“Ratfucking” betyr heldigvis ikke det det høres ut som. Vi snakker om skitne triks i amerikansk politikk.

Det politiske begrepet vi her omtaler ble først brukt i Bob Woodward og Carl Bernsteins All the President’s Men (1974). Det omtaler politisk sabotasje eller skitne triks i valgkampsammenheng. Woodward og Bernstein brukte begrepet i omtalen av president Richard Nixons medarbeidere og deres historier om svindel og skitne triks fra studentvalgkamper, og ikke minst i forbindelse med presidentvalget i 1972. Vi børster her støv av begrepet i lys av et par ferske hendelser.

“The Canuck Letter”

Men vi starter i New Hampshire vinteren 1972, med Donald Segretti og Ken Clawson som ledende skikkelser innen Nixons CREEP (Committee to Re-Elect the President). De gjorde det de kunne for å svekke potensielle demokratiske motstandere. De utformet blant annet det som senere ble kjent som “the Canuck Letter”, et forfalsket brev som ble sendt til redaktøren av New Hampshire-avisen Manchester Union Leader før primærvalget i New Hampshire i 1972. Brevet indikerte at presidentkandidaten og Maine-senatoren Edmund Muskie hadde uttalt seg nedsettende og negativt om amerikanere med fransk-kanadisk opprinnelse, som det fantes mange av i New Hampshire. Brevets “forfatter” skrev at han hadde spurt Muskie om hvordan han kunne forstå den svarte befolkningens problemer når han selv var fra Maine, en stat med få svarte. Ifølge brevet hadde Muskie da svart at selv om de ikke hadde svarte, så hadde de “Canucks”, et nedsettende ord om amerikanere med fransk-kanadisk opprinnelse.

Muskie lot seg irritere. Det falske brevet bidro til det som har blitt omtalt som “the crying speech”, der Muskie kalte avisens redaktør en løgner og angivelig gråt. Det hører med til historien at avisen også hadde omtalt Muskies kone som drikkfeldig. Muskie selv benektet at han gråt, men at han var rasende, og at det var snø som smeltet i ansiktet hans.

Under FBIs etterforskning av Watergate fant man ut at brevene var falske og at de var et av mange skitne triks brukt av CREEP for å svekke Nixons potensielle demokratiske motstandere. (Det var til slutt George McGovern som vant den demokratiske nominasjonen, et utfall Nixon-kampanjen hadde håpet på).

Brooks Brothers-opprøret

Året er 2000 og vi har tatt turen til Florida, der en omtelling av stemmer er igangsatt etter et rekordjevnt valgresultat. Omtellingen ble iverksatt av Floridas høyesterett etter at George W. Bush hadde vunnet delstaten over Al Gore med kun 537 stemmer. Dette reagerte Bush og republikanerne på og startet et “opprør” for å få stanset omtellingen. Opprøret skulle bestå (utad) av sinte, normale amerikanere som var mot opptellingen og ønsket den stanset. Navnet Brooks Brothers refererer til antrekket “demonstrantene” hadde på seg under opprøret. De ble beskrevet som 50 år gamle hvite advokater med mobiltelefoner og dyre dresser. Demonstrantene var i realiteten betalte republikanske funksjonærer som var organisert av Bush og ble i mange tilfeller fløyet inn for å delta. De var med andre ord ikke lokale innbyggere.

Hendelsen ble igangsatt av tidligere representant i huset, John Sweeney (R-New York, 20. distrikt) som av Bush ble kalt “Congressman Kick-Ass”. Sweeney mente selv at han ikke ønsket å sabotere omtellingen, men at målet var å gi uttrykk for befolkningens syn på saken. Mange av de betalte deltakerne skulle senere få jobb i den kommende Bush-administrasjonen. Blant deltakerne som ikke fikk en stilling i administrasjon var blant annet Roger Stone, en kjent republikansk strateg og fargeklatt. Med Nixons ansikt tatovert på ryggen.

TV-reklamene i Missouri…

I 2012 stilte senator Claire McCaskill (D-Missouri) til gjenvalg i setet hun hadde holdt siden 2007 mot republikaneren Todd Akin. McCaskill vant med 54,8% av stemmene, meget overbevisende i Missouri-sammenheng.

Akin ble ansett for å være en svak motstander for McCaskill, og McCaskill ønsket å fremstille Akin som ekstrem under valgkampen, noe han selv bidro til. En av de mest kontroversielle øyeblikkene var da Akin under et tv-intervju sa at abort selv ved voldtekt burde være ulovlig, fordi den kvinnelige kropp hadde mekanismer som kunne støte ut fosteret i slike tilfeller. En av Akins motstandere om den republikanske nominasjonen, Sarah Steelman, ble stemplet som en politiker som sto for “status quo”, og det er liten tvil om at McCaskill ikke ønsket å møte Steelman. At Akin til slutt ble den republikanske kandidaten var dermed gode nyheter for McCaskill, som selv bidro aktivt til å få ham nominert. Det ble sendt ut flere radio- og tv-reklamer som stemplet Akin som “for konservativ”. Om man er demokrat er ikke dette positivt, men er man republikaner, kan det å være “for konservativ” tvert i mot skaffe mange stemmer i et republikansk primærvalg. Disse reklamene kom ut lenge før han ble nominert, og hjalp sannsynligvis Akin i kampen. Han jobbet selv hardt for å samle inn penger, men fikk altså drahjelp fra uventet hold.

I McCaskill-reklamene ble det fremhevet at Akin ønsket å stille daværende president Obama for riksrett, avslutte den føderale finansieringen av Planned Parenthood, og at han omtale mange føderale finansieringsprogram som sosialistiske og at han sammenlignet dem med kreftsvulster. Reklamene fremhevet også at Akin ble støttet av konservative ledere som Michele Bachmann og Mike Huckabee. En lignende reklame trakk samtidig fram Akins kamp mot en for omfattende føderalstat, og om hans ønske om privatisering i helsesektoren.

McCaskill-reklamene var i praksis en konservativ hyllest av Akin som fremmet hans kandidatur, forkledd som en demokratisk angrepsreklame. Hvor godt forkledd reklamene  egentlig var kan absolutt diskuteres, men effekten kan ikke avskrives. Akin ble nominert av republikanerne og deretter slått av McCaskill i et valgår der hun strengt tatt burde slitt mer med å sikre gjenvalg.

Eksempler fra 2018-valgkampen

Et flygeblad i Indiana…

Senatsvalgkampen i Indiana er anslått for å være en av de jevneste i 2018. Jon Henrik Gilhuus predikerer i sitt stalltips et knapt demokratisk nederlag her for den sittende senatoren Joe Donnelly.

Indianas demokratiske parti har gjort det de kan for å styrke Donnellys sjanser. En ukes tid før valgdagen sendte de ut flygeblad som anmodet konservative republikanere om å stemme på liberterianernes kandidat, Lucy Brenton, framfor republikaneren Mike Braun. Hvorfor? Vel, flygebladet sier at Brenton er den eneste anti-skattkandidaten i Indiana. Det kommer så med fire skattepolitiske standpunkt Brenton og Braun er uenig om, som fremhever Brenton som den mest fiskalkonservative av de to. Flygebladet nevner ikke Joe Donnelly overhode, på tross av at den var betalt for av Det demokratiske partiet i Indiana.

Libertarianerne og republikanerne har mer til felles, hvertfall på økonomisk politikk, noe som gjør at fiskalkonservative republikanere kan kunne tenkes å  stemme libertariansk – særlig dersom det ikke kommuniseres helt klart hvem av de to som egentlig er republikaneren. Velgere som ikke følger veldig godt med kan nemlig la seg lure til å tro at Brenton er den republikanske motstanderen til Donnelly, og ikke Braun. Flygebladet er unektelig et godt forsøk på ratfucking og et heller ufint forsøk på å vinne valg. Brenton har overhode ingen sjanse på seier, og demokratene bruker henne simpelthen som et redskap i forsøket på å sikre Donnelly gjenvalg.

Et brev i Rhode Island…

Guvernørvalgkampen i Rhode Island omtales som en jevn batalje. Gilhuus predikerer i sitt stalltips seier for den sittende demokraten Gina Raimondo over republikaneren Allan Fung og den uavhengige kandidaten Joe Trillo. Bare dager før valget sendte demokratene i Rhode Island ut brev til alle registrerte republikanere i staten som hintet til at Trump-supportere hadde en bedre kandidat i den uavhengige Joe Trillo enn republikaneren Fung. Brevet sier at “en stemme på Trillo som guvernør er en ny stemme på Trump som president”. Trump tapte Rhode Island i 2016, men hadde det beste resultatet en republikansk nominert hadde hatt siden 1988.

Båndene mellom Trillo og Trump er et faktum, da Trillo var kampanjesjef for Trump-kampanjen i Rhode Island i 2016. Før dette brevet ble sendt ut ble Fung stadig knyttet til Trumps upopulære politikk i staten, blant annet helsepolitikk. Målet med brevet er åpenbart å splitte det republikanske elektoratet mellom Trillo og Fung, slik at seieren lettere kan innkasseres for Raimondo. Republikanerne hinter til at brevet var skrevet i samarbeid mellom Trillo og Raimondo, for å sverte Fung, noe Trillo selv avfeier som sludder…

Foto: Steve Harvey.