Amerikanske valg blir vanligvis påvirket av helt andre årsaker enn innblanding fra Kreml. Trekk ved institusjonene og lovgivningen i forbindelse med gjennomføringen av valg i Representantenes hus og Senatet gjør det nemlig mulig for amerikanske politikere å påvirke valgresultatet utenfor valglokalene.

I denne serien i to deler ser vi nærmere på hvordan politikere kan rigge valg i Representantenes hus og Senatet, helt uten hjelp fra Kreml. Først: Hvordan “gerrymandering” – det vil si prosessene for å tegne valgdistrikter og trekk ved bosettingsmønsteret til velgermassen – kan påvirke valg til Representantenes hus.

Ifølge den amerikanske grunnloven skal det gjennomføres en folketelling hvert 10. år. Nye valgkretser tegnes på bakgrunn av dette. Denne prosessen kalles redistricting. Dette gjøres fordi demografiendringer kan føre til at enkelte delstater får flere kongressdistrikter, mens andre får færre. Grunnen til at gerrymandering i det hele tatt er mulig er at delstatene har stor autonomi ved inndeling av valgdistrikter. Det er fastsatt enkelte krav på delstats- og føderalt nivå, men det er likevel store rom for kreativ triksing med kartene til fordel for ett av partiene.

Det er i hovedsak to måter man kan tegne disse valgdistriktene på. Enten gjøres det gjennom den lovgivende forsamlingen, som innebærer at distriktene tegnes av politikerne og de vedtas som en vanlig lov. Valget året før folketellingen avgjør partisammensetningen i de enkelte delstatene. Et parti har full kontroll over hvordan valgdistriktene ser ut hvis de har guvernøren og et flertall i begge kamre i delstatens kongress. Den andre varianten er at en kommisjon tegner distriktene, fortrinnsvis uavhengig uten partipolitisk tilknytning. Det er den enkelte delstat som selv bestemmer hvordan dette skal gjøres.

Gerrymandering – Arven etter guvernør Elbridge Gerry

Det er i forbindelse med valg til Huset at gerrymandering blir trukket frem som en av de mest skitne triksene i boken for å påvirke valg. Gerrymandering kan beskrives som bevisst manipulering av valgdistrikter av politikere for å sikre seg politisk makt. Selve fenomenet gerrymandering kan dateres tilbake til 1700-tallet. Navnet har opphav fra da Massachusetts i 1812 skulle tegne nye valgdistrikter. For å gjøre en lang historie kort; delstatsforsamlingen tegnet et valgdistrikt som hadde en form som lignet en salamander. Fenomenet fikk navnet «Gerry-mander», oppkalt etter guvernør Elbridge Gerry som fikk vedtatt det nye distriktet som lov.

Det finnes ulike varianter av gerrymandering, men i hovedsak er det to som ofte trekkes frem: politisk gerrymandering og gerrymandering basert på rase og etnisitet. Den sistnevnte formen for gerrymandering er i dag ulovlig med bakgrunn i flere høyesterettsdommer. Politisk gerrymandering har vært oppe i flere rettsrunder i Høyesterett, men hittil har ikke dette blitt erklært i strid med grunnloven.

Trekk ved det amerikanske topartisystemet gjør gerrymandering mulig og effektivt. Tilnærmet alle valg i USA blir holdt som flertallsvalg i enmannskretser. Kun en kandidat velges fra hvert distrikt. Dette systemet blir ofte beskrevet som «winner-takes-all».

Det er gjerne to teknikker som i hovedsak brukes ved gerrymandering. ”Packing” er en metode der man lager en overkonsentrasjon av et partis velgere i noen få distrikter. Dette fører til at disse kandidatene vinner med stor margin. I tillegg anvendes gjerne ”cracking”, en metode der man sprer og deler opp et partis velgere over flere distrikter, der disse kandidatene vil tape med knapp margin. Fra disse teknikkene kan politikere manipulere utfallet av valg ved å tegne kreative valgdistrikter som konsentrerer motstanderens velgere i noen få distrikter og dermed vinne de resterende distriktene i delstaten. Oppsummert kan man si at en effektiv gerrymandering betyr at ett parti har mer suksess i å overføre antall stemmer til seter, selv uten å vinne et flertall av stemmene i en delstat.

Så, hva skjedde sist valgdistriktene ble tegnet i 2011?

I 2011 var det til sammen 43 delstater som måtte tegne opp sine distriktsgrenser på nytt. Seks delstater brukte kommisjoner og i de resterende 37 tegnet politikerne selv distriktsgrensene. Partiene delte kontrollen i 13 delstater. Demokratene hadde politisk flertall i seks delstater, mens republikanerne hadde takket være et brakvalg året før sikret seg et flertall i hele 17 delstater. Det er også i disse delstatene vi, ikke overraskende, ser den største skjevheten ved valgene til fordel for republikanerne i de tre påfølgende kongressvalgene.

Et parti kan få et mindretall av stemmene, men likevel et flertall av setene

Ikke overraskende har valgforskningen med bakgrunn i statistiske beregninger ved bruk av mål for symmetri vist at ved valgene i 2012, 2014, og 2016 har Det republikanske partiet hatt en stor fordel i omgjøringen av stemmer til seter i de delstatene de tegnet distriktsgrensene. Særlig gjelder dette i vippestatene Pennsylvania, North Carolina og Wisconsin. Eksempelvis vant Donald Trump Pennsylvania med rundt ett prosents margin ved presidentvalget i 2016. Til sammenligning vant republikanske kandidater hele 13 av 18 kongressdistrikter som var på valg samme dag.

I Wisconsin vant Obama i 2012 delstaten med ca. syv prosentpoeng og til valget i Wisconsins delstatsforsamling samme dag fikk demokratiske kandidater 51,4 prosent. Likevel vant republikanerne 60 av 99 seter. Ved valget i 2016 i Virginia fikk demokratiske kandidater 200 000 flere stemmer enn republikanerne, men de klarte likevel ikke å få et flertall i delstatsforsamlingen. Mange mener at politisk gerrymandering fører til at store grupper av amerikanere har en systematisk dårligere sjanse til å velge sine representanter til Kongressen enn sine naboer, kun på grunn av hvordan distriktsgrensene er tegnet. Dette utgjør dermed et brudd fra prinsippet om «én person, én stemme». Enkelte hevder at i mange tilfeller kunne altså valgresultatet i 2010 føre til at republikanerne kunne sikre politisk makt mange år frem i tid.

Er alt håp ute for demokratene?

Republikanernes form for gerrymandering er gjort på en slik måte at manipulerte kongressdistrikter vinnes med knapp margin. I et jevnt valg på nasjonalt nivå vil det føre til at republikanerne maksimerer antall seter de vinner på valgdagen. Men i et valg med stor oppslutning for demokratene og høy valgdeltagelse, vil dette kunne omgjøres til en fordel for demokratene. Derfor vil valget i 2018 bli spennende. Hvis det blir en «blue wave» som øker valgdeltagelsen og får flere til å stemme på demokratiske kandidater enn vi så i 2012, 2014 og 2016 så kan hindringene som gerrymandering skaper bli overvunnet.

Velgernes bosettingsmønstre

Man kan ikke snakke om gerrymandering uten å nevne fenomenet self-sorting. Dette omhandler hvordan velgernes bosettingsmønstre bidrar til å påvirke valgresultatet. Velgersortering har i hovedsak vært til fordel for republikanerne. Demokratiske velgere har i all hovedsak flyttet til byene, mens republikanske velgere har flyttet til rurale områder. Dermed har amerikanske fylker blitt mer politisk homogene over tid. Dette har ført til at demokratiske kandidaters seiersmarginer har økt, uten at antall demokratiske seter på delstatsnivå har økt. Med andre ord kaster demokratene bort mange stemmer, og gir republikanerne en institusjonell fordel i Huset.

Det er også grunn til å hevde at demografi gjør gerrymandering mer effektivt, da det er enkelt å tegne inn en stor gruppe demokrater inn i et urbant distrikt, og spre republikanske velgere over flere distrikter slik at de kan vinnes med knapp margin. Dog mener mange eksperter av velgersortinger har hatt en mye større påvirkning enn gerrymandering på valg til Representantenes hus.

Veien videre

Ny teknologi, mer informasjon om velgerne og stabile partipreferanser kan føre til mer ekstrem politisk gerrymandering i 2021 enn det som ble observert i 2011, med mindre Høyesterett setter begrensninger for prosessen. Dette kunne ha skjedd i juni 2018, da saken Gill v. Whitford ble vurdert i Høyesterett. Saken oppsto etter inndelingen av distriktsgrenser til delstatsforsamlingen i Wisconsin i 2011. Saken ble ansett som en av de viktigste sakene Høyesterett behandlet i 2017/18-sesjonen. En gruppe demokratiske velgere saksøkte delstaten fordi valgdistriktene var utformet svært fordelaktig for republikanerne. Grensene bidro til at det nærmest er umulig for demokratene å vinne et flertall i delstatsforsamlingen i Wisconsin. Høyesterett avslo å behandle saken på prosessuelt grunnlag og den ble sendt tilbake til lavere domsinstanser. Etter denne avgjørelsen spår enkelte at det kan ta flere år før en lignende sak vil bli behandlet. Trolig vil vi ikke få en avgjørelse før etter 2021, når de nye valgdistriktene på føderalt og delstatsnivå skal deles inn.

Utfallet av valg på delstatsnivå i 2020 vil avgjøre hvilket parti som vil kontrollere denne prosessen. Samtidig er det liten grunn til å tro at hvis demokratene ville unngått bruk av gerrymandering hvis de hadde full politisk kontroll i flere delstater. Det har man sett gode eksempler på i Maryland og Illinois i 2011, og Georgia i 2001. Men bosettingsmønstrene til demokratenes velgere gjør dette vanskeligere enn for republikanerne, og selv ikke alle kart tegnet av demokrater har vært i deres favør.

Når verken politikerne eller Høyesterett vil gjøre noe med det, hva vil skje?

Fordi Høyesterett har vist en uvillighet gjennom flere år til å ta stilling til politisk gerrymandering har det ført til at reformaktivister nå setter sin lit til domstolene på delstatsnivå. Blant annet måtte Pennsylvania tegne om sine kongressdistrikter i starten av 2018 etter en dom i Pennsylvanias Høyesterett. Tidligere president Barack Obama er blant flere som har tatt til orde for en reform av modellene for tegning av valgdistrikter gjennom organisasjonen National Democratic Redistricting Committee, ledet av tidligere justisminister Eric Holder.

Kun et fåtall av delstatene har overført makten fra politikerne til uavhengige kommisjoner. Dette har gitt mindre statistisk skjevhet til fordel for republikanerne ved valg. Enkelte delstater skal ved valget 6. november stemme over forslag som kan reformere prosessene for inndeling av valgdistrikter. I Michigan og Utah får velgerne mulighet til å stemme over en uavhengig kommisjon. Missouri kan bli en av de første delstatene der man skal legge til grunn en statistisk modell for partisan fairness når valgdistrikter skal tegnes.

6. november får vi dermed svaret på om demokratene klarer å overvinne de institusjonelle hindringene som ligger foran dem.