Mer

    Katastrofer og politiske fallgruver

    Foto: Nikolas Noonan, Unsplash.

    Katastrofer er en politisk eksamen for amerikanske presidenter, og ofte står de til stryk.

    Katastrofer er ikke bare enkeltstående tilfeller av orkaner og jordskjelv med tragiske utfall. De har en sentral politisk dimensjon som ofte kan gi presidenter hodebry. Studier har nemlig vist at katastrofehåndtering er en svært viktig politisk sak, både for politisk oppslutning og for velgernes tillit til lokale og nasjonale myndigheter.

    Politiske spilleregler under katastrofer

    Hvorfor er det så viktig med en politikers rolle i katastrofer? Dette spørsmålet har fått mye oppmerksomhet fra forskere og analytikere gjennom en årrekke. Flere studier viser at det er en sammenheng mellom hva slags katastrofe- og responspolitikk som føres, og hvordan denne politikken igjen påvirker velgeroppslutning. Ifølge forskningen er det enklere å vinne velgeres tillit etter en katastrofehendelse enn det er å få god velgeroppslutning ved å praktisere en forebyggende politikk (eksempelvis gjennom å øremerke midler til beredskap på lokalt og statlig nivå eller å innføre risikoreduserende reguleringer).

    Logikken som driver velgere til enten å belønne eller straffe politikere for katastrofehåndtering er, ifølge forskerne, som følger: For ett individ er det enklere å relatere seg til hendelser som har direkte påvirkning på et individuelt nivå. Forebygging betyr ofte at man bruker store ressurser på beredskap for noe som ikke nødvendigvis blir en realitet, og som enkeltindividet dermed kanskje ikke ser den umiddelbare verdien av. Resonnementet fra en politikers ståsted kan være at det er politisk smart å bruke penger på gjenoppbygging og bistand. Da er det nemlig enklere å nå fram til de ovennevnte velgerne ved å ha konkrete tiltak og resultater å vise til.

    Dette er en velkjent drakamp som dukker opp i omtrent alle politiske saker. Når det gjelder katastrofer er det imidlertid en drakamp mellom politikk som er langsiktig og forebyggende versus politikk som er kortsiktig og potensielt svært ineffektiv. Både beredskap og bistand er to viktige prioriteringer hver for seg, men utfordringen er at den kortsiktige løsningen foretrekkes i langt større grad enn et likestilt samspill mellom både forebygging og krisehjelp.

    Det er to sentrale grunner til at umiddelbar, men kortvarig, nødhjelp er ineffektivt i det lange løp. For det første koster det betydelig mer å bygge opp et nabolag enn det gjør å forsterke det mot ulike trusler fra naturens hold. Forskere fra Loyola Marymount University argumenterte, i en forskningsrapport fra 2009, at for hver dollar USA bruker på forebygging (preparedness) må de ut med femten dollar for krisehjelp og reparasjon (relief). For det andre bidrar ikke utbetalingene i etterkant av katastrofer noe særlig i retning av å styrke lokalsamfunn og økosystemer til neste gang katastrofen inntreffer.

    Denne politiske dimensjonen gjør med andre ord at katastrofer er både dyrere og mer ødeleggende enn det som potensielt hadde vært realiteten om politikere vektla den langsiktige og forebyggende politikken over den kortsiktige og ineffektive.

    Når katastrofen inntreffer blir følgelig politiske ledere, og særlig presidenten, satt på prøve. Presidenten har etterhvert fått en særegen rolle i katastrofesammenheng, hvor det gjelder å fremstå som en samlende figur nasjonen kan se til for trøst, betryggelse og handling. I dag tar vi det nesten for gitt at presidentbesøk til katastrofeområder får stor oppmerksomhet, men det har ikke alltid vært tilfellet.

    Responder-in-Chief

    Presidentens rolle i kriser har endret seg nokså betydelig siden starten av forrige århundre og fram til i dag.

    I 1906, da San Francisco ble rammet av et massivt jordskjelv, ba president Theodore Roosevelt eksplisitt om oppdateringer fra vestkysten, og han beordret nødhjelp til den kriserammede byen. Rundt 3000 mennesker omkom. Skjelvets ødeleggelser ble forverret av at de bygningene som raste, med mange andre, hadde dårlig elektrisk anlegg. Som følge av dette brøt det ut store og omfattende branner.

    San Franciscos Mission District brenner i etterkant av jordskjelvet i 1906. Foto: H. D. Chadwick (US Gov War Department).

    I løpet av 1900-tallet fikk presidenten i USA en mer sentral rolle etter hvert som katastrofene oppstod. Dette betyr ikke at det føderale apparatet ikke bistod i kjølvannet av katastrofer, men nødhjelp i form av ressurser og penger var som regel Kongressens domene.

    Ansvaret har derimot sakte, men sikkert flyttet seg til presidentens skuldre. Denne utviklingen har kommet, blant annet, gjennom lovgiving som Disaster Relief Act (1974) og Stafford Act (1988), som begge har gitt større autoritet til presidenten. Etter hvert ble det også klart at mediedekningen etter en katastrofe var en potensiell god kilde for positiv omtale, noe som igjen potensielt kunne føre med seg høyere oppslutning og tillit blant velgere.

    I etterkant av orkanen Betsy i 1965 dro president Lyndon B. Johnson til New Orleans for å observere ødeleggelsene — og ikke minst for å posere for kameraene. Denne turen var tilsynelatende noe Johnson ikke umiddelbart så på som en nødvendighet, men daværende Louisiana-senator, Russell Long, skal ha overbevist presidenten til å ta turen med å si:

    «Just make it a stopover… If you go there right now, Mr. President, they couldn’t beat you if Eisenhower ran!»

    Og med det befestet Johnson sin rolle, og alle presidenter etter ham, som «Responder-in-Chief».

    Med denne rollen følger også forventninger fra mange hold, deriblant forventninger om hvordan presidenten og det massive føderale apparatet responderer når katastrofen er et faktum. Selv om det er mange politiske belønninger å hente, som Russel Long den gang i 1965 poengterte, så kan medieoppmerksomheten som følger ofte spenne bein på presidenter. En godt eller dårlig mottatt respons på en katastrofe kan prege ettermælet til en politisk administrasjon like mye som lovgivning eller politiske skandaler kan gjøre, og har følgelig fått en større prioritet enn tidligere. Som professor i utenrikspolitikk ved Virginia Tech, Patrick S. Roberts, bemerket i Washington Post like etter orkansesongen i 2017: «Now natural disasters are as much a test of a president’s skill as war or the economy.»

    Bush og Katrina

    Det var en «krigssone,» sa både innbyggere, politikere og militært personell, som fikk i oppgave å bevare roen i dagene etter vannmassene fra orkanen Katrina stormet gjennom hovedforsvaret til den sårbare byen, New Orleans, i det sørøstlige Louisiana i 2005. En av soldatene, som nettopp hadde returnert fra Irak, sa i en kommentar til Washington Post den gang: «It’s just so much like Iraq, it’s not funny. . . except for all the water, and they speak English.»

    I etterkant av orkanen publiserte Det hvite hus et bilde av George W. Bush som skuet ned på et rasert New Orleans og omkringliggende områder. Bildet var tilsynelatende et ledd i å motgå en del kritikk presidenten fikk for ikke å umiddelbart avbryte ferien for å dra til katastrofeområdet. Dette fikk mange til å spekulere i hvor engasjert han var i den pågående krisen i New Orleans.

    En versjon av det famøse bildet Det hvite hus publiserte av president George W. Bush ombord Air Force One i august 2005. Foto: Paul Morse, Det hvite hus.

    Bildet av Bush tittende ut av Air Force One skulle hjemsøke ham resten av tiden han var president. I et intervju med Matt Lauer fem år etter Katrina, sa en angrende Bush at bildet var «a huge mistake» som fikk både ham og hans administrasjon til å fremstå som «detached and uncaring.» Her hadde Bush helt rett, for mye av mediedekningen den gang, som i dag, konkluderer med det samme. Politisk sett var responsen til Katrina en katastrofe i seg selv for Bush-administrasjonen.

    Sentralt for denne kritikken er det faktum at det store flertallet av ofrene etter Katrina var svarte og fattige innbyggere. Lenge før Katrina inntraff visste man blant annet at dette var en utsatt gruppe fordi mange ikke hadde råd til egen bil. Tusenvis hadde derfor ikke mulighet til å evakuere uten hjelp fra blant annet FEMA, som har det koordinerende ansvaret for i krisesituasjoner fra lokalt til nasjonalt nivå. Nærmere 20 000 mennesker ble stuet inn i fotballarenaen, Superdome, som noen av Katrina-flyktningene senere kalte en «konsentrasjonsleir

    Denne oppfatningen ble en sentral del av Bush-administrasjonens Katrina-fortelling. Det feilslåtte bildet ble for mange en visuell fremstilling av en president som ikke gjorde nok for de svakeste i verken forkant av eller i kjølvannet av Katrinas herjinger. Det tok bare noen dager før Kanye West, på riksdekkende og live TV, og i en tydelig improvisert handling, konstaterte at presidenten ikke bryr seg om svarte.

    Det ovennevnte intervjuet med Bush var i anledning boka hans, Decision Points (2010), hvor han svarer på mye av kritikken etter Katrina og reflekterer rundt hva som gikk galt. Det var særlig inntrykket av at Bush-administrasjonens Katrina-respons neglisjerte svarte, ofte understreket i media og populærkulturen, som sto igjen som et sårt minne for Bush:

    «I faced a lot of criticism as president… But the suggestion that I was a racist, because of the response to Katrina, represented an all-time low. I told Laura at the time that it was the worst moment of my presidency. I feel the same way today.»

    Obama og Deepwater Horizon

    Barack Obama fikk også kjenne det politiske presset etter miljøkatastrofen i Mexicogolfen i april 2010. Oljelekkasjen fra Deepwater Horizon, eid av det britiske oljeselskapet British Petrolium (BP), resulterte i nærmere 90 dager med oljeutslipp før hullet ble tettet. Elleve mennesker døde da deler av plattformen eksploderte. I løpet av den flere måneder lange utslippet lekket mer enn 750 millioner liter olje ut i Mexicogolfen. Det er den verste oljelekkasjen i amerikansk historie.

    Det er derimot de langsiktige effektene av denne katastrofen som er mest skadelig, både for økosystemet, dyrelivet og for inntektskildene til folk som livnærer seg i og rundt gulfen. I en rapport fra juni 2018 skriver en av forfatterne, Leila Hamdan, det følgende om skadene på det biologiske mangfoldet i Mexicogolfen:

    «This is a cold, dark environment and anything you put down there will be longer lasting than oil on a beach in Florida. It’s premature to imagine that all the effects of the spill are over and remediated.»

    Oljeplattformen Deepwater Horizon eksploderte i april 2010. Foto: U.S. Coast Guard.

    Obama fikk tverrpolitisk kritikk for det mange mente var en unnvikende og lite effektiv respons. I ukene etter eksplosjonen kom det flere utspill fra Det hvite hus som la skylden på selskapet som eide plattformen, BP. Et av utspillene kom fra talsperson Robert Gibbs: «They have the technical expertise to plug the hole… It is their responsibility.»

    Denne taktikken ble nokså raskt forlatt til fordel for en mer ydmyk tilnærming. Bare noen dager etter Gibbs’ utsagn holdt Obama en pressekonferanse der han erkjente og tok ansvar for den mangelfulle føderale responsen — dog ikke uten å inkludere noen velplasserte stikk til den britiske oljegiganten:

    «There wasn’t sufficient urgency. Absolutely I take responsibility for that… I was wrong in my belief that the oil companies had their act together when it came to worst-case scenarios.»

    På dette tidspunktet kom den politiserte kritikken på løpende bånd. Fox News-programleder, Sean Hannity, sa i en sending at «The president wasn’t about to let the biggest environmental disaster in American history keep him off the golf course.» På demokratenes side bemerket rådgiver og «pundit», James Clapper, det følgende om Obamas lederskapsevner:

    «These people are crying, they’re begging for something down here. And, it just looks like he’s not involved in this.»

    I ettertid ser man at både Bush og Obama raskt og vedvarende ble anklaget for å være distanserte fra katastrofens realiteter. I Obamas tilfelle var kritikken også preget av en viss ironi. Da den tidligere presidenten i forkant av Deepwater Horizon-ulykken ble kritisert for å ekspandere det føderale apparatets rolle i amerikanske liv. I kritikken av oljekatastrofen var den røde tråden imidlertid at de føderale myndighetene gjorde for lite og for sent.

    Selv om begge kritikker av Obama har gode argumenter sier dette også noe om hvor sterkt politiserte katastrofer er blitt. Da Obama i 2012 avbrøt gjenvalgskampanjen for å besøke New Jersey etter stormen Sandy, ble han av tidligere FEMA-direktør, Michael D. Brown, beskyldt for å være «for impulsiv» og for rask i sin respons.

    Trump og Maria

    Orkanen Maria traff Puerto Rico i september 2017. Sammenlignet med de ovennevnte katastrofene er det enda for tidlig å si noe om hvordan Maria vil prege Trumps ettermæle. Det er derimot allerede nå klart at orkanen var en av de mest dødelige katastrofene i amerikansk historie.

    Trumps respons til katastrofen i Puerto Rico skiller seg nokså vesentlig fra «the political disaster script» de fleste presidenter har fulgt før ham.

    Det tok flere uker etter stormen hadde passert før Trump tok den obligatoriske turen til katastrofeområdet med media på slep. Det virket derimot som om turen til Puerto Rico handlet mer om å motarbeide den dårlige mediedekningen Trump-administrasjonen fikk i det umiddelbare kjølvannet av Maria, enn en genuin intensjon om å forene folk i krise, slik rollebeskrivelsen til «the Responder-in-Chief» tilsier.

    En medieundersøkelse av Trumps Twitter-aktivitet, foretatt av FiveThirtyEight, fant blant annet at presidenten var betydelig mer opptatt av fotballspilleres protesthandlinger enn katastrofen i Karibien i dagene etter katastrofen var et faktum.

    Et av de mest minneverdige aspektene ved Trumps Maria-respons (så langt) er ikke den faktiske responsen i seg selv. men heller, meta-responsen til presidenten. Ett år etter Maria blusset mediedekningen av katastrofen opp igjen for fullt, og de sedvanlig årsmarkeringene av orkanen i media inkluderte krass kritikk av presidentens oppførsel.

    Like etter disse uttalelsene skrev New York Times følgende på lederplass:

    «No hint of horror at the scale of suffering. No sign of recognition that fellow Americans had gone through one of our era’s most wrenching disasters. No words of sympathy. No promises that his government would be better prepared next time.»

    Trumps utsagn om hans og administrasjonens innsats i året etter Maria blekner i forhold til hva flere nedslående rapporter og undersøkelser fra Puerto Rico har vist det siste året. Dødstallene viser at Maria-orkanen er en av de katastrofene i amerikansk historie som har krevd flest menneskeliv, med rett i underkant av 3000 omkomne.

    I likhet med Bush, og anklagene om at han brydde seg mindre om den svarte befolkningen enn andre, har et lignende narrativ om Trumps engasjement for de latinamerikanske innbyggerne i Puerto Rico fått fotfeste.

    Klimapolitikken

    Trumps respons til Maria er ikke det eneste som viker fra normen satt av tidligere presidenter. I den overordnede miljøpolitikken under Trump-administrasjonen er det også lett å spore en markant endring fra forgjengernes politiske prioriteringer.

    Trump har blant annet innskrenket deler av Obama-æraens miljøpolitikk på najonalt nivå ved å fjerne en rekke miljøvernreguleringer. Det har vært en rekke forsøk (og gjennomslag) for å løsne grepet ulike miljøreguleringer har om særlig fossil energiproduksjon, noe mange av Trumps kjernevelgere ønsker velkommen. I tillegg har Trump-administrasjonen kuttet støtten til både klimaforskning og det nasjonale miljøvernbyrået (EPA), og han har minimalisert klimabegrepet på Twitter.

    Verdenssamfunnet vil ifølge flere rapporter komme til å stå overfor en global klimakrise i løpet av de neste tiårene. Prioriteringene til Trump-administrasjonen er samtidig stikk i strid med hva det overveldende flertall av verdens klima- og katastrofeeksperter vurderer som nødvendige tiltak. Med en historisk klimaskeptisk administrasjon i ryggen, ser ikke Trump det som noen fordel å være best i klassen på dette området.

    Karoline Heien
    Karoline Heien
    Jeg er stipendiat ved Universitetet i Oslo med en mastergrad i amerikanske studier. Skribent på AmerikanskPolitikk.no.

    Les også