Blanchet som Schlafly – må jeg trekke frem Tracey Ullmans tolkning av Betty Friedan. Et like godt portrett av en vanskelig, splittende, briljant og morsom dame skal man lete lenge etter.

Ved siden av å fortelle historien om kvinner og kvinnesak, er serien et enestående epokedrama der ingenting er etterlatt til tilfeldighetene. Hus og interiør, klær og musikk, belysning og filming, alt det estetiske bringer oss tilbake til 60-og 70-tallet. Det skal nevnes at Waller, kvinnen bak serien, er en tidligere Mad Men-forfatter.

De første er de beste

Så skal det legges til at det er de første episodene som er de sterkeste. Mens også de senere episodene er gode, tynges disse noe mer av forfatternes åpenbare ønske om å synliggjøre parallellene til dagens situasjon. Til tider kan dette bli overtydelig og noe påklistret. Videre er en av mine få innvendinger til serien knyttet til tittelen. Hvem er Mrs. America? Schlafly? Grasrotbevegelsen hennes? Er det kvinner i Amerika generelt? Ingen av disse svarene er tilfredsstillende. Serien handler verken utelukkende om Schlafly eller hennes bevegelse. Den handler heller ikke kun om gifte kvinner. Ei heller er spørsmålet den omhandler kun kvinner i og utenfor ekteskap. Den eneste koblingen jeg kan gjøre i serien, som tittelen kanskje skal spille på, er Glorias magasin, Ms. Magazine – men dette løser heller ingen av de nevnte problemene.

Kulturkamp – da som nå

Mens Mrs. America tar for seg kampen om ERA og utviklingen av to distinkte kvinnebevegelser i 70-tallets USA, handler den også om mer enn det. Wahlers prosjekt er å fortelle om det hun anser som et skifte i det politiske landskapet som var begynnelsen på mye av dagens politiske realitet: Identitetspolitisk splittelse, kulturkrig, interseksjonell feminisme, seksuell trakassering, grasrotkonservatisme og Det republikanske partiets utvikling i kvinnespørsmålet (tatt opp særlig i episoden om pro-choice-republikaneren Jill Ruckelshaus).

Likheten til dagens politikk og offentlige debatt er slående. Da, som nå, var skillelinjesaker knyttet til abort, likekjønnet ekteskap, dopolitikk, kvotering, utdanning, USAs rolle i verden og medienes rolle i politikken (ikke minst når det gjelder sosial og politisk splittelse).

Slik sett er Mrs. America en serie som på den ene siden forteller oss om en distinkt periode som er interessant i seg selv, men på den andre siden historien om vår egen tid.

P.S.:

Statsviter og kommentator på AmerikanskPolitikk.no. En av stemmene i podkasten "Amerikansk politikk".