Russlands innblanding i amerikansk politikk har gjort det nesten umulig å være en kritiker av amerikansk utenrikspolitikk. Det er enda en trussel mot demokratiet.

«Esler og elefanter» er en meningsspalte om amerikansk politikk. Denne uken: Henrik Heldahl om striden mellom Hillary Clinton og Tulsi Gabbard. Illustrasjon: John Darkow.

★★★

Vi ser stadige eksempler på at Russland kommer til å fortsette med forsøkene på å skape splittelse i amerikansk politikk. Dette er utgangspunktet for to sentrale problemstillinger som det er verdt å dvele ved.

1. Det vil alltid være i Russlands interesse å fremheve stemmer og politiske kandidater som kritiserer USAs status quo. Spesielt når det kommer til utenrikspolitikk.

Russland ønsker både å fremheve en mer russisk-vennlig utenrikspolitikk i USA, og samtidig forsterke den interne uenigheten hos sin fremste rival.

Dette gjør at meningene til kritikere av hovedlinjene i amerikansk utenrikspolitikk delvis vil samsvare med Russlands foretrukne linje på noen områder. Disse kan komme fra hele den politiske fjøla.

  • Presidentkampanjen til kongresskvinnen Tulsi Gabbard (D-Hawaii, 2. distrikt) kan beskrives som en vandrende kritikk av USAs aktive utenrikspolitikk i Midtøsten de siste to tiårene. Regime change wars, som hun kaller det. Hovedbudskapet er at USAs utenrikspolitikk må endre retning, og at landet må involvere seg mindre i andre lands affærer. Hennes ønske om å trekke USA ut av Syria er også noe som gjør at russerne nok vil vært fornøyd om hun ble president.
  • Donald Trump var i 2016 et eksempel på en konservativ kritiker av amerikansk utenrikspolitikk. Den russiske støtten kom nok først og fremst fordi Trump truet det etablerte systemet såpass kraftig, men hans kritikk av USAs utenrikspolitikk de siste 20+ årene hjalp nok betydelig på den russiske interessen.
  • Neste gang en større libertarianer melder seg på i kampen om presidentembetet vil nok han/hun løftes fram av russerne. Ron Paul har lenge vært gjest hos RT, men hvis 2012 fant sted i 2016 ville han helt sikkert hatt russisk netthjelp. Det er få som er mer kritiske til amerikansk uten- og innenrikspolitikk enn liberterianerne. Perfect match for russerne.
  • Den tidligere IT-teknikeren Edward Snowden bor nå i Russland på et visum som fornyes hvert tredje år. Han er nå en foredragsholder og høylytt kritiker av USAs massespionasje. Han er ikke en politiker, men trekkes her frem som et eksempel på at USA-kritiske røster fremheves i Russland.

– The favorite of the Russians

Tidligere var den russiske støtten til slike kandidater begrenset til Russlands engelsktalende TV-kanal, RT. I 2016 hjalp de Trump via WikiLeaks og diverse forsøk på hacking og phishing. Det er ikke godt å vite hvilke andre metoder russerne vil ty til fremover, men i denne artikkelen fokuserer jeg på sosiale medier.

Den mest synlige hjelpen fra Russland kommer fra nett-troll og politisk meningsdannelse gjennom hemmelige kontoer på sosiale medier. Mye i regi av det beryktede Internet Research Agency.

Denne situasjonen er så prekær at den i ytterste konsekvens kan gjøre det nærmest umulig å kritisere USAs utenrikspolitikk uten å bli mistenkeliggjort.

Dette fikk den demokratiske presidentkandidaten Tulsi Gabbard merke nylig, da Hillary Clinton antydet at hun er en brikke i det russiske spillet.

«I’m not making any predictions, but I think they’ve got their eye on someone who’s currently in the Democratic primary and are grooming her to be the third-party candidate. She’s the favorite of the Russians.»

Gabbard, som lenge har utelukket å stille som tredjeparti-kandidat, svarte med å kalle Clinton korrupt og for dronningen av krigshissing.

Presidentkandidat Tulsi Gabbard er en kritiker av amerikansk utenrikspolitikk
Hawaii-representanten Tulsi Gabbard hadde ikke smilet på lur offentlig etter at Hillary Clinton beskyldte henne for å være en russisk nikkedukke. Uttalelsen økte imidlertid oppmerksomheten rundt Gabbards kandidatur, og var sånn sett positiv. Her er hun i Des Moines, Iowa i sommer. Foto: Henrik Østensen Heldahl.

Hvis Russlands aktivitet i amerikanske sosiale medier fortsetter – noe den kommer til å gjøre – vil ikke Gabbard være den siste som får denne typen kritikk.

Det skjer uten at Gabbard selv har gjort noe galt. Dermed kan det bli rutinemessig at slike stemmer blir beskyldt for å jobbe på lag med russerne.

Da blir terskelen for å kritisere amerikansk utenrikspolitikk enda høyere.

2. Russlands påvirkning setter kritikerne av USAs utenrikspolitikk i en enormt vanskelig posisjon.

Kritikerne vet at de har all rett til å kritisere USAs retning, men at de samtidig kan få skjult, russisk støtte med på kjøpet. Denne balansegangen er hårfin.

Den er aller verst for Edward Snowden, som lever trygt på Russlands nåde. Han har nærmest en uformell avtale om å fortsette karrieren som USA-kritiker.

Amerikanske politikere som Gabbard må derimot distansere seg selv fra Russland og selvsagt fordømme all potensiell hjelp fra øst. Rake motsetningen av det Donald Trump gjorde i 2016, med andre ord.

Tulsi-skilt i Des Moines
Et enslig Tulsi-skilt under hennes tale på Iowa State Fair i 2019. Foto: Henrik Østensen Heldahl.

Samtidig må andre i USA behandle disse aktørene som legitime kritikere. Det er ikke alltid lett når man føler at landets rolle i verden står på spill, og folkeopinionen blir forsøkt formet av russiske kontoer på sosiale medier.

Allikevel tok Clinton et stort steg i feil retning, og åpnet døren for denne typen kritikk i framtiden.

Hennes angrep på Gabbard er et forsøk på å tie en motstemme, og gjør ikke annet enn å forsterke den russiske trusselen mot det amerikanske demokratiet.