Fylkesråd Steve Sisolak (D) møter justisminister Adam Laxalt (R) i Nevada.
De sedvanlige 36 delstatene har guvernørvalg i 2018. Her er våre stalltips til hvordan det går i november.
Her analyseres situasjonen i de 36 delstatene som avholder guvernørvalg førstkommende tirsdag. Augusts gjennomgang ligger her og septembers her.
Trygt betyr at setet vurderes som minst 90 % sikkert for det ene eller andre partiet. Trolig innebærer at sjansene for endring er mellom 10 % og 45 %. Svakt, den siste og mest interessante kategorien, betyr at sjansene er max 55-45 for det ene eller andre partiet. Toss-ups er for pingler.
Vi starter med de delstatene jeg holder for svakt demokratiske.
Colorado: Avtroppende guvernør John Hickenlooper (D) kan ikke ta gjenvalg. Demokratene nominerte den relativt venstrevridde (men med visse høyreavvik) kongressmannen Jared Polis, som har tjent seg søkkrik på internettinvesteringer. Nominasjonen var i bitreste laget, men det ser ikke ut som om det har gitt varige skader for hans kandidatur. Polis har brukt litt av sin enorme formue til å dominere eteren i valgkampen, selv om nasjonale grupper har gjort sitt for å utligne fordelen.
Polis møter delstatens finansminister Walker Stapleton, som også er velstående, men et fattiglem i forhold til ham. Stapleton er dertil tremenning av tidligere president George W. Bush og guvernør Jeb Bush. Han er relativt godt kjent for velgerne og politisk en ganske standard konservativ, men så langt har han ikke kommet frempå i valgkampen og i en strid mellom to generiske kandidater vinner demokraten i år.
Colorado er svakt demokratisk på presidentplan, men ikke verre enn at republikanerne kan vinne her. Dette valget har ikke just vært målt for ofte, men alt tyder på at Polis leder. Polis er svak favoritt til å holde staten for demokratene.
Connecticut: Dan Malloy (D) går av etter to perioder og er blant nasjonens minst populære guvernører. Demokratene fikk sin favoritt i tidligere senatskandidat (tapte for uavhengige Joe Lieberman i 2006) og guvernørkandidat (tapte for Malloy i 2010), forretningsmann Ned Lamont. Delstaten har gått til venstre de siste årene, men Malloys upopularitet gjør at republikanerne har et berettiget håp om å ta den, særlig siden Lamont har flørtet med progressive tanker.
De nominerte forretningsmannen Bob Stefanowski, som har hatt flere lederstillinger i gigantfirmaet General Electric, samt andre store selskaper. Han har godt med penger og selvfinaniserte i stor grad primærvalgkampen. Politisk er han relativt moderat, men han har slitt med å komme på offensiven i valgkampen. En eneste måling i oktober har gitt ham ledelsen, resten har vist en svak demokratisk ledelse.
Som nevnt er delstaten klart demokratisk, men begge Malloys valg var jevne (noe som kan skyldes at både 2010 og 2014 var gode år for republikanerne), og guvernørvalg handler jevnt over mer om kandidatenes kvaliteter og lokale spørsmål enn om populariteten til den sittende presidenten. Lamont er allikevel svak favoritt til å holde staten for demokratene.
Florida: Guvernør Rick Scott (R) er tålelig populær og har rettet sin enorme formue mot senatsvalget. Republikanerne hadde et intenst primærvalg som endte med klar seier til advokat, veteran og kongressmann Ron DeSantis. Han har fått støtte av Trump både under nominasjonskampen og etter og vil trolig kunne dra nytte av at demokratene ikke nominerte noen av sine antatt sterkeste kandidater. Han har imidlertid fått sterk kritikk for å ha deltatt på arrangementer avholdt av ganske ekstreme grupper og har måttet vokte sleivkjeften i valgkampen.
Demokratene hadde et ganske intenst oppgjør mellom fire-fem seriøse kandidater. Tallahassees borgermester, afroamerkianeren Andrew Gillum fosset frem helt på slutten, etter å ha ligget på en svak fjerdeplass gjennom hele sommeren og slo ut tre antatt sterkere kandidater. Gillums problem er at i byen han leder er det politiske apparatet under føderal etterforskning for korrupsjon og republikanerne har fråtset i aggressive tv-reklamer, imidlertid ser det ikke ut til å ha den avgjørende virkningen de trodde det skulle få. Gillum kan i tillegg mobilisere minoritetsvelgere som normalt ikke hadde deltatt i mellomvalget og han reddes i noen grad av at republikanernes kandidat er omtrent like langt til høyre som Gillum er til venstre.
Florida er en svakt republikansk stat på lokalplanet og Scotts popularitet (og Trumps relativt lave upopularitet), samt Gillums potensielle problemer med loven skulle gi DeSantis en fordel. Målingene i oktober har imidlertid stort sett vist en svak ledelse til Gillum, fordi DeSantis har kommet bakpå og ikke har greid å fokusere valgkampen til å handle om Gillums svakheter. Her kan det definitivt gå begge veier, men Gillum er svak, svak favoritt. Svak demokratisk gevinst.
Iowa: Viseguvernør Kim Reynolds (R) rykket opp til toppvervet da forgjengeren, Terry Branstad ble utnevnt til ambassadør til Kina. Hun kommer fra et forholdsvis sosialkonservativt miljø og har i målingene vist seg å være mer utsatt enn man kunne tro utfra valgresultatene i både 2014 og 2016. I tillegg har hun slått mange som litt tafatt i toppvervet og har ennå ikke funnet sin egen stil.
Demokratene nominerte forretningsmann Fred Hubbell, som kommer fra en velkjent og velstående familie (guvernørboligen var et av deres herskapshus og ble donert til delstaten i 1971). Han har ikke så mye politisk erfaring, men regnes som ganske moderat.
Iowa er en vippestat, dog med en tydelig høyrevri de siste årene. Trumps handelskrig med Kina har imidlertid potensiale til å virkelig skade bøndene her, og da kan Reynolds ligge dårlig an. Oktobermålingene spriker og dette kan meget vel gå begge veier, men jeg tror kanskje, muligens, kan hende at Hubbell nå vinner dette. Den svakeste sannsynlighetsovervekt for demokratisk gevinst.
Maine: Guvernør Paul LePage (R) er en slags proto-trump; brautende og ufin i stilen, men også forfriskende uredd for å «si det som det er». Han er begge ganger blitt valgt med under 50%, bla. fordi Maine er veldig glad i uavhengige kandidater. Republikanerne nominerte forretningsmann Shawn Moody, som hadde mye penger og underforstått støtte fra LePage, men lite politisk erfaring.
Demokratene nominerte justisminister Janet Mills, som har vært en klamp om foten til LePage ved mange tilfeller, siden hun har avgitt juridiske betenkninger som har vært i strid med hans politikk – alle kabinettsverv i Maine utnevnes av delstatsforsamlingen, ikke guvernøren. Hun er muligens litt til venstre for midten, men ikke mye og har klart å surfe på valgvinden til en viss ledelse på de få målingene som har vært tatt opp her.
Maine har oftest gått til venstre på presidentnivå, men de mange uavhengige kandidatene tar gjerne flest stemmer fra demokratene og den nye valgordningen med rangerte valg gjelder ikke for selve valget av guvernør (kun primærvalg & føderale valg). Heller ikke her har vi målinger. Dette er så nær uavgjort som man kommer, men jeg holder en knapp på at velgerne vil ha en forandring. Dette er en demokratisk gevinst.
Nevada: Den ekstremt populære Brian Sandoval (R) kan ikke ta gjenvalg og republikanerne nominerte den sittende justisministeren, Adam Laxalt til å erstatte ham. Han er barnebarn av den smått legendariske avdøde guvernør & senator Paul Laxalt, som nylig la inn årene i en alder av 96 år. Laxalt d.y. er i sin første periode og vant en syltynn seier i jubelåret 2014, da republikanerne overraskende tok alle delstatsverv i delstaten. Politisk har han lagt seg et godt stykke til høyre, samtidig som han har omfavnet Trump. Før nevnte Sandoval har avstått fra å gi ham noe støtte i valgkampen.
Demokratene nominerte den forholdsvis sentrumsorienterte og næringslivsvennlige fylkesråden i Clark County (som inneholder mesteparten av Las Vegas), Steve Sisolak. Han har den tradisjonelle partimaskinen til tidligere senatsleder Harry Reid i ryggen og har samlet inn godt med penger. Sisolak er blitt beskyldt av sin ex-kone for vold, men begge døtrene har støttet ham og påstandene har ikke fått særlig omtale i media.
Et stort spørsmålstegn er i hvor stor grad latinoene vil møte opp og stemme mot Trump, et annet er kvaliteten på kandidatene. Målingene har vist meget jevnt løp og som med de andre valgene i denne kategorien kan dette gå begge veier. Svak, men over 50% sjanse for demokratisk gevinst.
New Mexico: Guvernør Susana Martinez (R) var, utrolig nok, på tale som visepresidentkandidat i 2012 og til og med presidentkandidat i 2016. I de siste par år har imidlertid hennes begrensninger blitt klart for de fleste og hun er nå blant de minst populære guvernørene. Republikanerne nominerte den konservative kongressmannen Steve Pearce til å erstatte henne. Pearce har, til tross for sin konservatisme, klart å holde et distrikt med svært høy andel latinoer og har en stil som er noe rundere enn ideologien kunne tilsi.
Demokratene nominerte kongresskvinne Michelle Lujan Grisham. Hun har representert det 1. kongressdistrikt rundt Albuquerque siden 2012. Hun er jurist og kommer fra en politisk familie; hun er kusine av kongressmann Ben Lujan i det 3. distriktet. Selv om hun vant primærvalget knusende, etterlot valgkampen en del bitterhet og faren til en av hennes motstandere, tidligere guvernør Joe Apoco har gitt offentlig støtte til Pearce og sønnen har deltatt på et av hans valgarrangement.
Pearce har prøvd seg på delstatsplan før, da han tapte så det suste mot senator Tom Udall i 2008 og delstaten har i det store og hele gått til venstre siden den gang. Han er dog en sterk kandidat og Grisham kan ikke regne med å cruise inn til seier slik hun gjorde i primærvalget. Svak demokratisk gevinst.
Ohio: Guvernør John Kasich (R) kan ikke ta gjenvalg. Da Trump vant Ohio med stor margin i 2016, var det mange som mente at denne ultimate vippestaten nå måtte regnes som republikansk. Partiet nominerte den sittende justisministeren og tidligere senator Mike DeWine og administrasjonsminister Jon Husted til viseguvernørkandidat. DeWine har en svært lang karriere bak seg i politikken og er godt kjent for alle.
Demokratene har imidlertid vært svært optimistiske med hensyn til sin kandidat, tidligere justisminister og leder for det føderale forbrukerkontoret, Richard Cordray. Han har samlet inn store pengesummer, og har den nasjonale valgvinden i ryggen. At republikanerne samtidig har en svært tafatt senatskampanje hjelper også på.
Målingene i oktober har vist et svært tett oppgjør, men jeg holder nå en knapp på Cordray. Svak, svak overvekt for demokratisk gevinst.
Oregon: Dette er en delstat demokratene i utgangspunktet skulle vinne trygt. Guvernør Kate Brown (D) rykket opp i 2015, da guvernør John Kitzhaber (D) valgte å gå av og hun beseiret en velstående republikaner 51 – 44 i suppleringsvalget i 2016. Perioden så langt har vært uten de store skandaler, men kritikerne mener at den også har vært uten de store fremskritt.
Republikanerne nominerte imidlertid sin desidert mest valgbare kandidat, kirurg og delstatsrepresentant Knute Buehler. Han bryter med det nasjonale partiet på flere av de mest kontroversielle punktene, så som abort, våpenlover og likekjønnede ekteskap og er godt likt personlig. Han har som første republikaner på flere år fått støtte av delstatens største avis.
Oregon har vært demokratisk i mange år nå og Brown har fortsatt en liten ledelse på målingene. Kilder i Buhelers kampanje melder at de ser dette som et «1%-race either way»; ta det som dere vil. Svakt gjenvalg.
Wisconsin: Her stiller en av nasjonens mest omstridte guvernører, Scott Walker (R), til en tredje periode. Han ble valgt med 52% i 2010, men deretter utsatt for en tilbakekallelse i 2012 etter at han fikk igjennom en serie reformer av offfentlig sektor, herunder innskrenkninger i fagforeningenes makt. Dette valget vant han med 53%. Han tok så 52% i 2014. Han forsøkte å stille til president i 2015, men var en av de første til å droppe ut.
For demokratene stiller skoleinspektør Tony Evers. Han har blitt valgt uten særlig republikansk motstand siden 2009 og anses som relativt moderat; han har sågar samarbeidet med Walker om flere reformer innen delstatens skolevesen. Han er ufarlig nok til at mange moderate og uavhengige velgere som er lei av de ideologiske kampene til Walker, kan komme til å støtte ham.
Walker har vært svært polariserende som guvernør og normalt kunne en ment at velgerne i delstaten var klare for et skifte etter åtte år. Men Walker har for det første vist seg som en svært dyktig valgkampaktør, dernest har han et økonomisk overtak på Evers og til sist har han et svært godt apparat for å mobilisere velgere. Valgvinden går ham imidlertid sterkt imot og målingene i oktober gir totalt en svak ledelse til Evers. Walker skal på ingen måte avskrives, men Evers er nå marginalt i førersetet. Svak demokratisk gevinst.
Så har vi delstatene der det er svak sannsynlighetsovervekt for republikanerne:
Alaska: Delstatens uavhengige guvernør Bill Walker trakk seg fra valgkampen for et par uker siden og anbefalte sine velgere å stemme på demokratenes mann, tidligere borgermester i Anchorage og føderal senator Mark Begich. Han har jobbet som lobbyist i årene etter sitt gjenvalgstap i 2014 og meldte seg på rett før fristen gikk ut. Han har et meget kjent navn i delstaten, men slet lenge med at venstresidens stemmer ble delt mellom ham og Walker.
Republikanerne nominerte utdanningskonsulent og delstatssenator Mike Dunleavy, som er kjent som en av de mest konservative i delstatssenatet. Dog, Alaska er en republikansk stat og Walker vant kun fordi han fikk med seg både demokratene og de mange uavhengige og moderate republikanerne som var lei av Parnell (som hadde vært viseguvernør for Sarah Palin.
De ytterst få målingene gjort av et tomannsvalg gir dødt løpt, men delstatens konservative legning og det faktum at Walker sikkert kommer til å trekke noen stemmer uansett, gjør at jeg holder en knøttliten knapp på Dunleavy.
Svak sannsynlighetsovervekt for republikansk gevinst.
Georgia: Guvernør Nathan Deal (R) kan ikke ta gjenvalg. Republikanerne hadde en meget bitter batalje der administrasjonsminister Brian Kemp til slutt gikk seriende ut. Han ble ganske trumpsk på slutten og det har vært stilt spørsmål ved om han la seg for langt mot høyre. Kemp har imidlertid vunnet to ganger tidligere på delstatsnivå og har nå vist at han vet hva som skal til for å serie også i jevne kamper der han i utgangspunktet ligger et stykke etter.
Demokratene nominerte tidligere gruppeleder i delstatshuset, Stacey Abrams. Hun er afromerikaner og vant primærvalget på sterk oppslutning fra svarte velgere. Hun må nå sørge for fortsatt høy valgdeltagelse fra svarte, samtidig som hun greier å vinne over moderate hvite tilhengere, men er i utgangspunktet godt til venstre for de demokratene som hittil har vunnet i Georgia.
Delstaten har lenge vært et demokratisk mål, men enn så lenge er den republikansk på alle nivåer. Jeg tror det holder en valgsyklus til, men det er en fare for at dette går til en ny runde. Svakt fortsatt republikansk.
Kansas: Viseguvernør Jeff Colyer (R) rykket opp da Sam Brownback ble ambassadør og tapte primærvalget til administrasjonsminister Kris Kobach. Det ble også en ganske bitter affære og kan føre en del moderate velgere bort fra den ganske stridbart konservative Kobach. Colyer har imidlertid appellert til alle republikanere om husfred, og Kobach får trolig hjelp av en uavhengig kandidat, forretningsmann og tidligere senatskandidat Greg Orman. Han stilte som uavhengig mot senator Pat Roberts (R) i 2014, og fordi han gjorde det mye bedre på meningsmålingene enn den demokratiske kandidaten, droppet sistnevnte ut. Orman ble allikevel slått klart, uten at det avholder ham fra å prøve seg igjen.
Demokratene kommer imdlertid ikke til å bøye unna denne gangen. De nominerte delstatssenator Laura Kelly, som er en dreven veteran fra delstatsforsamlingen. Hun er ikke veldig karismatisk, men en solid, pålitelig politiker som har vist evne til å samarbeide over partigrensene – en absolutt forutsetning for å lykkes i konservative Kansas.
Kelly (eller Orman) kunne muligens hatt en sjanse alene mot Kobach, for demokrater har tidligere blitt valgt i denne sterkt republikanske staten. Men når begge stiller blir det lettere for Kobach å vinne en pluralitet av stemmene. Målingene i oktober viser et ekstremt jevnt race, men jeg tror delstatens konservative legning redder ham. Svakt fortsatt republikansk.
Oklahoma: Guvernør Mary Fallin (R) kan ikke ta gjenvalg og er uansett upopulær. Republikanerne nominerte den velstående bankmannen Kevin Stitt. Hans store fordel er at han er en outsider, uten noen bånd til Fallins administrasjon. Hans problem er at han helt mangler noe tungt, politisk resume. Han må dessuten overbevise de moderate republikanerne om at han ikke er helt skrothøyre.
Demokratene er svært fornøyde med sin kandidat, tidligere justisminster Drew Edmondson, som har ligget jevnt med de to republikanerne på målingene før primærvalget var avgjort. Han er såpass moderat at han kan trekke både uavhengige og moderate republikanere til seg. Demokratene hadde dette embetet i to perioder før Fallin, men klimaet har blitt mer polarisert siden den gang.
Jeg trodde målingene ville endre seg når nominasjonsvalget var i bakspeilet, og fikk rett. De ytterst få målingene tatt opp i oktober gir Stitt en liten ledelse, dog langt mindre enn jeg hadde trodd, noe som kan tyde på at Fallin allikevel trekker Stitt ned. Oklahoma er fortsatt en meget konservativ stat og det skal en del for at de velger en demokrat, selv en moderat en. Svakt fortsatt republikansk.
South Dakota: Guvernør Dennis Daugaard (R) kan ikke stille på nytt. Republikanerne hadde et spennende primærvalg der kongresskvinne Kristi Noem til slutt gikk av med seieren. Hun er godt kjent for velgerne og har blitt valgt og gjenvalgt med greie marginer av hele delstaten. Som deleier i en kvegfarm har hun den rette profilen til å slå an i delstaten, men har muligens tatt for lett på oppgaven og latt demokratene få en sjanse her.
Demokratenes kandidat er mindretallsleder i delstatssenatet Billie Sutton. Han har en interessant biografi; han ble lam etter en rodeoulykke og er nå direktør i en sparebank. Sutton er politisk moderat nok til å være en troverdig kandidat, men kjemper i oppoverbakke i en klart republikansk delstat.
Dog viser den eneste målingen tatt opp her i oktober en svak 44-47 ledelse for Noem, så jeg har blitt nødt til å nedjustere fra trolig til svakt republikansk (dette var trygt i august!).
Svakt fortsatt republikansk.
Delstatene hvor demokratene trolig vinner:
Michigan: Guvernør Rick Snyder (R) kan ikke ta gjenvalg og er uansett ikke videre godt likt. Primærvelgerne nominerte den mer tradisjonelt konservative justisministeren i delstaten, Bill Schuette til erstatter. Han har en meget lang karriere bak seg i delstatspolitikken og er et kjent navn for velgerne. Han har imidlertid vist seg ganske stiv og kald i valgkampen og flere i den moderate fløyen av partiet har vært påfallende trege med å omfavne ham (herunder Snyder, som bent frem nektet å gi sin støtte).
Demokratene nominerte den eneste valgbare kandidaten fra primærvalget, advokat og tidligere delstatssenator Gretchen Whitmer. Hun ligger en anelse til venstre for den type kandidater Michigan foretrekker, men det samme kan man si om Schuette, med motsatt fortegn. Hun har faktisk klart å skape litt entusiasme, eller i det minste ri på den nasjonale bølgen og er nå klar favoritt.
Michigan overrasket de fleste ved å gå hårfint til Trump, men er så avgjort en vippestat og både dette vervet og flere seter i Kongressen er i høyeste grad utsatt. Whitmer har hatt et greit forsprang på målingene og det vil komme som en liten bombe om Schuette allikevel vinner. Trolig demokratisk gevinst.
Minnesota: Guvernør Mark Dayton (D) har svak helse og tar ikke gjenvalg etter to perioder. Partiet valgte den forholdsvis moderate kongressmannen Tim Walz fra det 1. distriktet til å erstatte ham. Walz har gått noe til venstre i nominasjonskampen, men ikke mer enn at han har kunnet klore seg inn mot sentrum igjen til november.
Republikanerne nominerte noe overraskende sin kandidat fra 2014, fylkesråd i Hennepin County, Jeff Johnson. Han beseiret tidligere guvernør Tim Pawlenty, som igangsatte sin kampanje lovlig sent og ikke engang forsøkte å få delstatskonventets støtte. Johnson gjorde en grei figur i forrige valgkamp, men et tap er normalt med på å svekke en kandidat.
Selv om Minnesota var svært jevn i presidentvalget i 2016, har den gått klart demokratisk på lokalt plan. Pawlenty vant to ganger her pga. det lille reformpartiet, som stort sett tok stemmer fra demokratene; de er ikke en faktor i år. Johnson er en seriøs kandidat, men alt ved delstaten, kandidatene, målingene og årets politiske stemning tilsier at han taper igjen. Trolig fortsatt demokratisk.
Rhode Island: Guvernør Gina Raimondo (D) har aldri vært overvettes populær og ble valgt med godt under 50% av stemmene i 2014. Før hun ble guvernør var hun finansminister i delstaten, og både der og i sin nåværende jobb har hun måttet ta politisk upopulære avgjørelser og hun har særlig ligget i klammeri med fagforeningene. Hun moste imidlertid den interne motstanden i primærvalget.
Republikanerne nominerte kandidaten fra 2014, den moderate borgermesteren i Cranston, Allan Fung. Hans valgkamp kompliseres imidlertid av at den svært Trump-vennlige tidligere delstatsrepresentanten Joe Trillo stiller som uavhengig og trolig vil ta noen prosent fra sitt gamle parti – godt hjulpet av at demokratene har angrepet ham som Trumps beste venn, vel vitende om at det bare vil gi ham flere stemmer i den leiren. I tillegg har lederen for partiets gruppe i delstatshuset, den mer konservative Patricia Morgan (som tapte for Fung i primærvalget) gått ut med støtte til Trillo.
Målingene i oktober gir Raimondo en moderat, men grei ledelse og det ser ut til at Trillo knekker de sjanser Fung måtte ha i denne delstaten. Trolig gjenvalg.
Delstatene hvor republikanerne trolig vinner:
New Hampshire: Guvernør Chris Sununu (R) kommer fra en etablert republikansk familie i delstaten; hans far var guvernør og hans bror senator. Han ble valgt med 49% i 2016 (New Hampshire har toårige valgperioder) og har hatt en forholdsvis ukontroversiell periode så langt.
Demokratenes primærvalg ble vunnet av finansrådgiver og tidligere delstatssenator Molly Kelly. Hun har samlet partiet bak seg, men er muligens en anelse til venstre for hva denne delstaten normalt har valgt.
New Hampshire er i allminnelighet den mest konservative delstaten i nordøst og er dessuten en liten delstat der personlige forbindelser og egenskaper teller svært mye. Oktobers målinger gir Sununu rundt ti prosent ledelse og det tror jeg er ganske akkurat riktig. Trolig gjenvalg.
Vermont: Denne delstaten er ikke god å bli klok på. Den er blant USAs minste, og i likhet med nabostaten New Hampshire spiller fortsatt personlige egenskaper og solid kompetanse en mye større rolle på loklaplanet enn partipolitikk. Delstaten er dog solid demokratisk i føderale valg. Phil Scott (R) ble valgt til guvernør i 2016 (også Vermont har toårige perioder) og har siden holdt god avstand til Trump, samtidig som han har styrt fra sentrum. Det har gitt ham stor popularitet og et klart favorittstempel i november.
Demokratene nominerte transgenderaktivisten Christine Hallquist, som inntil nylig har vært sjef for et kraftverk eid av et kooperativ (Vermont er stedet der hippiene aldri riktig gikk av med pensjon). Hallquist er tilnærmet ukjent politisk, men står langt til venstre og har lite penger; det eneste som kan gi seier er en fullstendig, nasjonal kollaps i republikanernes oppslutning.
Delstaten har en liten vri i sin grunnlov; dersom ingen tar over 50% av stemmene, er det delstatsforsamlingen som velger guvernør. De har imidlertid alltid fulgt folkeviljen, og alt tyder dermed på at Scott blir gjenvalgt, selv om han ikke nødvendigvis kommer over 50%. Trolig gjenvalg.
Trygt demokratiske stater:
California: Guvernør Jerry Brown (D) kan ikke ta gjenvalg. Viseguvernør og tidligere borgermester i San Francisco, Gavin Newsom (D) har siklet på denne jobben i åtte år og nå er den innenfor rekkevidde. Han har hatt en tosifret ledelse på republikanernes kandidat, forretningsmann John Cox og kommer til å surfe inn til seier i erkeprogressive California. Fortsatt demokratisk.
Hawaii: Guvernør David Ige (D) så lenge ut til å sitte på oppsigelse, etter en heller tam guvernørperiode og et par småskandaler, der den mest kjente var situasjonen hvor sirenene for atomangrep gikk og det tok lang tid å få sendt ut offisielt varsel om feilmelding fordi han hadde glemt passordet til twitterkontoen sin. Det er sånt man ikke kan finne på, engang. Han slo imidlertid kongresskvinne Colleen Hanabusa i primærvalget og skal ikke få noen videre motstand fra republikanernes kandidat, delstatsrepresentant Andria Tupola. Trygt gjenvalg.
Illinois: Den republikanske forretningsmannen Bruce Rauner ble valgt mot den mektig upopulære guvernøren Pat Quinn (D) i 2014, med under 50% av stemmene. Rauner har i stor grad styrt fra sentrum, men det meste av hans høyst påkrevde reformforslag har blitt stemt nord og ned i delstatsforsamlingen, der særlig Huset styres av noe som kan minne om ideologiske gammel-stalinister. Den demokratiske kandidaten er forretningsmannen J. B. Pritzker, som så langt har gitt kampanjen sin nær 130 millioner dollar ut av en formue på over tre milliarder. Han har i over et år ledet klart på Rauner og ingen endring synes på horisonten. Demokratisk gevinst.
New York: Guvernør Andrew Cuomo (D) stiller til sin tredje periode, og kommer til å få den ganske greit. Han beseiret en utfordring fra venstre i form av den kjente skuespillerinnen og skrotvenstreaktivisten Cynthia Nixon (Sex and the City) og møter den republikanske fylkesråden Marc Molinaro i november. Den relativt moderate Cuomo har så langt vist seg som en sann Machiavelli, der han spiller de forskjellige partiene og fraksjonene ut mot hverandre akkurat sånn at han stort sett får det som han vil, og det kommer han trolig til å fortsette med i minst fire år til (om han da ikke blir president i 2020). Trygt gjenvalg.
Pennsylvania: Guvernør Tom Wolf (D) beseiret den ekstremt upopulære guvernør Tom Corbett (R) i 2014 og har siden styrt staten som en forholdsvis moderat demokrat. Republikanerne hadde flere dårlige alternativer å velge blant, og endte opp med delstatssenator Tom Wagner. Han klarte riktignok å skape litt høyst fortjent brudulje i det sedate delstatssenatet, men han har vist seg helt udugelig i denne valgkampen. Trygt gjenvalg.
Trygt republikanske stater:
Alabama: Guvernør Kay Ivey (R) så en stund ut som hun kunne sitte på oppsigelse. Hun var ansvarlig for det suppleringsvalget til Senatet som tillot demokraten Doug Jones å vinne og å sitte frem til 2020, og fikk flere seriøse utfordrere til primærvalget. Hun vant imidlertid renominasjon lekende lett og har inntatt en rolle som en slags bestemor for delstaten. Demokratene nominerte Tuscaloosas borgermester Walt Maddox. Han er en kvalifisert og seriøs kandidat, men Alabama er blant de mest konservative delstatene. Trygt gjenvalg.
Arizona: Guvernør Doug Ducey (R) slet en stund på målingene, blant annet som følge av en langvarig konflikt med delstatens lærere. Han ble dog greit renominert, og gjennom valgkampen har han etterhvert opparbeidet seg en solid ledelse på målingene. Demokratene nominerte professor, veteran og partiets kandidat til skoleinspektør i 2014, David Garcia. I valgkampen har Garcia slitt med å gi velgerne noen grunn til å velge ham, annet enn at han er etnisk hispanjol. Trygt gjenvalg.
Arkansas: Guvernør og tidligere assisterende sikkerhetsminister Asa Hutchinson (R) er fortsatt populær og har styrt delstaten kompetent gjennom fire år. Demokratene klarte ikke å rekruttere noen sterke navn mot ham; deres kandidat er den ganske anonyme konsulenten Jared Henderson. Delstaten er dypt konservativ og uten en knallsterk demokrat og en svak republikaner, vinner republikaneren her. Trygt gjenvalg.
Idaho: Guvernør Brad Otter går av etter tre perioder og hans viseguvernør Brad Little (R) kommer til å få opprykk uten problemer til en jobb han har siklet på i minst tolv år. Demokratene nominerte indianeraktivist og tidligere delstatsrepresentant Paulette Jordan, som de har store forventninger til, men delstaten er så langt til høyre at det må skje noe helt spesielt om de skal ha noen sjanse. Fortsatt republikansk.
Maryland: Guvernør Larry Hogan (R) var en heller obskur forretningsmann og tidligere kabinettsekretær da han ble nominert for republikanerne i 2014. Han klarte imidlertid ganske sensasjonelt å slå ut den sittende demokratiske viseguvernøren i november og har siden hatt god oppslutning. Hogan har lykkes i å ignorere Trump og konsentrert seg om kompetent styring av Maryland. Demokratene nominerte aktivist og tidligere nasjonal leder for borgerrettsorganisasjonen NAACP, Ben Jealous. Han har i hele primærvalgkampen (og siden den ble vunnet) lagt seg langt ut til venstre; noen vil hevde at han er representant for det skrotvenstre som i økende grad har gjort seg gjeldende i partiet. Hogan er omtrent så trygg som en republikaner kan bli i Maryland og målingene oktober gir ham en solid ledels. Trygt gjenvalg.
Massachusetts: Guvernør Charlie Baker (R) var partiets kandidat også mot tidligere guvernør Deval Patrick i 2010, men tapte. Han prøvde på nytt i 2014, og denne gang hadde han så flaks at demokratene nominerte sittende justisminister Martha Croakley (D), som hadde tapt senatsvalget mot Scott Brown (R) i 2010. Hun viste seg akkurat like inkompetent og tonedøv som den gang, og Baker vant. Han har siden styrt fra sentrum og brukt sin guvernørmakt til å stoppe de dyreste og mest avsindige forslagene fra delstatsforsamlingen. Det har gitt ham enorm popularitet og enormt forsprang over advokat og tidligere kabinettsmedlem Jay Gonzalez (D) på målingene. Trygt gjenvalg.
Nebraska: Guvernør Pete Ricketts (R) går for gjenvalg i denne svært konservative delstaten. Han er personlig velstående og har dominert fullstendig i tv-reklamene. Demokratene nominerte Bob Krist, en tidligere republikansk delstatssenator som opprinnelig ville stille mot Ricketts i primærvalget. Som nevnt er denne delstaten konservativ og jeg tipper den progressive valgvinden ikke vil kjennes så sterkt her. Trygt gjenvalg.
South Carolina: Guvernør Henry McMaster (R) rykket opp da Nikki Haley (R) ble hentet som ny ambassadør til FN. Han har bak seg en periode som justisminister og har også tidligere forsøkt å bli guvernør. McMaster var blant de første til å støtte Trump i 2016 og fikk i primærvalget sterk motstand fra en rekke kandidater, flere av dem seriøse. Blant ankepunktene var at McMaster i stor grad representerer den politiske kulturen av ‘gutteklubben grei’ som Haley i sin tid raljerte mot. Demokratene nominerte advokat, veteran og delstatsrepresentant James Smith. Han har imidlertid ikke klart å komme på offensiven. Trygt gjenvalg.
Tennessee: Guvernør Bill Haslam (R) kan ikke ta gjenvalg. Det republikanske primærvalget ble, noe overraskende, vunnet av kvegbonde og forretningsmann Bill Lee, som i sluttfasen av valgkampen gikk forbi de to antatte favorittene og vant hele greia. Demokratene nominerte en god kandidat, tidligere borgermester i Nashville, Karl Dean. Han hadde et rykte som moderat og løsningsorientert da han var borgermester, men delstaten er bare for konservativ til å velge en demokrat sånn helt uten videre. Fortsatt republikansk.
Texas: Guvernør Greg Abbott (R) går for gjenvalg, og alt tyder på at han får det. Han er personlig populær i delstaten og ligger ganske trygt i midten av delstatspartiet; konservativ, men ikke helt skrulling. Demokratene nominerte en ganske progressiv kandidat, tidligere fylkessheriff i Dallas County Lupe Valdez. Hun henger kraftig etter i pengeracet og har ikke vist seg som noen inspirerende valgkampaktør heller. Trygt gjenvalg.
Wyoming: Til sist har vi Wyoming, der guvernør Matt Mead (R) ikke kan stille på nytt. Republikanerne nominerte finansminister Mark Gordon, som stiller i sitt første valg (han ble oppnevnt til sitt nåværende embete). Demokratenes nominerte advokat og tidligere delstatsrepresentant Mary Throne. Hun er en troverdig kandidat, men de dager da Wyoming valgte en demokrat er nok over. Fortsatt republikansk.
OPPSUMMERING:
Jeg regner altså med en gevinst på netto åtte stater for demokratene. De erobrer de ni statene Florida, Illinois, Iowa, Maine, Michigan, Nevada, New Mexico, Ohio og Wisconsin, mens republikanerne tar Alaska, der den uavhengige guvernøren ble valgt med støtte fra demokratene.
Republikanerne har en god mulighet i tre stater i tillegg til Alaska – Colorado, Connecticut og Oregon. Demokratene har gode sjanser i fire stater – Georgia, Kansas, Oklahoma og South Dakota.
Det er altså mulig med alt fra en netto republikansk gevinst på fire delstater (dog svært lite sannsynlig) til en demokratisk gevinst på tretten (også usannsynlig).
