Foto: Griffin Taylor, Unsplash.com.

Det er 35 senatsvalg i år, inkludert suppleringsvalg i Minnesota og Mississippi. Her er våre oppdaterte og endelige stalltips for hvordan det går i november.

Her er de endelige stalltipsene i de 35 delstatene hvor det avholdes valg førstkommende tirsdag. Du kan lese vår analyse fra august her og fra september her. Denne senatssyklusen er den eneste hvor demokratene har flertall og de skal forsvare en rekke stater hvor Trump vant i 2016. Selv om republikanerne kan komme til å tape flertallet i Huset vil de altså trolig vinne seter i denne forsamlingen.

Kort om klassifiseringen av de ulike setene:

  • Trygt betyr at setet vurderes som minst 90 % sikkert for det ene eller andre partiet.
  • Trolig innebærer at sjansene for endring er mellom 10 % og 45 %.
  • Svakt, den siste og mest interessante kategorien, betyr at sjansene er max 55-45 for det ene eller andre partiet.

Toss-ups er for pingler.

Jeg starter med de statene som er svakt demokratiske (2):

Bill Nelson

Florida: Senator Bill Nelson (D) har blitt valgt og gjenvalgt greit siden 2000. I år får han imidlertid knallsterk republikansk motstand og har så langt i valgkampen ikke klart å komme på offensiven i det hele tatt. Mange mener den snart 76 år gamle senatoren virkelig viser sin alder og at han ikke har justert seg til en situasjon der Florida (dog marginalt) støttet Trump. Det ryktes at også nasjonale demokrater er bekymret for at Nelson her driver valgkamp i søvne.

Rick Scott

Republikanernes kandidat er Rick Scott, som som har vært guvernør i delstaten i to perioder nå. Han er søkkrik, men har klart å samle inn store summer også. Han har etterhvert klart å opparbeide seg respekt for måten han har ledet staten på i snart åtte år og har dertil vist seg som en kløktig valgkampstrateg.

Målingene viser dødt løp, men Nelson virker fortsatt som om han i stor grad driver valgkamp på autopilot og Scott er en meget sterk avslutter i valgkamper. Dog har Nelson valgvinden i ryggen og selv om dette kan bli ulidelig jevnt, tror jeg nå at han vinner. Den svakeste sannsynlighetsovervekt for gjenvalg.


Jon Tester

Montana: Også senator Jon Tester (D) ble opprinnelig valgt fordi motstanderen, sittende senator Conrad Burns (R) hadde gjort seg upopulær. I tillegg ble han hjulpet, både i 2006 og 2012, av at libertarianerne tok et par prosent i valget. I hjemstaten liker Tester å fremstille seg som en jovial, sentrumsorientert, pragmatisk type, men stemmegivningen i DC er langt mer progressiv.

Matt Rosendale

Republikanerne nominerte delstatsrevisor Matt Rosendale (navnet på embetet er misvisende; jobben er egentlig å sammenligne med en forsikringskommisjonær). Han erobret vervet i 2016, men stiller altså til Senatet etter bare to år. Måligene så langt viser at han ligger litt etter, men dette valget er fortsatt vidåpent.

Partiet ble en smule satt ut av at kongressmann Ryan Zinke (R) ble utnevnt til føderal innenriksminister, siden de hadde gjort regning med ham i dette valget. Rosendale har så langt ikke vist seg å være helt av samme kaliber og Testers liberale linje i DC kan forsatt bli hans bane, men enn så lenge er sannsynligheten større for gjenvalg enn det motsatte. Svak sannsylighetsovervekt for gjenvalg.


Så har vi statene der republikanerne er svake favoritter (6):

Martha McSally

Arizona: Senator Jeff Flake (R) har vært en av Senatets sterkeste kritikere av president Donald Trump, noe som har gjort ham upopulær blant egne velgere. Han var imidlertid ikke godt likt selv før dette og har irritert mange med det de oppfatter som en veldig selvhøytidelig stil. Han stiller ikke på nytt og partiet nominerte den trolig mest valgbare kandidaten de kunne få tak i, kongresskvinne Martha McSally. Hun har en sterk biografi som den første kvinnelige jagerpilot i USAs historie og er kjent for å være dyktig og energisk på å drive valgkamp og å samle inn penger. Hun synes å ha samlet partiet bak sitt kandidatur og er en formidabel kandidat.

Kyrsten Sinema

Demokratene har også en sterk kandidat i kongresskvinne Kyrsten Sinema. Hun har samlet inn godt med penger, mens McSally har måttet bruke mye av sine oppsparte midler på å vinne primærvalget. Sinema startet som en såkalt prada-sosialist, men i Kongressen har hun vært smart nok til å legge seg mot sentrum og har bygd seg opp en troverdighet som moderat. Republikanerne har gjort alt de kan for å trekke frem fordums synder mot henne og så tvil blant velgerne om hun virkelig er så moderat som hun fremstår og Sinema har gjort jobben enklere ved å ha en lang rekke opptredener filmet på video, der hun fremstår som både ganske radikal og kritisk til hele delstaten hun skal representere.

Arizona er tross alt fortsatt en svakt republikansk delstat og det er to politiske stjerneskudd som møtes. McSally har i stor grad utlignet Sinemas ledelse på målingene, selv om de fortsatt spriker. Dette er imidlertid en av de to beste sjansene demokratene har til å plukke et sete i en vanskelig valgsyklus. Svak, svak republikansk overvekt.


Joe Donnelly

Indiana: Senator Joe Donnelly (D) ble valgt i 2012 fordi republikanerne bestemte seg for å kvitte seg med Richard Lugar, som hadde sittet siden tidenes morgen 1977. De nominerte istedet finansminister Richard Mourdock, som raskt viste seg som en katastrofe i valgkampen, med putepinlige utsagn. Donnelly har holdt en svakt sentrumsorientert linje og har stemt for noen av Trumps regjerings- og domstolsutnevnelser, dog ikke Kavanaugh.

Mike Braun

Republikanerne nominerte forretningsmann og delstatsrepresentant Mike Braun, som virkelig kom i siget i de siste par ukene av primærvalgkampen, der han beseiret to kongressmenn. Han hadde evne til å selvfinansiere betydelige beløp, men har også fått en del negativ presse på sin karriere i forretningslivet og for en viss dobbeltmoral; f.eks. har han angrepet Donnelly fordi hans famile eier bedrifter som har benyttet seg av outsourcing, mens det har kommet frem at Braun har gjort nøyaktig det samme.

Indiana er en av en håndfull delstater med strenge regler for å ta opp målinger, så vi har ikke så mye å gå på, men alt tyder på at dette er svært åpent. Delstaten gikk klart for republikanerne i 2016, en seier som i liten grad ble fanget opp av målingene og jeg har en gryende mistanke om at det kan skje igjen. Jeg kan meget vel ta feil, dog: Svak sannsynlighetsovervekt for republikansk gevinst.


Claire McCaskill

Missouri: Senator Claire McCaskill (D) har vist seg som en meget dyktig politiker i valgkampene. Særlig dyktig var hun i 2012, da hun var sterkt delaktig i at republikanerne nominerte det reaksjonære nautet Todd Akin, som vel var den eneste i hele delstaten som kunne tape mot henne, så upopulær som hun var det året. Etter valget kom hun med noen uttalelser om hvor lettlurte velgerne var, uttalelser som normalt burde senket hennes gjenvalgsmuligheter, men hun er altså fortsatt konkurransedyktig.

Josh Hawley

Republikanerne nominerte den sittende justisminister, Josh Hawley, som ble valgt i 2016. Også her har partiet kommet litt bakpå, siden de lenge hadde gjort regning med kongresskvinne Ann Wagner, som imidlertid går for gjenvalg til Huset. Hawley har slitt, først med at partiet generelt ble dratt ned av alle skandalene rundt daværende guvernør Eric Greitens, som til slutt gikk av; dernest med å samle inn nok penger til å angripe McCaskill.

McCaskill har vist seg som den ultimate survivor, mens Hawley så langt har skuffet og de ligger helt jevnt på målingene. Missouri er imidlertid en republikansk delstat og Trump vant klart her. Det er fortsatt svak sannsynlighetsovervekt for at de vinner også i år, men det kommer til å bli svært jevnt. Såvidt republikansk gevinst.


Dean Heller

Nevada: Senator Dean Heller er den mest utsatte republikaneren i år. Han vant med godt under 50% i 2012 og hans vakling i alt fra hvordan han skal forholde seg til Trump, til hans stemmegivning på avviklingen av Obamacare har gitt inntrykk av en politiker som altfor godt vet at han er under sterkt press og risikerer å tape i november. Republikanerne i Nevada har lenge vært dårlig organisert og delstaten har svært mange nye velgere (og mange latinoer), noe som gjør jobben ekstra utfordrende.

Jacky Rosen

Demokratene nominerte forretningskvinne og kongressrepresentant Jacky Rosen. Hun ble valgt i 2016, men går altså allerede for opprykk. Hun har forsøkt å gjøre et poeng ut av sin forretningsbakgrunn, som ved nærmere ettersyn allikevel ikke har vært så mye å skryte av. Rosen har imidlertid den politiske vinden i ryggen og kan komme til å vinne bare på bakgrunn av den.

Nevada og Arizona er demokratenes to beste (eneste?) sjanser til å erobre republikanske seter i år og dette vil bli jevnt. Jeg tror enn så lenge at Heller reddes av lav valgdeltagelse blant minoritetene, men han lever farlig og jeg er nær ved å vippe dette til demokratisk gevinst. Såvidt gjenvalg.


Heidi Heitkamp

North Dakota: Også her kan den demokratiske senatoren, Heidi Heitkamp, i stor grad spore sin jobb til det faktum at republikanerne valgte feil motkandidat. Heitkamp hadde en periode bak seg som justisminister da hun vant her i 2012, og har siden vært en av de to-tre mest moderate demokratene i Senatet. Hun var til og med på tale som innenriksminister og Trump har hatt pene ting å si om henne, noe hun selvsagt har utnyttet til fulle i valgkampen.

Kevin Cramer

Republikanerne nominerte kongressmann Kevin Cramer, som vel var den beste de kunne få etter at flere av delstatspolitikerne hadde avslått å stille. Han har noen av de samme problemene som tidligere kongressmann Rick Berg, som tapte mot Heitkamp i 2012; en forkjærlighet for å komme med bombastiske uttalelser og en altfor passiv innstilling til selve valgkampen.

North Dakota er en klart republikansk delstat, men den er også en delstat der personlige egenskaper og nærhet til de folkevalgte betyr mye. Folk liker Heitkamp og må presenteres med en overbevisende grunn til å stemme henne ut. Der har Cramer så langt gjort en dårlig jobb. Ikke desto mindre gikk denne staten for Trump med over 30% margin og det er i overkant av hva selv Heitkamp kan klare å overkomme. Målingene i oktober viser klar ledelse til Cramer. Svak republikansk gevinst.


Marsha Blackburn

Tennessee: Senator Bob Corker (R), leder for senatets utenrikskomite, avstår fra gjenvalg. Han har vært kritisk til Trump og ville nok uansett slitt med å bli renominert. Partiet ga sin helhjertede oppslutning til  kongresskvinne Marsha Blackburn, som til tross for sin ganske ideologiske konservatisme er godt likt i de fleste leire i delstatspartiet. Allikevel sliter hun med å få engasjert partiorganisasjonen fullt ut, siden deler av eliten synes merkelig ukomfortable med henne.

Phil Bredesen

Demokratene nominerte det siste partimedlemmet som har vunnet noe på delstatsnivå, tidligere guvernør Phil Bredesen (2003-11). Han er noe så sjeldent som en genuint sentrumsorientert demokrat og var svært godt likt i sin guvernørperiode. Bredesen er trolig den eneste som kan gjøre et senatsvalg i Tennessee det minste interessant. Han hadde ledelsen på de fleste målingene innledningsvis, mendet er nå mer sprikende.

Dette er dypt konservative Tennessee og jeg tror fortsatt de har sluttet å velge demokrater til føderale embeter, dessuten har nesten alle målinger i oktober gitt Blackburn ledelsen. Svakt republikansk.


Dernest har vi stater hvor demokratene trolig vil vinne (3):

Bob Menendez

New Jersey: Senator Bob Menendez (D) tilbragte mye av fjoråret under en sky av anklager og etterforskning for korrupsjon, men rettssaken mot ham endte med en såkalt «hung jury» og det føderale justisdepartementet bestemte seg for ikke å kjøre saken på nytt. Han har slitt med å nå 50% på målingene og republikanerne har plenty av materiale å drive valgkamp på.

Bob Hugin

Partiet nominerte den velstående direktøren for et stort farmasøytisk selskap, Bob Hugin. Han har penger nok til å selvfinansiere, men har allikevel samlet inn store summer. I tillegg har han en periode i militæret på biografien.

Republikanerne har vært svært optimistiske på Hugins vegne, men det har de vært før også i denne delstaten og burde egentlig ha lært av at New Jersey i omtrent hvert eneste senatsvalg de siste førti årene er ensbetydende med gråt og tenner gnissel på valgnatten. Mendendez er dog unikt svak og de har derfor en reell mulighet her, om enn med godt under 50% sannsynlighet. Trolig fortsatt gjenvalg.


Joe Manchin

West Virginia: Senator Joe Manchin (D) er trolig den mest sentrumsorienterte av alle demokratene i Senatet. Også han var på tale som regjeringsmedlem for Trump og han har nesten lagt seg på rygg for alle presidentens utnevnelser. Som tidligere guvernør og med delstatens nære historie som en demokratisk bastion har han opparbeidet en sterk personlig popularitet her.

Patrick Morrisey

Republikanerne hadde et opphetet primærvalg som til slutt ble vunnet av sittende justisminister Patrick Morrisey. Han er muligens i overkant ideologisk konservativ for denne populistiske delstaten, men han var nå engang den første republikaner med et delstatsembete på mange år, da han første gang vant i 2012. Hans kandidatur fikk også et lite oppsving da han fikk støtte fra den partiskiftende guvernøren Jim Justice (R) for et par uker siden.

West Virgina var Trumps nest beste delstat i 2016, men den har altså en lang historie som demokratisk og valgte f.eks. Justice, som da var demokrat, samtidig. Manchin har ledet på målingene, og er klar favoritt. Trolig fortsatt gjenvalg.


Tammy Baldwin

Wisconsin: Senator Tammy Baldwin (D) er en ukontroversiell senator i et godt år for partiet. I senatet er hun en relativt anonym arbeidshest uten de store ideologiske utskeielser, dog en klar progressiv som står noe til venstre for det ideologiske sentrum i hjemstaten. Hun unngikk utfordring i primærvalget. Alt dette skulle tilsi noenlunde greit gjenvalg.

Leah Vukmir

Republikanerne nominerte en ganske så tradisjonell motkandidat, den konservative delstatssenatoren Leah Vukmir. Hun evner neppe å dra noen særlig flere velgere enn en hvilken som helst annen republikaner, men vil nok ikke støte så mange bort heller.

Et par målinger viste jevnt løp her, men Baldwin har dratt fra i det siste. Wisconsin er en av de mest politisk jevne delstater i USA, og Trump tok den syltynt, men han har ingen «coattails». Trolig gjenvalg.


Dette er stater som republikanerne trolig vil vinne:

Det er ingen delstater i denne kategorien.


Trygt demokratiske stater (17):

Dianne Feinstein

California: Dette er den eneste delstaten der vi VET hvilket parti som kommer til å vinne, siden begge kandidater er demokrater. Senator Dianne Feinstein er trygt plassert som en progressiv stemme i Senatet, men som tidligere leder av etterretningskomiteen har hun noen sentrumsavvik som ikke lenger tåles av venstresiden i partiet. Hun utfordres derfor av lederen av delstatssenatet, Kevin De Leon. Feinstein har ledet på alle målinger, men det er mulig at hennes krumspring i forbindelse med Kavanaugh har vendt tilstrekkelig mange republikanere og moderate mot henne. Trygt demokratisk; trolig gjenvalg.


Chris Murphy

Connecticut: Senator Chris Murphy (D) fikk ikke så mye motstand i sitt første valg i 2012 og får det ikke denne gangen heller. Republikanerne nominerte veteranen Matthew Corey, som eier et firma som rengjør vinduer. Han har stilt til en rekke forskjellige verv tidligere og anses ikke engang som en særlig seriøs kandidat. Trygt gjenvalg.


Tom Carper

Delaware: Senator Tom Carper er en av de mest moderate demokratene i forsamlingen. Han fikk en intern utfordring fra venstre, som han moste. Republikanernes nominerte fylkesråd og Trumps valgkampleder i delstaten, Rob Arlett. Carper har noen potensielt svake punkter, bla. en innrømmelse av at han slo sin daværende kone for en del år tilbake, men republikanerne synes ute av stand til å utnytte det. Trygt gjenvalg.


Mazie Hirono

Hawaii: Senator Mazie Hirono (D) har kreft, og hun vil dessverre neppe leve ut en ny seksårsperiode. Enn så lenge er hun imidlertid frisk nok til å gruse den republikanske kandidaten. Det er den heller obskure pensjonerte dataingeniøren Ron Curtis, som kom inn først i et tragisk elendig felt. Hirono har i tillegg styrket stillingen hos sine egne med en ganske aggressiv holdning mot den nominerte høyesterettsdommeren Brett Kavanaugh. Trygt gjenvalg.


Angus King

Maine: Den uavhengige tidligere guvernøren Angus King (U) er fortsatt godt likt i Maine, til tross for at han i 95% av tilfellene stemmer som en moderat demokrat og også er et medlem av den demokratiske gruppen. Demokratene klarte ikke å avverge å stille en motkandidat, men det er i det minste ingen seriøse. Republikanerne nominerte den ganske libertarianske delstatssenatoren Erik Brakey, som vil være fullstendig sjanseløs i november. Trygt gjenvalg.


Elizabeth Warren

Massachusetts: Senator Elizabeth Warren (D) er fortsatt populær i hjemstaten og i høyeste grad på tale som demokratenes presidentkandidat i 2020. Dette valget vil det ikke koste henne mange kalorier å vinne, og hun kan bruke sine velfylte konti på viktigere ting (les: presidentvalget i 2020). Republikanerne nominerte den konservative delstatsrepresentanten og forretningsmannen Geoff Diehl. Absolutt ingenting tilsier at han vil utgjøre noen trussel i november. Trygt gjenvalg.


Debbie Stabenow

Michigan: Delstaten gikk såvidt for Trump, men senator Debbie Stabenow (D) er en relativt ukontroversiell demokrat i det som ser ut til å bli et demokratisk år. Hun har en solid ledelse på meningsmålingene og dette racet er i praksis over. Republikanerne nominerte en spennende kandidat; den afroamerikanske krigshelten og forretningsmannen John James. Trolig burde han siktet noe lavere i sitt første valg, men partiet var svært optimistisk på hans vegne tidlig i valgkampen. Trygt demokratisk.


Amy Klobuchar

Minnesota: Senator Amy Klobuchar (D) er en av landest mest populære senatorer. Hun står noe til venstre for midten, men har en avvæpnende humoristisk, jovial stil som gjør at hun oppfattes som mer moderat enn hun er, og hun er godt likt også innad i partiet og blant republikanerne i DC. Klobuchar nevnes tidvis som en mulig president (og oftere som visepresident) i 2020, men har neppe karismaen, eller noe brennende ønske om jobben. Republikanerne stiller med delstatsrepresentant Jim Newberger, som er en seriøs kandidat helt uten sjanser. Trygt gjenvalg.


Tina Smith

Minnesota supplering: Senator Tina Smith (D) ble utnevnt til denne jobben da Al Franken gikk av 2. januar pga. anklager om seksuell trakassering. Hun var på det tidspunktet viseguvernør, en jobb hun ble valgt til i 2014. Før det var hun stabssjef for guvernør Mark Dayton. Smith har aldri vært helt komfortabel i rampelyset, og er fortsatt ingen kjent størrelse for mange velgere, men når hun står på stemmeseddelen sammen med Klobuchar er dette grei skuring. Republikanerne nominerte delstatssenator Karen Housley, som i llkhet med Newberger er seriøs, men også sjanseløs. Målingene viser et tettere valg enn Klobuchars, men ingenting som skal true Smith. Trygt gjenvalg.


Martin Heinrich

New Mexico: Senator Martin Heinrich (D) har vært forholdsvis anonym i sin første periode, men reddes av både det nasjonale klimaet og det faktum at han har to motstandere som kommer til å splitte stemmene. Republikanerne nominerte sivilingeniør og medlem av delstatens arbeidskommisjon Mick Rich. Han har lenge vaket et godt stykke bak på målingene. Den andre kandidaten kommer fra Libertarianerne, som første stilte med ex-republikaner og sittende landkommisjonær Aubry Dunn, men han trakk seg tidligere i år. Partiet gjorde så et scoop, ved å rekruttere ex-republikaner og libertariansk presidentkandidat både i 2012 og 2016 og tidligere en populær guvernør i delstaten, Gary Johnson. Målingene spriker om hvem av Rich og Johnson som tar andreplassen, men ingen av dem synes å ville trå til side for den andre. Trygt gjenvalg.


Kirsten Gillibrand

New York: Senator Kirsten Gillibrand (D) nevnes også som en mulig presidentkandidat i 2020, og hun har lagt seg mye lenger til venstre enn hun var da hun satt i Huset, for å få det til. I likhet med kollega Warren kommer ikke Gillibrand til å bruke så mye penger eller tid på gjenvalget; hun har blikket mot et høyere embete. Republikanerne nominerte den politisk helt ukjente finansdirektøren Chele Farley. Delstaten og klimaet tilsier at Gillibrand moser henne. Trygt gjenvalg.


Sherrod Brown

Ohio: Denne delstaten var egentlig en av republikanernes fremste mål for 2018. Ohio hadde gått klart til Trump i 2016 og mange trodde at den ikke lenger var en vippestat. Så feil kan man ta. Guvernørvalget tegner til å bli svært jevnt og senator Sherrod Brown (D) virker å være ganske populær i hjemstaten. Republikanernes kandidat var opprinnelig finansminister Josh Mandel, som tapte for ham i 2012. Han trakk seg imidlertid og ble kjapt erstattet av kongressmann Joe Renacci. Han har ikke klart å få sving på hverken pengeinnsamling eller valgkamp og henger ganske håpløst etter på meningsmålingene. Trygt gjenvalg.


Bob Casey Jr

Pennsylvania: Dette er nok en delstat som skulle vært jevn. Trump vant staten, riktignok med liten margin, men dog. Allikevel ser det ut til at den ganske anynome senatoren Bob Casey (D) vil seile inn til gjenvalg. Republikanerne nominerte kongressmann Lou Barletta, som har vært kjent som en hardliner i innvandringsspørsmål siden han var borgermester i Hazeltown tilbake på 2000-tallet. Som i Ohio har ikke republikaneren klart å gjøre mye ut av valgkampen og Barletta har lenge vært kjent som en semmer pengeinnsamler. Casey ser ut til å vinne dette med tosifret margin. Trygt gjenvalg.


Sheldon Whitehouse

Rhode Island: Senator Sheldon Whitehouse (D) slo ut den sittende republikaneren i 2006 og ble gjenvalgt med overveldende margin i 2012. Han leder etter alle parametre også i år. Republikanerne nominerte advokaten Bob Flanders. Han er tidligere dommer i delstatens høyesterett og en seriøs kandidat, men både delstatens legning og feil år gjør at han ikke vil ha noen sjanse. Trygt gjenvalg.


Bernie Sanders

Vermont: Den i navnet uavhengige senatoren Bernie Sanders (U) forsøkte seg på den demokratiske presidentnominasjonen, men tapte klart. Alt konspirasjonsvås til side hadde han aldri en sjanse og ville trolig tapt enda mer mot Trump enn hva Hillary gjorde. Det er mulig han prøver seg igjen i 2020, men i mellomtiden er han blitt gudfar for mange progressive kandidater som stort sett har tapt ganske knusende i de demokratiske primærvalgene. I Vermont har han dog alltid vært populær og kommer til å bli gjenvalgt med stor margin – samtidig som delstaten høyst sannsynlig gjenvelger en republikansk guvernør. Republikanerne har ellers ikke brydd seg om å stille en ordentlig motkandidat. Han som vant primærvalget trakk seg og partiet utpekte eiendomsmegler Lawrence Zupan, som ikke er en seriøs kandidat. Kjempetrygt gjenvalg.


Tim Kaine

Virginia: Senator og tidligere guvernør Tim Kaine (D) hadde visepresidentvervet omtrent i lomma, men gikk ned i flammer sammen med Hillary. Gjenvalget i Virginia ble imidlertid sikret da republikanerne nominerte kraftidioten Corey Stewart til sin kandidat. Dette er en mann så kørka at han ble avsatt som Trumps valgkampsjef i delstaten, og han har nærmest gjort en karriere av å forsvare alle konføderale monumenter i delstaten – til tross for at han er født og oppvokst i Minnesota. Han kommer til å oppildne basen og samtidig skremme vekk det som er av uavhengige og moderate velgere i en delstat hvor republikanerne fortsatt burde være konkurransedyktige. Trygt gjenvalg.


Maria Cantwell

Washington: Senator Maria Cantwell (D) stiller til en fjerde periode og kommer til å få det. Hun er noe mer moderat enn sin kollega Patty Murray, ikke minst i stilen. Demokratene har etterhvert fått et godt grep om verv i Washington på delstatsnivå, og er faktisk den delstaten som nå har gått lengst uten en republikansk guvernør. Det kommer nok til å gå noen år før de får en senator også. Partiet nominerte nyhetsoppleser og tidligere delstatspartleder Susan Hutchinson, som vel var det eneste nonenlunde seriøse navnet de hadde. Trygt gjenvalg.


Trygt republikanske stater (6):

Roger Wicker

Mississippi: I det ordinære valget stiller senator Roger Wicker (R) til gjenvalg. Han er forholdsvis anonym i Senatet, men solid konservativ og så langt skandalefri. Det så lenge ut til at han ville få en seriøs intern utfordring, men vedkommende byttet over til suppleringsvalget i stedet; trolig en smart avgjørelse. Demokratene nominerte en seriøs kandidat, advokat og partiets leder i delstatshuset David Baria. Han ligger allikevel langt etter på målingene og de dager er nok forbi da Mississippi valgte en demokrat fremfor en republikaner i et føderalt valg, i det minste dersom sistnevnte ikke hadde noen skandaler surrende rundt seg. Trygt gjenvalg.


Cindy Hyde-Smith

Mississippi supplering: Senator Thad Cochran (R) gikk av 1. april i år pga. sviktende helse og guvernør Phil Bryant (R) oppnevnte delstatens landbrukskommisjonær Cindy Hyde-Smith (R) som erstatter. Hun utfordres både fra høyre og fra venstre. Delstatssenator Chris McDaniel utfordret Cochran i 2014, men led et knapt nederlag i andre runde, mange mener pga. stemmer fra demokrater som krysset partigrensene. Uansett, han er ideologisk en anelse til høyre for Genghis Khan og er en av svært få republikanere så ekstrem at en demokrat muligens ville hatt en sjanse her. Demokratene nominerte den afroamerikanske tidligere kongressmannen og landbruksminister under Clinton, Mike Espy. Han kunne vært en sterk kandidat, men forlot regjeringskontorene under en sky av mistanke om misbruk av offentlige midler og korrupsjon. Selv om han ble frikjent på alle punkter i en rettssak i 1998 har disse anklagene hengt over ham og jeg ser ikke helt hvordan han skal samle de nødvendige 50% for å vinne en valgrunde nummer to. Trygt gjenvalg.


Deb Fischer

Nebraska: Senator Deb Fischer (R) ble først nominert noe uventet, etter at to langt bedre kjente kandidater nuket hverandre i primærvalget i 2012. Deretter ble hun valgt med stort flertall mot en antatt god demokrat, tidligere guvernør og senator Bob Kerrey. Demokratene nominerte denne gang en noenlunde seriøs kandidat i forretningsksvinne og bystyremedlem i Lincoln, Jane Reynbould. Delstaten er imidlertid solid republikansk, særlig i føderale valg. Trygt gjenvalg.


Ted Cruz

Texas: Senator Ted Cruz (R) forsøkte seg på presidentnominasjonen i 2016, men måtte gi tapt etterhvert som det ble klart at partiapparatet avskydde ham enda mer enn de avskydde Trump. Han har lagt om stilen en smule, fra kristenkonservativ korsfarer til en mer veloverveid konservativ som gjerne hjelper Trump å få ting igjennom i Senatet. Demokratene nominerte et sterkt navn; kongressmann Beto O’Rourke fra El Paso. Han har samlet inn svært mye penger, men Texas er fortsatt «fool’s gold» for demokratene, på samme måte som New Jersey er det for republikanerne. Uten en stor skandale er det ikke sjanse i havet, selv om valget nok blir jevnere enn Cruz liker. Trygt gjenvalg.


Mitt Romney

Utah: Senatets president pro tempore, Orrin Hatch (R) går av etter 42 år. Republikanerne nominerte partiets presidentkandidat fra 2012, tidligere guvernør i Massachusetts og sjef for 2002-OL, Mitt Romney. Hans kandidatur gjorde mye for at amerikanere flest skulle begynne å se mormonismen som en normal gren innen kristendommen og han er derfor ekstremt populær i Utah, som er over 60% mormonsk. Motstanderen er Jenny Wilson, som sitter i bystyret i Salt Lake City. Hun ville nok uansett vært nederlagsdømt i denne dypt konservative staten, men Romney gjør det enda vanskeligere. Sjempetrygt republikansk.


John Barrasso

Wyoming: Aller sist har vi Wyoming, der senator John Barrasso (R) er klar for en ny seksårsperiode. Han ble først oppnevnt som erstatter for en avdød senator, men ble greit gjenvalgt både i 2008 og 2012. Barasso møter forretningsmann og tidligere fylkespartileder i Teton County, John Trauner. Han hadde et par overraskende gode forsøk på å vinne statens eneste kongressete i 2006 og 2008, men det ble bare nesten. I år blir det neppe det engang. Trygt gjenvalg.

OPPSUMMERING

Min vurdering pr. 5. november er altså at republikanerne erobrer tre delstater: Indiana, Missouri og North Dakota.

Alt innenfor en gevinst på fem republikanske seter (+FL, MT) til tre demokratiske (AZ, NV, TN) er imidlertid fullt tenkelig. Dog finner jeg det lite sannsynlig (dvs. under 10% sjanse) at demokratene tar Senatet i denne omgang.