Publiseringen av en politisk selvbiografi er nærmest obligatorisk for alle som ønsker å bli president. Vi har tatt en nærmere titt på 2020-feltet i bokform.

Det obligatoriske aspektet ved bokutgivelsene har stort sett resultert i halvdårlige og åpenbart ikke selvskrevne bøker. Mange preges av at kandidaten presenterer en veldig lang CV og fletter hyggelige, gjenkjennelige eller imponerende anekdoter fra livene sine for å underbygge CVen og overbevise leserne om at akkurat han eller hun burde bli valgt. Oppskriften krever også en fengende og gjerne litt pompøs tittel. Et satirisk og treffende spark til denne etter hvert noe tvangspregede tradisjonen er Veeps (faktiske) utgivelse av hovedperson Selina Meyers memoar A Woman First: First Woman. I sesong 3 kom hun med boken Some New Beginnings: Our Next American Journey

Boktradisjonen har imidlertid også resultert i at vi får vite mer enn vi ellers ville ha gjort om kandidatenes liv. Gledelig nok har det også resultert i noen virkelige gode bøker. Og ikke minst har det ført til at nesten samtlige av årets demokratiske presidentkandidater har skrevet bok. Her tar jeg for meg bøkene til noen av de demokratiske kandidatene som ønsker seg det høyeste vervet i amerikansk politikk i 2020 – både de som formelt har lansert sitt kandidatur og de vi fremdeles venter på, men forventer at vil stille. La meg begynne med de beste.

Mine 2020-favoritter

Pete Buttigieg, The Shortest Way Home: One Mayor’s Challenge and a Model for America’s Future

Selv om jeg ikke er helt ferdig med denne, synes jeg det er trygt å kalle dette en veldig god bok. Pete Buttigieg åpner snodig nok boken med å fortelle om snø, snøstormer og forskjellige former for snø – for så å dreie sømløst over i en filosofisk diskusjon om dagens «milennials», deres erfaringer med den moderne verden og hvordan disse erfaringene på en og samme tid skiller seg og ligner på tidligere generasjoners erfaringer. Dette er symptomatisk for boken. Buttigieg har en egen evne til å trekke linjer mellom tilsynelatende trivialiteter og store eksistensielle og politiske spørsmål – og det på en medrivende og tilgjengelig måte.

Så langt i boken har Buttigieg fortalt om oppveksten i South Bend, Indiana, om studiene på Harvard og Oxford, om sin introduksjon til politikken – blant annet gjennom frivillig valgkamparbeid for John Kerry og John Edwards i 2004 og for Obama i 2008 – og om beslutningen om å verve seg – noe som senere ville bety tjeneste i Afghanistan. Dette danner grunnlaget for forklaringen på hvorfor han valgte å flytte hjem til South Bend for å stille til valg som borgermester.

Boken er litt som en blanding mellom J.D. Vances Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis og James Comeys A Higher Loyalty: Truth, Lies, and Leadership, og anbefales.

Elizabeth Warren, A Fighting Chance (og flere andre).

Denne boken – eller rettere sagt, første halvdel av den – er en fornøyelse. Elizabeth Warren forteller en hjertevarm og på flere måter ganske utrolig historie. Hun er åpen om sin oppvekst i Oklahoma, der familien var relativt sosialt konservativ og der det ikke var ventet – eller ønsket – at hun skulle ta høyere utdanning. Familien hadde ikke god råd, og moren fryktet at datteren ikke ville finne seg en ektemann om hun ble student. Warren begynte etter hvert på universitet, men sluttet da hun bestemte seg for å gifte seg og stifte familie. Senere kom hun seg tilbake til studiene igjen, denne gangen med barn og etter hvert som skilt alenemor. Hun ble med tiden jussprofessor på Harvard, og senere en av ekspertene president Obama hentet inn for å håndtere den økonomiske krisen. Dette var foranledningen for at hun valgte å stille som senator i Massachusetts.

Warrens bok er god fordi hun selv er flink til å fortelle og fordi hun har en god historie – men mest av alt fordi Warren selv er så interessant. Hun har krystallklare overbevisninger om hvordan den amerikanske middelklassen er blitt lurt inn i en felle som skal gagne landets rikeste – og derfor også storbankene. Hun er så engasjert at man virkelig bør høre henne lese lydboken. Og hun evner å bruke både sin egen historie og andres for å skildre hva som har gått galt og hva hun mener må til for å fikse det. Denne anbefales altså – men er du ikke veldig interessert i enhver detalj innenfor økonomisk politikk, ville jeg ha stoppet halvveis.

Joe Biden, Promise Me, Dad: A Year of Hope, Hardship, and Purpose

Som tittelen tilsier, er ikke dette noen vanlig politisk selvbiografi. Den er forankret i Joe Bidens sorg etter at sønnen, Beau Biden, tapte kampen mot kreften. Dette er utgangspunktet for tonen, perspektivet og mye av innholdet og tematikken som formidles. Bidens bok er varm og vond. Han forteller karakteristisk åpent om sykdom og sorg, og knytter det hele til sin historie med nettopp dette – da han som ung mistet sin første kone og datter i en bilulykke.

Biden forteller imidlertid også om sitt forhold med Obama, sin tid i politikken og sitt arbeid som visepresident. Om det er svakheter i boken er det nok sistnevnte. Han gir mye informasjon om utenrikspolitiske beslutninger og prosesser som – selv om det ikke er uinteressant – kanskje blir litt malplassert i boken som helhet. Uavhengig av det er dette imidlertid en veldig god bok som anbefales.

De som føyer seg inn i rekken av politiske memoarer..

Kamala Harris, The Truths We Hold: An American Journey

Dette er en klassisk politisk selvbiografi. Den begynner ganske tregt med Harris’ noe platte oppsummering av det som egentlig er en fascinerende bakgrunn. Foreldrenes politiske aktivisme, forskningsarbeid, skilsmisse og sosiale miljø i California danner bakteppet for Harris’ oppvekst. Hun beskriver hvordan hun og søsteren Maya tidlig ble introdusert til borgerrettsspørsmål og sosialpolitiske saker. Harris’ bestemte seg tidlig for å bli advokat og for å være en forkjemper for dem som trenger hjelp (derav slagordet «For the People») – noe som førte henne til vervene som rettsadvokat, justisminister og så senator fra California.

Mens boken begynner svakt, blir den bedre etter hvert. Harris forteller om sitt personlige liv, om sitt arbeid, der enkeltmenneskers skjebner får fokus, og om sine politiske overbevisninger. Dette er en god, men ikke fantastisk, politisk selvbiografi, og kan anbefales (dog ikke etter nettopp å ha lest Michelle Obamas bok Becoming – som er nettopp det).

Amy Klobuchar, The Senator Next Door: A Memoir from the Heartland

Dette er også en klassisk politisk memoar. Klobuchar forteller om sin oppvekst i Minnesota, der faren var en kjent journalist. Hun forteller om familiens historie, om foreldrenes skilsmisse og om farens alkoholisme. Og hun forteller om sin ferd fra privat sektor og inn i politikken i USA. Mens Klobuchar til tider forteller morsomt, forfriskende og medrivende, har hun også en tendens til å skrive side opp og side ned om ganske uinteressante ting for alle som ikke kjenner henne personlig. Kanskje et resultat av CV-tankegangen der enhver lille utvikling og oppnåelse skal dokumenteres og behandles som en verdifull lærdom som gjør henne enda mer kvalifisert til tillitsverv. Men alt i alt er boken også ganske fornøyelig, og anbefales om man ønsker å lære med om Klobuchar.

Kirsten Gillibrand, Off the Sidelines: Raise Your Voice, Change the World

Igjen en ganske klassisk politisk memoar. Vi får høre historien til Tina (som hun da ble kalt) Gillibrand, og hennes tidlige opplevelser på skole, som advokat og senere som politiker først i Representantenes hus og deretter som arvtaker til Hillary Clinton i Senatet. Gillibrand fokuserer, som tittelen viser, på kvinner, kampen for å få kvinner til frem og opp og likestilling i det amerikanske samfunnet. Hun forteller sin historie ut fra denne grunntanken og ambisjonen.

Og det er ikke uinteressant. Gilliband har vært en spennende politiker og blant annet tatt tak i saker som trakassering og vold i det amerikanske forsvaret, helsearbeid for såkalte «first responders» etter terrorangrepene 11. september, og seksuell trakassering og maktmisbruk i politikken. Hun har også navigert fra å være representant til å bli senator, en overgang som viste seg ikke å bli problemfri for Gillibrand, som i prosessen blant annet skiftet sin stemmegivning på saker knyttet til innvandring. Alt i alt er dette en bok som er interessant dersom du har lyst til å vite mer om Gillibrand som politiker – og dersom du ønsker deg tips til hvordan du kan jobbe for å få kvinner opp og frem i samfunnet.

Resten av feltet

Jeg er ikke gjennom alle kandidatenes bøker, og noen nevneverdige gjenstår, deriblant Bernie Sanders’ Where We Go From Here (og Our Revolution) og Cory Bookers United: Thoughts on Finding Common Ground and Advancing the Common Good. Andre bøker fra årets kandidater er John Hickenloopers The Opposite of Woe: My Life in Beer and Politics, Jay Inslees Apollo’s Fire: Igniting America’s Clean Energy Economy, John Delaneys The Right Answer: How We Can Unify Our Divided Nation, Andrew Yangs The War on Normal People: The Truth About America’s Disappearing Jobs and Why Universal Basic Income is Our Future og Julian Castros An Unlikely Journey: Waking Up From My American Dream. Senere i år kommer kandidat Tulsi Gabbard med boken Is Today The Day? Not Another Political Memoir. Også Stacey Abrams, som muligens vil stille selv, om hun ikke velger å vente – eller å stille som Joe Bidens visepresidentkandidat – har utgitt boken Lead from Outside: How to Build Your Future and Make Real Change. Igjen står en ganske ensom Beto O’Rourke, som såvidt jeg kan se er den eneste som ikke har utgitt en politisk selvbiografi. Enda.