Foto: Are Tågvold Flaten, AmerikanskPolitikk.no.

Hvordan velger demokratene og republikanerne sine foretrukne presidentkandidater? Og hva er egentlig forskjellen på et caucus og et primærvalg?

I USA foregår det en rekke valg frem mot selve presidentvalget, der siktemålet er å finne partiets presidentkandidat. I utgangspunktet avholder både demokratene og republikanerne nominasjonsvalg, men Det republikanske partiets nasjonale komité har bestemt seg for å støtte Trump for gjenvalg i 2020. Som følge av dette har mange stater derfor avlyst sine nominasjonsvalg, på tross av de republikanske utfordrerne Bill Weld og Joe Walsh. Derimot avholder Det demokratiske partiet nominasjonsvalg i hver delstat i 2020 for å velge partiets presidentkandidat til valget den 3. november i år.

Nominasjonsvalget foregår på ulike måter i ulike stater.

Per dags dato arrangerer de fleste delstatene valg etter primærvalg-modellen, med stemmeurner og hemmelige valg. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Frem til 1970-tallet var den mest brukte modellen såkalte caucusvalg, og det er fortsatt en håndfull stater som bruker ordningen med caucusvalg i dag – med Iowa som den mest kjente. Til tross for at siktemålet er likt, er de to ulike valgordningene svært ulike. Her ser vi nærmere på disse forskjellene, med et særlig fokus på demokratenes pågående nominasjonskamp.

Årets nominasjonskamp

Første stat til å avholde sitt valg er Iowa, som avholder caucus den 3. februar. Etter det skal New Hampshire avholde sitt nominasjonsvalg etter primærvalg-modellen den 11. februar. Begge delstater sier dermed at de er først ut: Iowa har det første caucusvalget, New Hampshire har det første primærvalget.

Siste nominasjonsvalg går av stabelen 6. juni. Hvilken kandidat som blir presidentkandidaten er imidlertid ofte avgjort lenge før alle statene har hatt sitt valg. Kandidaten blir likevel ikke offisielt og formelt kronet før på landsmøtet. I 2020 avholdes demokratenes landsmøte i Milwaukee, Wisconsin 13.-16. juli, mens Trump mottar hyllest fra sine egne på landsmøtet i Charlotte, North Carolina 24.-27. august.

Caucusvalg, som i Iowa

Caucusvalgene er ledet og arrangert av de politiske partiene selv, mens det er delstatene som har ansvar for primærvalgene. Hver valgkrets («precinct») i staten avholder sitt eget caucus, hvor velgeren møter opp til sitt bestemte valglokale i vedkommendes distrikt. Det hele er et slags folkemøte. På selve caucuset stemmer velgerne på sin favorittkandidat, enten gjennom åpen stemmegiving eller gjennom hemmelig stemmegivning.

I de fleste stater er det satt en terskel på 15% for at en kandidat skal være relevant («viable»). Dette betyr kort forklart at kandidaten må han en oppslutning på minst 15% av de stemmeberettigede i valgkretsens caucusvalg for å kunne vinne delegater. Kandidater som ikke oppnår minst 15% oppslutning vil ikke bli ansett som relevant i det caucuset. Vedkommende får dermed ingen delegater med seg fra det valglokalet.

Velgere som har stemt på en kandidat som ikke oppnår nok støtte i første runde får deretter en mulighet til å avgi stemme på ny – enten ved å gå til en annen kandidat, stemme blankt eller ved å gå hjem fra caucusvalget. Alternativt er det også mulig at velgere som har stemt på en kandidat som ikke nådde opp i første runde overtaler andre velgere til å stemme på sin kandidat, slik at kandidaten kommer over 15%-terskelen. Normalen må likevel sies å være at velgere som har stemt på en ikke-levedyktig kandidat går til en valgfri kandidat som er levedyktig. Man kan også være ubestemt i første runde («uncommitted»), men nå er vi nede på detaljnivå.

15 prosent og viktigheten av andrevalget

Når ordningen fungerer på denne måten fremheves viktigheten av velgernes andrevalg: Kandidater kan da vinne stemmen til velgere som i utgangspunktet hadde en annen kandidat som favoritt. Taktisk stemmegivning gis også en ny betydning når man kan velge å støtte en mindre kandidat i første runde, for deretter å se an ståa før andre runde.

Ved ankomst til valglokale deler velgerne seg typisk inn i representative grupper for de ulike kandidatene, samt de ubestemte velgere. Deretter foregår det taler og debatter for å overbevise velgere om å gi stemmen sin til de ulike kandidatene. Med dette som bakgrunn er det klart at caucusvalg er en svært langtekkelig og tidkrevende prosess, særlig sammenlignet med et primærvalg. Samtidig bidrar caucusvalg til et samfunnsengasjement rundt nominasjonsvalget, der velgerne har gode forutsetninger for å ta velinformerte valg. Samlet sett kan det hevdes at caucusvalg er et godt alternativ ettersom ordningen bygger oppunder demokratiske prinsipper.

På den annen side kan tidsmomentet – altså den langtekkelige prosessen – ha den følgen at enkelte velgere ikke møter opp på caucusvalget for å stemme frem sin favorittkandidat. Manglende oppmøte vil dermed kunne påvirke valgresultatet på en slik måte at det ikke nødvendigvis er den mest populære kandidaten som stikker av med flest stemmer. Et annet aspekt, som er vel så viktig, er at valget ikke er hemmelig. Naboene dine ser hvem du foretrekker. Det er ikke nødvendigvis positivt for mange.

I disse dager, hvor Iowas caucus bare er dager unna, spekuleres det i at Joe Biden vil slite med mindre han greier å mobilisere en gruppe av sine kjernevelgere – den eldre garde. Denne gruppen er nemlig stabile velgere i et primærvalg, men ikke typiske velgere i et caucusvalg. Motsatt spekuleres det i at Bernie Sanders, som har stor oppslutning blant unge velgere, vil gjøre det godt i Iowa nettopp fordi han har greid å mobilisere unge velgere til å delta i caucus på valgdagen. Dette illustrerer hvordan oppmøte i et caucus vil kunne være avgjørende for en kandidats resultat – og at det er vanskeligere å mobilisere velgere til et caucusvalg enn til et primærvalg.

En hyptotetisk situasjon fra en gymsal i Iowa

I denne illustrasjonen er det et tilfeldig tenkt valglokale. Eksempelet viser at det er 50 velgere for dette distriktet, og fordelingen av disse velgerne:

Basert på caucusreglene nevnt ovenfor er terskelen for å være levedyktig satt til 15%. Dette betyr, som illustrasjonen viser, at kandidat D og E, ikke er levedyktige. Følgelig kan de ikke få noen delegater:

Deretter får velgerne anledning til å stemme på nytt:

Det som her har utspilt seg er at velgerne til kandidat D og E har fordelt seg på kandidat A, B og C. Dermed fikk disse kandidatene stemmer fra velgere som i utgangspunktet ikke hadde dem som favorittkandidat.

Primærvalg, som i New Hampshire

Primærvalg på sin side arrangeres av delstaten. Velgerne møter opp i et gitt stemmelokale, og de får en stemmeseddel hvor de krysser av for den personen de ønsker som presidentkandidat. Med andre ord, på mange måter lik den norske valgprosessen.

Det finnes både åpne og lukkede primærvalg.

Et lukket primærvalg innebærer at velgeren kun kan krysse av for en kandidat som tilhører partiet velgeren selv er registrert i. Det vil si; dersom velgeren er registrert i Det demokratiske partiet er vedkommende bundet til å stemme på en av kandidatene på stemmeseddelen til Det demokratiske partiet. Vedkommende kan ikke stemme på en republikansk kandidat.

De lukkede primærvalgene har dermed den logiske følgen at uavhengige kandidater ikke deltar i delstatens primærvalg. Derfor er det kun kandidater fra Det demokratiske og Det republikanske parti som deltar i slike primærvalg.

I et åpent primærvalg er velgeren derimot ikke bundet av partiets liste og kan derfor stemme på en valgfri kandidat. Stemmegivningen ved et åpent primærvalg skjer altså uavhengig av velgernes registrerte partitilhørighet.

«Raiding»

En følge som kan oppstå i et åpent primærvalg er et fenomen kalt «raiding». Her er det velgere som bevisst stemmer på en kandidat tilhørende et annet parti enn de selv tilhører, med det formål å stemme frem den svakeste kandidaten. Håpet er at ved å fremme den svakeste kandidaten i motpartiet gir velgerne sitt eget parti en bedre sjanse i selve presidentvalget. Det blir en del snakk om dette ved jevne mellomrom, blant annet i Michigan i 2012, da flere demokrater stemte på Rick Santorum for å svekke Mitt Romney i den republikanske nominasjonskampen.

I tillegg finnes det såkalte halvåpne primærvalg der velgeren må erklære offentlig hvilket partis primærvalg vedkommende vil delta i, før stemme avgis. Forskjellen mellom halvåpne og åpne primærvalg er at man ved halvåpne primærvalg ikke kan delta i alle de ulike primærvalgene – velgeren er begrenset til å delta i ett primærvalg. Sammenlignet med åpne primærvalg der man kan delta i flere av primærvalgene.

Ulike delstater har svært ulike regler for hvordan man kan bytte parti. I noen delstater kan man registrere seg i et annet på parti så sent som på valgdagen, og dermed stemme i det partiets primærvalg eller caucus. I andre delstater må bytte parti lang tid i forveien.

Delegater

Etter at valgene er avholdt i hver delstat, sender delstatene et bestemt antall delegater til den nasjonale partikongressen der delegatene stemmer på hvem som skal bli partiets presidentkandidat, på vegne av sine velgere.

Det varierer hvorvidt en presidentkandidat som vinner delstaten får alle delegatene («winner-takes-all») eller om delegatene blir fordelt prosentvis etter faktisk oppslutning i statens nominasjonsvalg. Det demokratiske partiet bruker en prosentvis fordeling av delegater over 15%, mens hos republikanerne har delstatene valgt forskjellige regler, ofte med bruk av winner-takes-all i hvert enkelt kongressdistrikt.

I årets demokratiske nominasjonsvalg er det omtrent 3979 delegater som skal stemme på kandidaten på vegne av sine velgere i hjemstaten.

I tillegg til de utpekte kandidatene statene sender har det Det demokratiske partiet visse superdelegater – representanter som innehar ulike politiske verv i partiet (eksempelvis guvernører og senatorer) – som stemmer på den kandidaten de mener er best egnet som det demokratiske partiets presidentkandidat i presidentvalget. Superdelegatene utgjør omlag 16% av partiets delegater ved kandidatvalget (omtrent 766 delegater i tillegg til ordinære delegatene).

Nytt for 2020 er at superdelegatene på det nasjonale landsmøtet ikke skal stemme ved første stemmeavgivning (med mindre utfallet av valget er helt klart). Deretter kommer andre stemmeavgivning der superdelegatene får stemme på sin foretrukne kandidat. Bakgrunnen for endringen er at i forkant av nominasjonsvalget i 2016 – mellom Hillary Clinton og Bernie Sanders – gikk mange av superdelegatene offentlig ut med støtte til Clinton. Ordningen ble da kritisert for å påvirke velgernes oppfatning og dermed skape en valgsituasjon som på urettferdig vis gikk utover Sanders.