Kirsten Gillibrand kunngjorde sin “exploratory committee” for et mulig presidentkandidatur 15. januar 2019. Den offisielle kandidatkunngjøringen kom først to måneder senere, men innen den tid var det få som hadde fått med seg at hun ikke allerede var en kandidat. Hva var poenget?
En «exploratory committee» gjør det mulig for en potensiell presidentkandidat å forbli nettopp det – potensiell – mens han eller hun dypper tåa i vannet og «tester temperaturen» for et kandidatur. Peker støtten, donasjonene og mediedekningen i retning av at det er noe å satse på? Som vi skal komme tilbake til er det imidlertid først og fremst en teknisk distinksjon som fremheves av kandidaten for å få mest mulig mediedekning og oppmerksomhet blant potensielle støttespillere.
Opprettelsen gir mediene en ekstra grunn til å dekke kandidaten, uten at kandidaten nødvendigvis er klar til å hoppe i med begge beina. Det er også dette som er det sentrale formålet med slike komiteer de siste tiårene: Håpet om at opprettelsen gir en bølge med medieoppmerksomhet som den potensielle kandidaten håper å følge opp med en ny og større bølge i forbindelse med den formelle kunngjøringstalen. Det muliggjør også en sorti fra sirkuset med noe mer ære i behold dersom man ønsker å trekke seg før man har kunngjort med en stor tale med valgkampmateriell, slagord og det hele.
Et annet og sammenfallende moment er at den potensielle kandidaten ved opprettelsen av en exploratory committee får mulighet til å bruke penger og starte pengeinnsamling for å dekke kostnader til for eksempel reiser, lønn til medarbeidere, valgmålinger og spørreundersøkelser i forbindelse med et presidentkandidatur.
I denne fasen er det i utgangspunktet ikke behov for rapportering av pengebruk til myndighetene på samme måte som en vanlig valgkampanje krever. Det er fastsatt en øvre grense på hvor mye penger som kan bli brukt, og denne grensen er så lav at det ikke krever stort for å overstige den. $2,600 er den maksimale donasjonen man kan motta for å finansiere ulike utgifter. Mottar eller bruker man mer enn $5,000 vil han eller hun automatisk regnes som en offisiell presidentkandidat, og rapportering av pengebruk vil da bli obligatorisk. Komiteen avsluttes da formelt som exploratory og går over til å være en valgkomité, selv om kandidaten holder på skillet fram til en offisiell kunngjøringsdato. I myndighetenes øyne er en kandidat like fullt en offisiell presidentkandidat før og etter dette.
Kandidater som oppretter en exploratory committees vil med høy sannsynlighet kunngjøre et offisielt presidentkandidatur senere. Komiteen er dermed å anse som et valgfritt, mediestrategisk steg på veien til Det hvite hus. Ett av unntakene er Donald Trump, som i 2000 kunngjorde en exploratory committee “kun for politisk rådgiving”, for senere å avstå fra et videre presidentløp. Under valgkampen i 2016 hoppet Trump over denne fasen, noe som også gjaldt Clinton i samme år og Obama i 2008. 2020-valgkampens mest utålmodige, John Delaney (D-MD) som kunngjorde sitt kandidatur allerede i juli 2017, opprettet heller ikke en exploratory committee. Han bestemte seg for å hoppe rett i vannet, uten å teste temperaturen.
Når det gjelder Gillibrand – som i likhet med for eksempel Elizabeth Warren opprettet en slik komité – så er det klart at målsetningen var økt oppmerksomhet rundt 2020-kandidaturet hennes før hun var klar til å invitere støttespillere og media til en større tale for å gjøre det offisielt. For Gillibrands del virker det ikke som strategien fungerte helt som planlagt. For South Bend-borgermester Pete Buttigieg ser det imidlertid ut til å ha fungert bedre enn han kunne drømme om. Han har samlet inn over 7 millioner dollar og har enda ikke gjort kandidaturet offisielt.
