I over 150 år har amerikanske aviser gått ut med støtte til politiske kandidater. Vi har sett nærmere på historien bak denne tradisjonen og hvorfor den fortsatt er en viktig del av den amerikanske valgprosessen.

Etter den allerede smått famøse avgjørelsen fra New York Times om å endorse, altså erklære støtte til – både Elizabeth Warren og Amy Klobuchar – har det pågått en debatt om betydningen av avisers støtte til enkeltkandidater.

Konseptet med åpen støtte på lederplass til et gitt parti eller en kandidat er ikke svært kjent i Norge i moderne tid. Det er imidlertid lang tradisjon for dette i USA, både nasjonalt og på lokalt nivå.

Prosessen foregår på litt ulike måter avhengig av avisens størrelse (blant annet), men felles for alle aviser er at det er avisens editorial board, altså avisens lederskribenter, oversatt til norske forhold, som tar avgjørelsen om man skal gi en endorsement og til hvilke(n) kandidat(er). Støtteerklæringen vil da også som regel trykkes på lederplass i avisen.

Famøse bommerter fra arkivet

For mange aviser er det en reell avveining om de skal støtte den ene eller andre veien i et politisk race, eller om de bare skal forbli nøytrale. Noen aviser utsteder, som New York Times, en støtteerklæring i nominasjonskampen og en ny i hovedvalget. Det finnes imidlertid flust av grunner til at det kan være risikabelt for en avis å følge redaksjonens meningsbærende vilje.

Los Angeles Times’ endorsement-historikk er illustrerende for hvordan interne uenigheter kan slå ut. På 1960-tallet og fram til 1972 var Los Angeles Times en nær og kjær støttespiller for Richard Nixons politiske reise til Det hvite hus, takket være Nixons nære relasjoner med avisens eiere. Da Nixon gikk for gjenvalg i 1972 var misnøyen innad i avisa stor.

Flere nyhetsjournalister hadde selv etterforsket og formidlet svin fra Nixon-skogen, og i forkant av 1972-valget lanserte noen av avisens journalister like gjerne sin egen endorsement til Nixons utfordrer, George McGovern. Noen måneder etter sprakk Watergate-skandalen, Nixon forlot embetet i skam og ydmykelse, og Los Angeles Times forble stumme helt frem til de i 2008 stilte seg bak Barack Obamas kandidatur.

Et tilsvarende internpolitisk eksempel utspilte seg i kontorene til Miami Herald i 1980. Her var de to øverste lederne i avisa totalt uenige om hvilken kandidat avisa skulle stille seg bak, Reagan eller Carter. Det endte til slutt med et kompromiss hvor avisa ga sin symbolske stemme til senatoren fra Illinois, John B. Anderson (R), valgets uavhengige kandidat.

Historien vil ha det til at Anderson var like forhatt av begge Miami Herald-redaktørene og dermed det eneste valget de kunne enes om. Anderson har for øvrig en fascinerende rekord som den kandidaten med mest endorsements blant uavhengige kandidater.

Wall Street Journal er en av de største avisene i USA som notorisk holder seg nøytrale hva gjelder endorsements, selvom de gjerne gir en begrunnelse for dette. Som de skrev da de (igjen) valgte å avstå fra støtterklæring i 2016:

“The Wall Street Journal hasn’t endorsed a presidential candidate since 1928, and if we didn’t endorse Ronald Reagan we aren’t about to revive the practice for Mrs. Clinton or Mr. Trump.”

Men hva er det med årstallet 1928? Dette året gikk Wall Street Journal hardt ut i favør Herbert Hoover, og den viktigste begrunnelsen for dette var, ifølge avisa, at en stemme til Hoover var “the soundest proposition for those with a financial stake in the country.” Troverdigheten bak dette utspillet hadde kort levetid, for året etter kom børskrakket og USA gikk inn i en alvorlig økonomisk nedgangstid.

Stemmer amerikanske velgere stort sett i tråd med avisenes støtteerklæringer?

Ja, stort sett, men med noen viktige nyanseringer. Siden 1940 har presidentkandidaten med bredest støtte fra avisredaksjoner på tvers av USA som regel også vunnet.

Men, ingen regel uten unntak. Franklin D. Roosevelt vant presidentvalget i 1936 og i 1940 med under 25% støtte fra landets aviser. I 1948 vant Harry S. Truman, og han hadde rundt 15% oppslutning blant landets avisredaksjoner.

For det ferskeste eksemplet på dette fenomenet trenger vi kun å se tilbake til 2016, da Hillary Clinton hadde et overveldende flertall av avisredaksjoner med seg, inkludert en rekke lokalaviser fra tjukkeste Trump Country, som igjen fikk det tøft etter å ha gitt sin redaksjonelle støtte til en kandidat som lokalbefolkningen – og abonnenter – lidenskapelig mislikte.

Har avisenes støtteerklæringer effekt på velgerne?

Pew Research konkluderte i en undersøkelse fra 2008 med at flertallet av velgere oppgir at de ikke, eller i liten grad, lar seg påvirke av avisers støtte til en kandidat.

En studie fra National Bureau of Economic Research fra 2008 viser at avisers støtteerklæringer kan påvirke velgere, men dette avhenger av avisens troverdighet for den enkelte velger.

I denne sammenhengen betyr det at aviser på venstresiden av den politiske aksen ikke påvirker velgerne på venstresiden like mye. For denne velgeren (som stemmer på demokratiske kandidater) vil en endorsement fra en mer nøytral eller høyresideorientert avis veie tyngre fordi den er uventet. Dette innflytelsesmønsteret gjelder også, med motsatt fortegn, for republikanske velgere.

Studien viser også at moderate velgere, de vi i amerikansk politikk kjenner som swing voters, blir mest påvirket av avisers støtteerklæringer. Dette funnet er en av de mer interessante aspektene ved avisstøttepraksisen i USA, og understreker at denne praksisen fortsetter å være aktuell, spesielt i siste faser av valgkamper når det kun gjenstår to (sannsynlige) kandidater.

Trender i støtte

The New York Times erklærer som regel sin støtte til slutt for den demokratiske kandidaten (som de igjen har gjort i 2020).

Washington Post hadde lenge en policy om å aldri støtte politiske kandidater, men avisa har de siste tjue årene gått bort fra dette og har gitt støtte til både republikanske og demokratiske kandidater. Det er verdt å merke seg at de republikanske kandidatene avisa har støttet aldri har vært presidentkandidat. Avisa har enten avstått fra å gi støtte under et presidentvalg, eller så har de støttet den demokratiske kandidaten.

Storavisen USA Today velger som regel å ikke erklære støtte til noen kandidat, dermed var det også svært oppsiktsvekkende da de i 2016 publiserte en slags anti-endorsement av Donald Trump. “Dette året er the Editorial Board enstemmige i sin sak: en av kandidatene – republikaneren Donald Trump – er uskikket til presidentembetet,” skrev avisen på lederplass foran valget i 2016.

Hva med Iowas Des Moines Register?

Utenom de store avisene er kanskje den støtteerklæringen som henger høyest for mange av kandidatene i nominasjonsstriden slik den står akkurat nå er den fra The Des Moines Register i Iowa. Analytiker Nate Silver fra FiveThirtyEight.com peker på at støtteerklæringen fra denne avisen historisk sett har hjulpet kandidater som mottar den med opp mot 3 prosentpoeng – som ikke er ubetydelig med tanke på at de fire toppkandidatene i Iowa nå ligger svært, svært nær hverandre på målingene.

Og årets støtteerklæring fra Des Moines Register? Den gikk til Elizabeth Warren, og bare henne.