Riksrettssaken mot president Trump kan virke uoversiktlig. Her er grunnleggernes svar på noen av spørsmålene rundt dagens riksrettssak.

Hvis man leser Federalist Papers finner man svaret på det meste man måtte lure på om den amerikanske grunnloven. Det er en serie bestående av 85 leserbrev publisert i diverse New York-aviser på 1780-tallet.

De ble skrevet av Alexander Hamilton, James Madison og John Jay, og hadde som formål å overbevise folket i New York om at delstaten måtte ratifisere grunnloven. Samlet sett danner de 85 leserbrevene – i sin tid publisert under pseudonymet Publius – idégrunnlaget bak grunnloven.

I Federalist nr. 65 og 66 kan man lese om riksrett. Begge er skrevet av Alexander Hamilton – og nedenfor oppsummerer jeg hva de kan fortelle oss om dagens riksrettssak.

Må Trump ha gjort noe kriminelt for å være skyldig?

Forsvarsadvokatene til president Trump har argumentert for at tiltalepunktene er ugyldige fordi de ikke omtaler kriminelt straffbare handlinger.

Dette avviser Hamilton nesten umiddelbart i Federalist nr. 65. Her skriver han at riksrettssaker dekker «offenses which proceed from the misconduct of public men, or […] the abuse or violation of some public trust».

High crimes and misdemeanors har også i moderne tid blitt tolket til å bety handlinger som ikke nødvendigvis dekkes av lovverket.

Har flertallspartiet for mye makt?

Her ligger også et innbakt spørsmål om hvorfor partiet med flertall i Senatet får så stor kontroll over hvordan riksrettssaken organiseres.

Det er ingen tvil om at den partiske riksretten vi ser i dag minsker sjansen for et rettferdig utfall. Det er ingen jury i en riksrettssak, til fordel for 100 dommere.

Alle riksrettssaker vil være forskjellig fra hverandre. Derfor må man kunne lage regler som passer den enkelte. Det er sannsynlig at detaljerte regler for rettergang skrevet på 1700-tallet ikke ville gitt nok spillerom til fremtidige riksrettssaker.

Da grunnloven ble skrevet eksisterte det heller ikke partier i USA.

Den kanskje mest kjente av Federalist Papers er nr. 10, skrevet av James Madison. Her argumenterer han mot partier (som han kaller factions), samtidig som han anerkjenner at de umulig kan unngås.

«The latent causes of faction are thus sown in the nature of man» – Federalist no. 65

Derfor argumenterer Maddison elegant for at USA skal være en republikk med makten spredt blant ulike folkegrupper i en sånn grad at ingen enkeltgruppe klarer å ta makten for seg selv.

Dagens topartisystem var ikke det grunnleggerne så for seg, men i denne omgang er makten i det aller minste spredt blant to forskjellige partier. Demokratene i Huset og republikanerne i Senatet.

Hvordan motarbeide ettpartikontroll?

Hamilton forutså dagens problem med en partisk riksrettssak. Han skrev at de eksisterende lidenskaper i samfunnet vil knytte seg til hver av sidene i en riksrettssak.

«In such cases there will always be the greatest danger that the decision will be regulated more by the comparative strength of parties, than by the real demonstrations of innocence or guilt» – Federalist no. 65

Hamilton ser dog Senatet som best egnet til å gi en rettferdig dom.

I Federalist nr. 66 skriver Hamilton at for å unngå at ett parti (eller én faction) får for mye makt, ble anklagerne og dommerne delt mellom Huset og Senatet.

Huset skal ikke dømme, da det er de som anklager presidenten (eller andre som stilles for riksrett). I forholdet mellom folket (representert av Huset) og den tiltalte mener Hamilton at Senatet vil være den mest rettferdige dommeren.

Kravet om 2/3-dels flertall i Senatet er enda en anstrengelse for å unngå ettpartikontroll.

Hamilton anerkjenner at dette ikke er ikke et perfekt system, men at man ikke kan være uten et styringssystem i påvente av et som er feilfritt. Dette som et argument for å ratifisere grunnloven som den var.

«If mankind were to resolve to agree in no institution of government, until every part of it had been adjusted to the most exact standard of perfection, society would soon become a general scene of anarchy, and the world a desert» – Federalist no. 65

Hvorfor bestemmer ikke Høyesterett?

Hamilton lanserer høyesterettsdommerne som mulige dommere også i riksrettssaker. Deretter advarer han mot at de i folkets syn ikke nødvendigvis har troverdigheten eller myndigheten til å bryte med folkeopinionen.

Når det er folket som tiltaler presidenten, sier Hamilton, kan det skade folkets tillit hvis Høyesterett skulle bryte med dets ønsker. Han mener til og med det kan være en fare for folkeroen.

Ifølge Hamilton må ansvaret med enten å forsvare eller ødelegge æren til samfunnets mest betrodde medlemmer ligge i mange hender. Enda en grunn til å velge Senatet fremfor Høyesterett.

Hamiltons viktigste argument mot å bruke Høyesterett som dommer i riksrettssaker er at tiltalepunktene kan inkludere kriminelle handlinger som kan havne i domstolene etter at personen er avsatt fra sitt offentlige verv.

Dermed vil det være uheldig for rettssikkerheten hvis personens skyld allerede var forutinntatt av nasjonens øverste domstol.

Foto: Tia Dufour, Det hvite hus.