Foto: Cmdr. Gary Ross, U.S. Navy.

Hvor mange ganger har jeg hørt Ambassadør Kenneth Braithwaite omtale seg selv som en “Navy man”? Det er umulig å telle. I de 18 månedene jeg jobbet under ham på den amerikanske ambassaden, brukte han begrepet i møter med ansatte, i samtale med rådgivere, i taler til amerikanere… nesten uansett tid og sted, hvis han hadde anledning til å introdusere seg selv, var det akkurat det uttrykket han vendte tilbake til gang på gang.

Dette på tross av hans stilling som ambassadør. Til tross for at han stort sett hadde jobbet i privat sektor siden han gikk av fra såkalt “active duty” i 1993. Til tross for at det hadde gått mer enn seks år siden han pensjonerte seg som admiral i 2011. Og det var ikke det eneste vi diplomater la merke til. Plutselig virket det som om ambassaden selv hadde blitt om til et stort krigsskip lagd av stein, seilende gjennom skogen på Huseby. Toalettet ble kalt for “head.” Gulvet ble “the deck.” Sist men ikke minst var vi ikke lenger hans diplomatiske kolleger – vi ble “shipmates”, alle sammen.

Ambassadøren elsket sin familie, sin diplomatiske stilling, og sitt land. Det var ingen tvil om det. Men én ting var helt klar: Det var tiden hans i marinen som var den viktigste delen av hans liv.

Passer i Trumps kabinett

Det var da ikke overraskende å lese at ambassadør Braithwaite ble utnevnt av president Trump som neste minister for marinen. Braithwaite støttet Trump under valgkampen i 2016, og han var også med i Trumps overgangsteam. Siden ambassadøren kom til Norge, i 2018, har han vært en lojal del av administrasjonens utenrikspolitikk, spesielt når det gjaldt å legge press på Norge for landets lave forsvarsbudsjett i forhold til NATO-forpliktelser. I tillegg er en litt eldre, velstående, hvit militær mann noe som passer veldig godt inn i Trumps kabinett – både med tanke på gjennomsnittsalder og bakgrunn.

Sett i lys av alt dette, ser Braithwaite ut til å være den rette mannen til jobben. Og under vanlige omstendigheter ville det vært åpenbart at dette – å lede USAs marine – var hans drømmejobb. Men hva med nå?

Rett etter Trump ble valgt inn oppstod det en liten frase som spredde seg på Facebook i USA, som sirkulerte blant bekymrede venner, som fikk gjenlyd blant skuffede demokrater, først som hvisking og til slutt på plakater løftet av motstandsgrupper foran Det hvite hus: «Dette er ikke normalt».

Situasjonen med dagens marine er heller ikke normal. Den tidligere ministeren har blitt sparket fordi han prøvde å løse et uløselig problem: Hvordan rettssaken mot Edward Gallagher kunne håndteres på en måte som opprettholdt både Trumps stolthet og marinens ære. Saken vil kanskje ha tatt slutt før den nye ministeren tar sin plass, men hovedproblemet kommer ikke til å forsvinne så lenge Trump sitter i Det ovale kontor.

Mye er blitt skrevet om hvordan (og hvorfor) Trump omgir seg med såpass mange militære menn, en lang rekke generaler og admiraler som står uten sidestykke i moderne amerikansk politikk. Den slags menn er ansett som symboler i USAs kultur, mennesker som legemliggjør idealer som ære, plikt, ansvar, beskjedenhet, besluttsomhet, visdom, og heroisme. Det vil si alt som Trump ikke representerer.

– En god mann

Ambassadør Braithwaite er et kroneksempel. I løpet av de månedene jeg jobbet for ham, var jeg stadig imponert over hans lederskap og arbeidsmoral, hans patriotisme og hengivenhet, hans kjærlighet til familien og vennskap til medmennesker, hans etikk og tro. Han er en god mann.

Men Trump er et troll som spiser gode menn. Mattis, McMaster, Kelly, Tillerson, Comey, McCabe. Det hvite hus er omringet av deres gnagde, knuste bein. Alle kan se hva som har skjedd med de som kom før, og alle vet hva som venter dem der inne, men de kommer likevel.

Jeg er ikke bekymret for ambassadøren. Tvert imot. Han er tøff og smart og har vært med i det politiske spillet før. Han vet akkurat hva han er blitt tilbudt og hvorfor. På den ene siden må det ha vært et vanskelig valg, gitt alt som kommer med på kjøpet – bråket, uforutsigbarheten, løgn, troløshet, kynisme – rett og slett det kaoset som er denne administrasjonens varemerke og kjennetegn. Men på den andre siden er det ikke et valg i det hele tatt: Det er øyeblikket han alltid har ventet på.

Derfor ønsker jeg ham det aller beste på sitt nye eventyr i Washington. Jeg er veldig glad for at han fikk denne velfortjente anerkjennelsen for sitt arbeid i Norge, og jeg er spent på å se hva han kommer til oppnå i sin neste rolle som minister til marinen, den organisasjonen han esker med hele sitt hjerte. Det er bare litt trist å tenke på hvordan ting kanskje kommer til å bli i DC før eventyret er ute.