Demokratenes superdelegater er tilegnet en mindre rolle i 2020 enn tidligere. Det kan gi større rom for outsidere. Eller?

Sommeren 2018 vedtok Det demokratiske partiets nasjonale komité (DNC) å foreta en rekke endringer i nominasjonsprosessen av partiets presidentkandidat. Superdelegatenes endrede rolle er den mest merkbare endringen. Bakgrunnen for endringen er kritikken ordningen ble utsatt for under og etter 2016-valgkampen, der superdelegatene foretrakk Hillary Clinton framfor Bernie Sanders med klar margin. Bernie Sanders og hans tilhengere hevdet, slik formålet med innføringen av superdelegatene på mange måter var, at superdelegatene favoriserte veletablerte kandidater. De hevdet videre at dette var et udemokratisk og foreldet aspekt i nominasjonsprosessen.

Superdelegatenes historie

I forkant av 1972-valgkampen endret demokratene nominasjonsprosessen. Det kom som en reaksjon på kaoset i 1968, da visepresident Hubert Humphrey ble nominert uten å ha deltatt i et eneste primærvalg. Det var McGovern-Fraser kommisjonen som hadde lansert tiltakene som skulle gjøre prosessen mer åpen og inkluderende. Nå var det velgerne, og ikke partieliten, som skulle velge delegater til landsmøtet.

Konsekvensen var at den venstreorienterte South Dakota-senatoren George McGovern, som hadde vært med på å utforme de nye reglene, vant nominasjonen. Han tapte deretter så det sang mot president Richard Nixon. I 1976 ble en ny outsider, Georgia-guvernør Jimmy Carter, nominert. Han tok turen til Iowa før noen andre, og vant deretter presidentvalget. Ronald Reagan sørget for at det ikke ble gjenvalg. De store tapsmarginene i to av de siste tre presidentvalgene gjorde partieliten urolig. I 1982 innførte partiet derfor de såkalte «superdelegatene».

Det ble presentert flere argumenter for hvorfor dette var nødvendig, men det viktigste var at man i kommende valg kunne unngå kandidater som ikke var valgbare. (Det knusende nederlaget i 1984 presset senere fram introduksjonen av den såkalte «supertirsdagen», for å la mer konservative sørstatsdemokrater spille en viktigere rolle i nominasjonskampen).

Superdelegatene velges ikke av velgerne, men blir isteden oppnevnt av partiet på bakgrunn av deres posisjon eller historie i partiet. Blant superdelegatene finnes dermed guvernører, senatorer, representanter, tidligere presidenter og medlemmer av partiorganisasjonen.  I motsetning til delegatene som velges gjennom demokratenes primær- og nominasjonsvalg, er ikke superdelegatene bundet til noen kandidat. De kan fritt støtte kandidaten de selv foretrekker, og endre mening når det måtte passe seg.

Siden superdelegatenes inntog i 1984-valgkampen har superdelegatene stort sett støttet den kandidaten med mest støtte i partiet. Det gjorde de også i 2016, da demokratene hadde  712  superdelegater. De utgjorde omtrent 15 prosent av de totalt 4763 delegatene som stemte på landsmøtet der Hillary Clinton sikret seg nominasjonen – med støtte fra omtrent 80 prosent av landsmøtedelegatene.

Kritikken mot ordningen går på at at den mangler demokratisk legitimitet, og at den demokratiske partieliten har uforholdsmessig mye makt over valgutfallet.

Men nå endres altså dette.

Endringer

Endringene fører til at superdelegatenes innflytelse reduseres sterkt. Superdelegatene får først anledning til å stemme dersom ingen av kandidatene vinner et flertall (50% + 1) av stemmene i første stemmerunde på landsmøtet. Tanken er at superdelegatene dermed vil spille en mindre rolle i valgkampen, både for kandidatene og for mediene som dekker dem.

Det kan bli mindre fokus på kandidatenes evne til å godsnakke med og appellere til partieliten, og mer fokus på kandidatenes appell blant velgerne. Snakket om at en kandidat ligger best an på grunn av bred støtte blant superdelegatene bør avta en god del sammenlignet med tidligere valgkamper.

Endringen kommer imidlertid ikke uten motstand. Blant annet svarte representanter samt representanter med minoritetsbakgrunn er kritiske til endringen. De argumenterer for at superdelegatene har muligheten til å påvirke kandidatene til å ta hensyn til ulike minoriteter. De påpeker også at superdelegatene aldri har gått mot velgernes vilje.

Stephen K. Medvic, professor ved Franklin & Marshall College i Lancaster, Pennsylvania, er heller ikke overbegeistret. Han argumenterer for at partiledere ofte vet bedre enn velgerne hva som er best for sitt eget parti. De er mer skikket til å identifisere kandidater som appellerer til velgere utenfor deres egen base, samtidig som de er lojale til partiprogrammet. Eddie Glaude, professor ved Princeton University, mener det særlig var unge demokratiske velgere og aktivister som kjempet for og trengte denne endringen. Han peker på at kritikken og skepsisen mot eget parti ville økt betraktelig dersom endringen ikke hadde funnet sted.

Endringen må dermed sees som et resultat av den interne maktkampen i DNC, der lederen Tom Perez nå har åpnet opp for mange av ønskene fra Bernie Sanders og hans støttespillere. De har lenge klaget over en udemokratisk nominasjonsprosess der partieliten – med superdelegatene i spissen – påvirket valgkampen og valgutfallet i for stor grad. Jennifer O’Malley-Dillon og Larry Cohen, henholdsvis leder og nestleder av DNCs Unity Reform Commission, sier målet med endringen er å gjøre partiet mer tilgjengelig, transparent og inkluderende.

Hvilke følger vil dette få for demokratenes nominasjonskamp i 2020?

Endringene innebærer altså at presidentkandidaten som sikrer seg en majoritet av landsmøtedelegatene i landsmøtets første stemmerunde vinner partiets presidentnominasjon. Uavhengig av hva superdelegatene måtte mene. Som statsviteren Larry Bartels har poengtert er det imidlertid ingen hemmelighet at velgerne påvirkes av kandidatens sannsynlighet for å vinne. Superdelegatene var tidligere en brikke i dette spillet. Kandidatene må nå peke på andre faktorer enn støtte fra de navnløse superdelegatene på veien mot nominasjonen.

Boris Heersink, professor i statsvitenskap ved Fordham University i New York City, mener ikke nødvendigvis endringene vil påvirke hvordan demokratene velger sin kandidat i 2020. Det kan imidlertid påvirke noe av kandidatenes strategi, da kandidatene ofte har brukt tid på å skaffe seg støtte fra superdelegatene.

Et annet perspektiv er at 2020-valgkampen paradoksalt nok kan bli en valgkamp der superdelegatenes stemmer faktisk avgjør utfallet. En situasjon der partiet sitter med 10-20 presidentkandidater, der ingen av kandidatene har en majoritet av delegatene, er absolutt et mulig utfall. Da kan superdelegatene igjen spille en avgjørende rolle i avgjørelsen av demokratenes nominasjon. Men først fra andre stemmerunde.

We’ll see what happens.

Foto: Kaotisk på landsmøtegulvet da Hillary Clinton sikret seg presidentnominasjonen på demokratenes landsmøte i Philadelphia, Pennsylvania 27. juli 2016. Foto: Are Tågvold Flaten, AmerikanskPolitikk.no.