Han gikk fra ingenting til å sette senatorer og guvernører i skyggen. I natt sa det stopp for Andrew Yang.

Med 5% i Iowa og 3% i New Hampshire var det nok for Andrew Yang. New York-entreprenøren klarte aldri å overtale nok demokrater om at $1000 i måneden var medisinen mot jobbene som går tapt som følge av automasjon i arbeidslivet.

Gamblet alt på Iowa

Da jeg traff Andrew Yang på Iowa State Fair i august i fjor lå han på 1.5 prosent på nasjonale målinger. Men det var noe spesielt med ham. Publikum kjente seg igjen i det han sa – og det han sa var ikke demokratiske «talking points», enkle Trump-angrep eller vedtatte, politiske sannheter maskert som nyvinnende tanker.

Det var en presentasjon av faktagrunnlaget bak hvorfor så mange amerikanere sliter og hvordan det gjorde at vippestater som Iowa gikk til Donald Trump i 2016.

Andrew Yang introduserer seg til Iowa-velgerne på Iowa State Fair 2019. Foto: Henrik Østensen Heldahl

Og det var nettopp Iowa som skulle vise seg å være kroken på døra for Yang-kampanjen. Med en bussturné på 17 dager på rad og over 70 arrangementer i Iowa i januar satset Yang alt på den første delstaten. Det var et veldig dårlig valg, som Yang selv har sagt han angrer på.

Kampanjen satt igjen med lite penger etter Iowa-støtet. Det var bortkastet fordi delstaten passer Yang mye mindre enn New Hampshire – med sine mange uavhengige og republikanske velgere.

Den alternative valgkampen

Yangs valgkamp er en smakebit på framtiden. Med rekordmange kandidater var det nesten umulig å bli sett. Mens mer tradisjonelle kandidater kranglet om begrenset TV-tid og notiser i 26. avsnitt av New York Times-artikler gadd ikke Yang-kampanjen å følge spillereglene. De gikk rett til nye medier: Podkaster, YouTube og sosiale medier.

Yangs opptreden på Joe Rogan Experience i februar 2019 ble sett og hørt av millioner av amerikanere, og Yang-fans på internett samlet seg i en voksende #YangGang.

Etter hvert tok også Bernie turen til Rogan, som har innrømmet at andre kandidater til slutt også ba om å bli intervjuet (bl.a. Elizabeth Warren). I neste presidentvalgkamp kommer nok mange kandidater til å bruke mer tid på nye medier.

Yangs mest minneverdige øyeblikk kom i den andre debatten (juli 2019), hvor han sa at en realitystjerne ble valgt til president fordi media dekker valgkampen som reality-TV.

Ikke rett budskap

Yang hadde et fremtidsrettet budskap med fokus på store omveltninger i det amerikanske arbeidslivet. Med velgernes hovedfokus på å slå Donald Trump tok aldri Yangs budskap av hos den jevne demokrat.

Yangs fokus på Trump som et symptom på sykdommene i det amerikanske samfunnet var treffende, men med velgere besatt på den sittende presidenter slo det mer an å finne de mest treffende angrepene på presidenten.

Yangs økonomiske varsellamper beskrev i tillegg utfordringer som ikke har slått helt til enda. Han siterte ofte statistikk som viser at vanlige arbeidsgrupper som servicenæringen og transport vil bli truffet hardt av automasjon i de neste årene.

Men de neste årene er ikke nå. Nå er det Donald Trump som er den mest nærliggende utfordringen for demokratiske velgere.

Humor

Yang skal ha all ære for å ha utkonkurrert fem senatorer og tre guvernører med et unikt budskap fra en mann som var totalt ukjent før valgkampen startet.

Et av flere våpen i Yangs arsenal var hans genuine, nesten barnslige humor. Han tok aldri sitt kandidatur eller seg selv like seriøst som mange av sine rivaler.

Latteren sitter løst i det jeg snakker med Yang. Foto: Are Tågvold Flaten

På hans arrangementer satt latteren som regel løst hos publikum. Vitsen som aldri bommet var å påpeke at med $1000 i måneden ville de fremmøtte endelig få råd til sine egne Netflix-passord.

Tilbake på State Fair i Des Moines er Yang omringet av fotografer. Under innspillingen av en CBS-sketsj til Late Night with Stephen Colbert later han som om han skal spise en corndog fra toppen – et lite familievennlig syn som har påført tidligere kandidater smertefull mediedekning.

Valgkampsjef Zach Graumann hvisker «ikke gjør det». Så trekker Yang corndogen tilbake like før skaden er gjort. Yang ler. Graumann puster lettet ut.

Med et lurt smil spør jeg Yang, som spiser et såkalt turkey leg foran et ivrig pressekorps, om det treffende reality-øyeblikket fra sist debatt.

Hvordan kan du virkelig kalle dette et reality-program? Og kan du ta en bit av det kalkunbeinet mens du svarer?

En lattermild Andrew Yang på Iowa State Fair. Foto: Henrik Østensen Heldahl.

Yang ler kraftig idet han tar en bit. «That’s funny! You made a joke that made me laugh» sier han og peker på meg og kameraet mitt.

Graumann, som står ved siden av Yang, fikk ikke med seg øyeblikket. Han ser rart på meg.

Og nå har altså Andrew Yang spist sin siste turkey leg som presidentkandidat. For denne gang.