Overfor: Daværende visepresident Joe Biden ønsket nyvalgte senator Kamala Harris velkommen til Senatet i 2017. Begge omtales som 2020-favoritter i Panelet.

Vi stiller USA-kjennere aktu­elle spørsmål, og her får du sva­rene. Denne gangen: Hvem har du troen på i kampen om den demokratiske presidentnominasjonen, og hvorfor?

★★★

Anders Romarheim (@andersom), leder Senter for internasjonal sikkerhet ved IFS/FHS:

«Jeg har ikke all verdens tro på de som foreløpig har lansert sitt kandidatur. Det kan snu, men per i dag er det ‘something to be desired’ med dem alle.

Kamala Harris har jeg spesielt liten tro på. En liberal demokrat fra California virker dårlig posisjonert til å erodere Trumps politiske uinteresserte base. At både rase og kjønnsbarrieren veltes i ett og samme valg er jeg også tvilende til. Tror demokratene vil velge en relativt mainstream kandidat. Dette fordi motparten, Trump, er så outrert anti-politisk at du må ha et par trygge hender å kontre ham med. Videre er det er altoverskuende viktig å få kibbet Trump ut nå. Harris blir derfor en for stor gamble til at Demokratene våger det.

Litt bedre sjanser tror jeg Warren har. En Beto O’Rourke som kan vinne Texas for demokratene, ville kunne lansere en sterk kampanje. Men klarer han det? Neppe. Det er ikke lett.

Slaget bør presumptivt stå i midten, denne gangen. Der befinner Joe Biden seg, som jeg tror ville ha gode sjanser om han faktisk stiller. Scranton Joe har arbeiderklasse appell og credentials, som kan være gull verdt opp mot den misfornøyde middelklassen. Å debattere mot Trump kan jo sammenlignes med en wrestling-kamp mot en vill tiger. Han kan finne på og si hva som helst. En uerfaren debattant kan bli slått helt ut av fatning i alle de ville krumspringene, kallenavnene og provokasjonene. Men ikke Joe Biden. Han evner å være sint med et smil på lur, som jeg tror vil være svært nyttig i debattene mot Trump. Trump-Biden debattene tror jeg man kan gi ut som film i uredigert form i etterkant. Det vil bli et hemningsløst politisk show på høyoktan! Men det er svært langt igjen til valget, og jeg siterer en sagnomsust Trump-kritisk bumper sticker: Any functioning adult 2020!»

Hilmar Mjelde (@HilmarLMjelde), PhD og USA-viter ved Universitetet i Bergen:

«Biden, fordi han har en visepresidents autoritet og aura. For de andre kandidatene blir hovedutfordringen å gjøre seg til et kjent navn blant velgerne. Elizabeth Warren har også et grasrotnettverk som gjør henne til en toppkandidat. Men det er Biden Trump frykter mest, siden han har den samme folkelige appellen som Trump. Det største usikkerhetsmomentet er om en hvit mann kan bli nominert i dagens demokratiske parti. Men om Biden kaster seg inn i kampen, vil det være – med Bidens egne ord – en ‘big f***ing deal’.»

Svein Melby (@svmelb), senior­forsker ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier:

Kongressvalget i november viste at kvinnene er i ferd med å bli en skikkelig maktfaktor i Det demokratiske partiet. Svært mye tilsier at den trenden vil forsterkes ytterligere i nominasjonsprosessen frem mot presidentvalget i 2020. Ikke minst fordi flere av partiets fremste kvinnelige politikere enten har erklært seg som presidentkandidater eller er i ferd med å gjøre det. Og er det noe som Donald Trump har sørget for, så er det politisk mobilisering blant kvinnelige velgere. Det kommer til å merkes for fullt i demokratenes nominasjonsprosess. Ut fra dette tror jeg at kampen om nominasjonen vil stå mellom følgende fire kandidater: Elizabeth Warren, Kamala Harris, Kirsten Gillibrand og Amy Klobuchar. Mye tyder på at Joe Biden vil forsøke seg på nytt, men jeg tror både partiet og det politiske landskapet i USA har endret seg så mye at dette sammen med alder gjør det vanskelig for Biden. Alder er også en faktor for Bernie Sanders. Samtidig tror jeg Beto O’Rourke er litt  for fersk for dette nivå, men valgkampen kan motbevise dette. Da har jeg mer tro på Ohio-senator Brown om han stiller.

Av de fire kvinnelige kandidatene blir utvilsomt Kamala Harris medienes favoritt, og ikke uten grunn siden hun på mange måte personifiserer det nye demokratiske partis koalisjon av kvinner, ungdom og minoriteter. Stor mediedekning kan selvsagt være et pluss, men samtidig er det alltid en risiko forbundet med å starte en valgkamp med høye forventninger. Det skal lite til av dårlige meningsmålinger for at en slik kandidat får problemer. Både Warren og Gillibrand er garvede politikere, men spørsmålet er om de demokratiske velgerne vil ha Warrens populisme, og Gillibrand sliter med et preg av opportunisme. Men begge blir å regne med, og jeg vil på ingen måte bli overrasket om en av de tre nevnte vinner.

Likevel har jeg mest tro på Amy Klobuchar, om hun stiller. En solid og edruelig politiker som både i Kavanaugh-høringen og i høringen av William Barr som ny justisminister la for dagen en seriøsitet som jeg tror mange velgere vil etterspørre. At hun også kommer fra Midtvesten er et stort pluss. Det er her slaget mot Trump vil bli avgjort, og demokratene vil mer enn noe annet etterspørre en kandidat som kan slå Trump. Og det gjøres best med en politiker som har en viss appell også hos uavhengige velgere og anti-Trump republikanere. Jeg tror Klobuchar er best posisjonert for å oppnå nettopp dette.»

Eirik Bergesen (@EirikBergesen), satiriker og USA-ekspert:

«Kamala Harris. Fordi hun er både afroamerikansk og kvinne, og matcher bra mot Cory Booker og Kirsten Gillibrand. Og fordi hun er tidligere statsadvokat og mangeårig aktor og matcher bra med Trumps rettslige problemer. Tror også hun er den mest samlende på demokratisk side. I tillegg gjorde hun en god jobb under Trumps nominasjonsrunde av ministre.»

Jan Arild Snoen (@jasnoen), samfunnsdebattant, kommentator og journalist i Minerva:

«Min favoritt har ganske lenge vært Kamala Harris. Hennes ulempe er at hun ligger ganske langt til venstre og er fra California. Er hun den rette til å slå Trump i rustbeltet? Det er min nr. 2, som jeg også har mest penger på, Joe Biden, som leder de fleste målinger. Men han er gammel, og kanskje ikke progressiv nok. Amy Klobuchar er dark horse, men sannsynligvis for Minnesota Nice. Beto virker ikke helt klar, og det er langt fra opplagt at han stiller. Sanders er gårsdagens mann, og Warren tror jeg kommer i skyggen av Harris.» (Mer fra Jan Arild hos Minerva).

Alf Tomas Tønnessen (@toenness), førsteamanuensis i amerikansk kulturkunnskap/engelsk ved Høgskulen i Volda og leder fondet til American Studies Association of Norway:

«Det vil bli interessante debatter blant Demokratene senere i år. Det er mange potensielt sterke kandidater. Hvis Joe Biden er 100 prosent motivert for å stille for én periode, vil han med sin erfaring være den sterkeste kandidaten, slik jeg ser det. Han vil da få støtte fra Obama for å gjenreise verdigheten til presidentembetet. Jeg håper samtidig at en tidligere- eller nåværende guvernør for en vippestat, for eksempel tidligere Virginia-guvernør Terry McAuliffe, stiller. Slik ledererfaring er verdifull. McAuliffes tette bånd til Clinton-familien kan slå begge veier.

Duellen mellom senatorene Kamala Harris og Kirsten Gillibrand, som er jevngamle advokater, blir spennende. Gillibrand klarte på en troverdig måte å fremstille seg som en handlekraftig senator i intervjuet med CNNs Jake Tapper, men hun er sårbar på grunn av endring i standpunkter om våpen og innvandring. Harris har en mer spennende etnisk bakgrunn, som kan appellere bredere til minoritetsvelgere. Harris bør vinne South Carolina for å ha en sjanse på seier i nominasjonskampen.

Jeg tror det kan bli vanskelig for Bernie Sanders å gjenskape den samme entusiasmen som sist, og jeg er usikker på hvor motivert han er for å stille. Senator Cory Booker er en artig taler, men jeg er redd han faller igjennom i dette selskapet.»

Thor Steinhovden (@TenkeThor), forfatter av «Det amerikanske marerittet» og kommunikasjonssjef i Tankesmien Agenda:

«Jeg tror Beto, Amy Klobuchar og Sherrod Brown fort kan bli hete VP-kandidater. O’Rourke fordi han tilføyer den ungdommelige magien som var mangelvare i 2016, men kanskje er for ung og uerfaren til selve hovedvervet (som man jo sa om Obama i 2008). Klobuchar og Brown fordi de kan appellere til ‘folksy’ Midtvesten-velgere. Kirsten Gillibrand bør vel også nevnes i dette selskapet.

Til presidentkandidaturet følger jeg spesielt med på Joe Biden, Kamala Harris og Michael Bloomberg. Biden har erfaringen og appell, men er sin egen største fiende, og gammel. Harris er ung og dyktig, men blir hun den nye Marco Rubio? (Favoritten alle elsket uten velgerne). Bloomberg har sakseierskap til viktige temaer (våpen, klimakampen), og ikke minst egne penger. Han er imidlertid en riking fra New York, så…

Noen forutsetninger vil trolig slå til, uansett hvem som vinner: En av de to må trolig være en hvit mann, og en av dem må trolig være en kvinne. En av de to må ha minoritetsbakgrunn. De to må balansere de progressive og moderate fløyene. Dette blir gøy!»

Eirik Løkke (@EirikLokke), råd­giver i Civita:

«Jeg tror Kamala Harris har en god sjanse til å vinne nominasjonskampen blant Demokratene. Kort oppsummert så har hun en bakgrunn (indisk mor og jamaicansk far) som gjør henne attraktiv blant mange av de viktigste velgergruppene som utgjør den demokratiske koalisjonen. Det kan riktignok gjøre henne mindre valgbar i en evt kamp mot Donald Trump. Spesielt om hun insisterer på å gjøre identitetspolitikk til en viktig del av valgkampen sin. Hun kan også få problemer med den mest ytterliggående venstresiden, både som følge av hennes Israel-vennlige standpunkter og hennes bakgrunn som Statsadvokat (D.A.) i California. Men jeg tror hun er godt posisjonert til å vinne nominasjonskampen, så er spørsmålet om hvor god hun er til å drive valgkamp.»

Heidi T. Skjeseth (@heidits), forfatter av «Løgn» og tidligere USA-korrespondent for Dagsavisen:

«Tro på: Elizabeth Warren og Kamala Harris. Bobler: Sharrod Brown, Beto O’Rourke, Joe Biden, Kristen Gillibrand.

Klok av skade skal jeg være veldig forsiktig med å spå noe i amerikansk politikk. Men jeg var på en boklansering med Elizabeth Warren i 2016, og ble veldig imponert over energien og utstrålingen hennes, og jeg husker jeg tenkte: Hun må stille! Nå gjør hun endelig det, og hun har en energisk base. Kanskje kan hun få med seg hele Bernie-mobiliseringen fra 2016 og legge til en del kvinner og hale det hele i land. Hun er langt til venstre for sentrum i Det demokratiske partiet, men ideene hun forfekter, som bedre helseforsikring, flere rettigheter for forbrukere og økt minimumslønn, stiller demokrater flest – ja selv amerikanere flest – seg bak. Jeg har altså troen på Warren. Jeg har også tro på Kamala Harris, som nå endelig erklærte at hun stiller i 2020, også hun med en relativt progressiv politikk. Men er USA klar for en svart kvinne? Kanskje. En del av meg tør ikke håpe for sterkt, og jeg forbereder meg på at en eldre hvit sentrumsmann vinner.»

Vårin Alme (@varinalme), kommentator på AmerikanskPolitikk.no og en av stemmene i podkasten 2020:

«Mens vi fremdeles ikke har oversikt over hvordan feltet kommer til å se ut til slutt, har vi en viss anelse om hvem som kommer til å stille. Blant de som enten formelt har kunngjort eller har opprettet såkalte ‘exploratory committees’ har jeg en følelse av at det er mange kandidater som er gode på papiret, men som mangler noe på vesentlige punkter. Blant de vi vet med ganske stor sikkerhet at kommer til å stille, synes jeg Joe Biden, Beto O’Rourke og Amy Klobuchar er de som blir mest spennende å følge. Biden har sine svakheter – han har blant annet stilt flere ganger uten å vinne, han vil nok plages av Anita Hill-saken, og han har det med å si fryktelig dumme ting med jevne mellomrom, men han har en fordel når det gjelder autentisitet og evne til å nå gjennom til velgere på, om det så er etniske minoriteter eller hvite arbeider-og middelklassevelgere. Han har også vært en effektiv Trump-kritiker. O’Rourkes ulemper er manglende erfaring og en noe spesiell posisjonering mellom ytre venstrefløy og sentrum – men det er også mulig at begge disse momentene kan bli styrker. Han har også kommet overraskende nær valgseier i Texas, vist en evne til ikke å la seg vippe av pinnen mot en dreven politiker som Ted Cruz, og skapt en bevegelse rundt sin visjon, lidenskap og taleevne. Klobuchars svakheter er at hun, enda hun har lang erfaring med politikk og lovgivning, er ganske ukjent og at hun kan fremstå som for mild – eller ‘Minnesota nice’, som Jan Arild Snoen har kalt det. Igjen er det mulig at begge disse punktene blir fordeler for henne. Hun fremstår som jordnær og normal, med troverdighet på sakene og en posisjonering kanskje litt til venstre for sentrum. Hun vant gjenvalg i Minnesota med 24 prosentpoeng, og kan vise seg å ha muligheten til å samle en bred koalisjon både fra urbane og rurale områder og stater.»

Henrik Heldahl (@HenrikHeldahl), kommentator på AmerikanskPolitikk.no og programleder av podkasten 2020:

«Kampen om den demokratiske nominasjonen er mer enn kamp om hvilken retning partiet skal gå i enn hvem som skal bære fakkelen. I denne striden har jeg troen på den nye venstresiden. Vinnerkandidaten kommer til å støtte ‘medicare for all,’ skyhøye skattenivåer på de rikeste, og kommer til å snakke høyt og lavt om hvilke samfunnsgrupper som blir behandlet urettferdig (og dermed fortjener å bli fremhevet). Samtidig må kandidaten få støtte fra flere deler av partiet.

Kandidatene som passer denne beskrivelsen best er Kamala Harris, Cory Booker, Kirsten Gillibrand, og Julian Castro. Av disse er Harris den sterkeste, men hvis Castro er en god debattant blir han en dark horse. Andre som nærmer seg disse idealene er Bernie Sanders, Elizabeth Warren, Sherrod Brown, og Oregon-senator Jeff Merkley. Utfordringen er at det blir mange om (det progressive) beinet og at en mer moderat kandidat får mulighet til å samle sin fløy.

Grunnen til at jeg ikke tror det blir en Biden/Klobuchar/Bullock/Hickenlooper/McAuliffe/Ojeda-type som vinner er at en stor del av partiets mer konservative velgere er svarte sørstatsvelgere, og konkurransen om disse er knallhard blant de mer progressive kandidatene. Vi så hvordan disse ble fanget opp av Obama i 2008 selv om de likte Clinton. Uten støtte fra disse velgere har ingen av dem en stor nok base et annet sted til å vinne nominasjonen med mindre én av dem får resten til å skygge banen ganske tidlig.»

Og undertegnede?

Are Tåg­vold Flaten (@AreFlaten), redaktør av AmerikanskPolitikk.no, forfatter av Sirkuset og en av stemmene i podkasten 2020:

«Det er selvsagt veldig tidlig, men Kamala Harris, Elizabeth Warren, Bernie Sanders, Joe Biden, Amy Klobuchar, Beto O’Rourke og Sherrod Brown lyser litt klarere på radaren min enn andre foreløpig. Begrunnelser om de ulike kandidatene kommer i podkasten 2020 utover vinteren og våren, og her nøyer jeg meg med noen observasjoner om Kamala Harris.

Harris kommer til å få massiv mediadekning, og deler av den minner allerede om Obama-dekningen. Det historiske og for noen tiår siden utenkelige faktum at en svart kvinne kan vinne demokratenes nominasjon og kanskje til og med Det hvite hus, trekkes fram på den ene siden. Andre er allerede er igang med å så tvil om hun i det hele tatt kan stille ettersom foreldrene ikke er født i landet (det kan hun selvsagt). Harris har sittet såpass kort tid i Senatet at hun ikke har opparbeidet seg særlig negativ bagasje, ettersom hun nok hadde et mulig kandidatur i tankene allerede første dag i Senatet i 2017. Stemmemessig har hun dermed lagt seg langt til venstre, en gruppering av partiet hun ikke står særlig sterkt hos sammenlignet med andre kandidater med mer kredibilitet på området. Harris kan imidlertid vise til å ha samlet inn like mye i løpet av sitt første døgn som presidentkandidat, som det Bernie Sanders gjorde etter sin kickoff i 2015. Forskjellen er at Kamala kan vise til flere individuelle bidragsytere enn Bernie: 38.000 vs. 35.000. Den gjennomsnittlige donasjonen: 37 dollar (vår gjennomsnittlige donasjonen på Patreon er til sammenligning 8 dollar og 60 cent). Policy-messig ligger hun nok der 2020-versjonen av Hillary Clinton ville posisjonert seg, blant annet fordi søsteren Maya, som er med i lederskapet av Harris-kampanjen, bistår med policy. I 2015-2016 var søsteren en av tre som hadde hovedansvaret for utformingen av Clinton-kampanjens agenda. Appellen overfor svarte velgere, samt kvinner og partieliten, peker i retning av at Harris kan gjøre det skarpt. Nominasjonskalenderen etter Iowa og New Hampshire ser også fordelaktig ut for Harris, med blant annet hjemstaten California sammen med flere delstater med høy andel svarte velgere på supertirsdagen.

Men hun stiller ikke uten motstand. Både Elizabeth Warren og Bernie Sanders har en mer solid tilhengerskare på venstresiden, mens Joe Biden har en annen tyngde og folkelig appell i deler av elektoratet demokratene håper å vinne tilbake i 2020. Sherrod Brown kan også treffe en annen nerve enn Harris. En forhåndsfavoritt som Harris kommer også til å motta mer skyts og bli fulgt tettere og mer kritisk enn mange andre. Det kan styrke henne dersom hun takler presset.

Vi får se. Kommende kunngjøringer og ikke minst beslutninger om ikke å stille kommer til å gi oss enda flere tegn på hvor dette bærer. 2020 dukker heldigvis opp i podkastappen din hver uke helt til 2020-valget er avgjort