«VICE» byr på fantastiske skuespillerprestasjoner, men hvor god er egentlig filmen? Vi kjørte livepodkast før forhåndsvisningen av filmen på Ringen kino, og deler her våre tanker om den Golden Globe-belønnede og Oscar-nominerte filmen.
Nedenfor trekker vi frem ulike aspekter ved filmen. Litt om hva vi likte, litt om hva som falt igjennom, og litt om hva som skjemmer helhetsinntrykket. Du hører livepodkasten her:
★★★
Underholdende, med en bøtte salt
«At Christian Bale har vunnet Golden Globe for rollen som Dick Cheney og takket satan for inspirasjonen til den, oppsummerer hva som er bra og dårlig med VICE.
Bale er Cheney. Hver mine, hvert kremt, diksjon, håndbevegelser, stemme – det er feilfritt, og det er vanvittig imponerende. Han får hjelp av en glitrende Amy Adams som Lynne Cheney og en fornøyelig Steve Carell som Donald Rumsfeld.
Men det skjer også i rammer som er intellektuelt uærlige. Det er lett å kritisere Cheney, så det virker unødvendig å utelate vesentligheter, jevnlig bruke kunstnerisk hyperbole, legge inn ting det ikke er dekning for og trekke kausale linjer som mildt sagt er drøye.
Det er veldig synd. Med et utgangspunkt og skuespillerprestasjoner som dette, lå det an til å bli en virkelig storfilm. Som det er nå, er VICE verdt å se for Bale, Adams og Carell, for underholdningen og – hvis man tar med seg en bøtte salt – for karakteristikken av politikken, hendelsesforløpet og tiden.»
★★★
Frustrerende storfilm
«På sitt beste er VICE en slående morsom spillefilm som forårsaker høylytte latterutbrudd – på sitt verste er det en intellektuell fornærmelse. Man kan ikke unngå å nyte Christian Bales gjengivelse av Dick Cheney – ned til hver eneste detalj. Det som umulig kan nytes er å bli fortalt hva man skal tenke i hver eneste scene. På mange måter er VICE et gjensyn med barndommen, for ikke siden barneskolen har jeg blitt snakket til på en like bestemt måte.
Går man inn i kinosalen for å se VICE med gale forventninger kan skuffelsen bli slående.
Adam McKays storfilm prøver ikke å gi en nyansert gjenfortelling av et eneste aspekt av Dick Cheneys liv – ikke én eneste gang i løpet av de to timene – og dens åtte Oscar-nominasjoner er mer et tegn på hvordan Hollywood løfter fram filmer som passer inn i den liberale elitens verdenssyn enn dens kvalitet. Det betyr ikke at VICE er en dårlig film. Det er på mange måte en veldig god film man skulle ønske ble brukt til å fortelle noe mer enn bare en alternativ virkelighet.
Det er vanskelig å forklare hvorfor frustrasjonen er så ulidelig når man ser VICE. Hadde dette kommet fra Saturday Night Live ville det bare vært morsomt – men på storskjermen, presentert med mer seriøsitet – blir inntrykket noe annet. For hver Steve Carell (som portretterer Donald Rumsfeld på hysterisk morsomt vis) er det en George W. Bush (som er så parodisk at det blir mer flaut enn morsomt). Det beste man kan si om VICE er at den aldri er kjedelig. Filmen beveger seg raskt og er underholdene hele veien gjennom.
VICE har i tillegg noen særs sterke skuespillerprestasjoner, men rotete regi og et inntrykk av elitistisk overlegenhet gjør deler av seeropplevelsen smertefull. Hvis man er interessert i amerikansk politikk og går inn med riktige forventninger kan man ha en underholdende seeropplevelse med VICE – men vær forberedt på å få budskapet trygt langt ned i ganen.»
★★★
Fordommene lever videre
«VICE byr på fantastiske skuespillerprestasjoner, men Cheney-hatet svekker flere aspekter ved filmen. Imponerende nok er det underholdende hele veien, og sånn sett er det verdt å se filmen.
Det underliggende premisset er imidlertid at Cheney og Rumsfeld & Co er kyniske og skruppelløse menn som kun bryr seg om seg selv og sin egen vinning, mens Bush er en dum lettvekter som Cheney kontrollerer som en nikkedukke.
Det bygger opp under gode, gamle fordommer, fordommer som lever videre i beste velgående etter VICE.»