Demokratenes Tony Evers skal kjempe mot guvernør Scott Walker i november.
De sedvanlige 36 delstatene har guvernørvalg i 2018. Her er våre stalltips til hvordan det går i november.
Her skal vi kjapt analysere situasjonen i de 36 delstatene mot slutten av september. Vi gjør en oppdatering tidlig i november. Augusts gjennomgang ligger her.
Trygt betyr at setet vurderes som minst 90 % sikkert for det ene eller andre partiet. Trolig innebærer at sjansene for endring er mellom 10 % og 45 %. Svakt, den siste og mest interessante kategorien, betyr at sjansene er max 55-45 for det ene eller andre partiet. Toss-ups er for pingler.
Vi starter med de delstatene jeg holder for svakt demokratiske.
Colorado: Avtroppende guvernør John Hickenlooper (D) kan ikke ta gjenvalg. Demokratene nominerte den relativt venstrevridde (men med visse høyreavvik) kongressmannen Jared Polis, som har tjent seg søkkrik på internettinvesteringer. Nominasjonen var i bitreste laget, men det ser ikke ut som om det har gitt varige skader for hans kandidatur. Polis har brukt litt av sin enorme formue til å dominere eteren så langt, selv om nasjonale grupper gjør sitt for å utligne fordelen.
Polis møter delstatens finansminister Walker Stapleton, som også er velstående, men et fattiglem i forhold til ham. Stapleton er dertil tremenning av tidligere president George W. Bush og guvernør Jeb Bush. Han er relativt godt kjent for velgerne og politisk en ganske standard konservativ, men så langt har han ikke kommet frempå i valgkampen og i en strid mellom to generiske kandidater vinner demokraten i år.
Colorado er svakt demokratisk på presidentplan, men ikke verre enn at republikanerne kan vinne her. Det finnes i skrivende stund ingen nylige målinger, men alt tyder på at Polis fortsatt leder. Polis er svak favoritt til å holde staten for demokratene.
Connecticut: Dan Malloy (D) går av etter to perioder og er blant nasjonens minst populære guvernører. Demokratene fikk sin favoritt i tidligere senatskandidat (tapte for uavhengige Joe Lieberman i 2006) og guvernørkandidat (tapte for Malloy i 2010), forretningsmann Ned Lamont. Delstaten har gått til venstre de siste årene, men Malloys upopularitet gjør at republikanerne har et berettiget håp om å ta den, særlig siden Lamont har flørtet med progressive tanker.
De nominerte forretningsmannen Bob Stefanowski, som har hatt flere lederstillinger i gigantfirmaet General Electric, samt andre store selskaper. Han har godt med penger og selvfinaniserte i stor grad primærvalgkampen. Politisk er han relativt moderat, men han har slitt med å komme på offensiven i valgkampen og den i skrivende stund eneste målingen tatt opp her gir Lamont en 43-37 ledelse.
Som nevnt er delstaten klart demokratisk, men begge Malloys valg var jevne (noe som kan skyldes at både 2010 og 2014 var gode år for republikanerne), og guvernørvalg handler jevnt over mer om kandidatene kvaliteter og lokale spørsmål enn om populariteten til den sittende presidenten. Lamont er således svak favoritt til å holde staten for demokratene.
Florida: Guvernør Rick Scott (R) er tålelig populær og har rettet sin enorme formue mot senatsvalget. Republikanerne hadde et intenst primærvalg som endte med klar seier til advokat, veteran og kongressmann Ron DeSantis. Han har fått støtte av Trump både under nominasjonskampen og etter og vil trolig kunne dra nytte av at demokratene ikke nominerte noen av sine antatt sterkeste kandidater. Han har imidlertid fått sterk kritikk for å ha deltatt på arrangementer avholdt av ganske ekstreme grupper og må vokte sleivkjeften fremover, slik at han ikke utligner partiets naturlige fortrinn i delstaten.
Demokratene hadde et ganske intenst oppgjør mellom fire-fem seriøse kandidater. Tallahassees borgermester, afroamerkianeren Andrew Gillum fosset frem helt på slutten, etter å ha ligget på en svak fjerdeplass gjennom hele sommeren og slo ut tre antatt sterkere kandidater. Gillums problem er at i byen han leder er det politiske apparatet under føderal etterforskning for korrupsjon og dersom denne etterforskningen ikke er avsluttet med blank frifinnelse før valget, vil republikanerne fråtse i aggressive tv-reklamer. Gillum kan dog muligens mobilisere minoritetsvelgere som normalt ikke hadde deltatt i mellomvalget og han reddes i noen grad av at republikanernes kandidat er omtrent like langt til høyre som Gillum er til venstre.
Florida er en svakt republikansk stat på lokalplanet og Scotts popularitet (og Trumps relativt lave upopularitet), samt Gillums potensielle problemer med loven skulle gi DeSantis en fordel. Målingene i september så langt har vist en svak ledelse (2-6%) til Gillum, fordi DeSantis har kommet bakpå og ikke har greid å fokusere valgkampen til å handle om Gillums svakheter. Jeg er nå i alvorlig tvil om DeSantis kan snu skuta, men her kan det defintivt gå begge veier. Svak demokratisk gevinst.
Maine: Guvernør Paul LePage (R) er en slags proto-trump; brautende og ufin i stilen, men også forfriskende uredd for å «si det som det er». Han er begge ganger blitt valgt med under 50%, bla. fordi Maine er veldig glad i uavhengige kandidater. Republikanerne nominerte forretningsmann Shawn Moody, som hadde mye penger og underforstått støtte fra LePage, men lite politisk erfaring.
Demokratene nominerte justisminister Janet Mills, som har vært en klamp om foten til LePage ved mange tilfeller, siden hun har avgitt juridiske betenkninger som har vært i strid med hans politikk – alle kabinettsverv i Maine utnevnes av delstatsforsamlingen, ikke guvernøren. Hun er muligens litt til venstre for midten, men ikke mye.
Maine har oftest gått til venstre på presidentnivå, men de mange uavhengige kandidatene tar gjerne flest stemmer fra demokratene og den nye valgordningen med rangerte valg gjelder ikke for selve valget av guvernør (kun primærvalg & føderale valg). Heller ikke her har vi målinger. Dette er så nær uavgjort som man kommer, men jeg holder en ørliten knapp på at velgerne vil ha en forandring. Svak sannsynlighetsovervekt for demokratisk gevinst.
Nevada: Den ekstremt populære Brian Sandoval (R) kan ikke ta gjenvalg og republikanerne nominerte den sittende justisministeren, Adam Laxalt til å erstatte ham. Han er barnebarn av den smått legendariske avdøde guvernør & senator Paul Laxalt, som nylig la inn årene i en alder av 96 år. Laxalt d.y. er i sin første periode og vant en syltynn seier i jubelåret 2014, da republikanerne overraskende tok alle delstatsverv i delstaten. Politisk har han lagt seg et godt stykke til høyre, samtidig som han har omfavnet Trump.
Demokratene nominerte den forholdsvis sentrumsorienterte og næringslivsvennlige fylkesråden i Clark County (som inneholder mesteparten av Las Vegas), Steve Sisolak. Han har den tradisjonelle partimaskinen til tidligere senatsleder Harry Reid i ryggen og har samlet inn godt med penger.
Regn med at denne valgkampen blir skitten, med en gjentagelse av personangrepene og beskyldningene fra 2014 om at Laxalt var inkompetent som advokat. Et stort spørsmålstegn er hvor stor grad latinoene vil møte opp og stemme mot Trump. Målingene har vist alt fra 3% ledelse for Laxalt til 12% ledelse for Sisolak. Svak, men over 50% sjanse for demokratisk gevinst.
New Mexico: Guvernør Susana Martinez (R) var, utrolig nok, på tale som visepresidentkandidat i 2012 og til og med presidentkandidat i 2016. I de siste par år har imidlertid hennes begrensninger blitt klart for de fleste og hun er nå blant de minst populære guvernørene. Republikanerne nominerte den konservative kongressmannen Steve Pearce til å erstatte henne. Pearce har, til tross for sin konservatisme, klart å holde et distrikt med svært høy andel latinoer og har en stil som er noe rundere enn ideologien kunne tilsi.
Demokratene nominerte kongresskvinne Michelle Lujan Grisham. Hun har representert det 1. kongressdistrikt rundt Albuquerque siden 2012. Hun er jurist og kommer fra en politisk familie; hun er kusine av kongressmann Ben Lujan i det 3. distriktet. Selv om hun vant primærvalget knusende, etterlot valgkampen en del bitterhet og faren til en av hennes motstandere, tidligere guvernør Joe Apoco har gitt offentlig støtte til Pearce og sønnen har deltatt på et av hans valgarrangement.
Pearce har prøvd seg på delstatsplan før, da han tapte så det suste mot senator Tom Udall i 2008 og delstaten har i det store og hele gått til venstre siden den gang. Han er dog en sterk kandidat og Grisham kan ikke regne med å cruise inn til seier slik hun gjorde i primærvalget. Den eneste målingen tatt opp hittil gir henne en 50-43 ledelse. Svak, men over 50% sjanse for demokratisk gevinst.
Rhode Island: Guvernør Gina Raimondo (D) har aldri vært overvettes populær og ble valgt med godt under 50% av stemmene i 2014. Før hun ble guvernør var hun finansminister i delstaten, og både der og i sin nåværende jobb har hun måttet ta politisk upopulære avgjørelser og hun har særlig ligget i klammeri med fagforeningene. Hun moste imidlertid den interne motstanden i primærvalget.
Republikanerne har også et interessant primærvalg mellom kandidaten fra 2014, den moderate borgermesteren i Cranston, Allan Fung og lederen for partiets gruppe i delstatshuset, den mer konservative Patricia Morgan. Valget kompliseres ytterligere av at den svært Trump-vennlige tidligere delstatsrepresentanten Joe Trillo stiller som uavhengig og trolig vil ta noen prosent fra sitt gamle parti.
Den eneste målingen i september gir Raimondo en 43-36 ledelse. Svak sannsynlighetsovervekt for gjenvalg.
Wisconsin: Her stiller en av nasjonens mest omstridte guvernører, Scott Walker (R), til en tredje periode. Han ble valgt med 52% i 2010, men deretter utsatt for en tilbakekallelse i 2012 etter at han fikk igjennom en serie reformer av offfentlig sektor, herunder innskrenkninger i fagforeningenes makt. Dette valget vant han med 53%. Han tok så 52% i 2014. Han forsøkte å stille til president i 2015, men var en av de første til å droppe ut.
For demokratene stiller skoleinspektør Tony Evers. Han har blitt valgt uten særlig republikansk motstand siden 2009 og anses som relativt moderat; han har sågar samarbeidet med Walker om flere reformer innen delstatens skolevesen. Han er ufarlig nok til at mange moderate og uavhengige velgere som er lei av de ideologiske kampene til Walker, kan komme til å støtte ham.
Walker har vært svært polariserende som guvernør og normalt kunne en ment at velgerne i delstaten var klare for et skifte etter åtte år. Men Walker har for det første vist seg som en svært dyktig valgkampaktør, dernest har han et massivt økonomisk overtak (i det minste foreløpig) på Evers og til sist har han et svært godt apparat for å mobilisere velgere. Valgvinden går ham imidlertid sterkt imot og begge målingene som er tatt opp i september gir ledelsen til Evers. Det kan fort snu og Walker er på ingen måte slått ut, men enn så lenge er Evers marginalt i førersetet. Svakt demokratisk gevinst.
Så har vi delstatene der det er svak sannsynlighetsovervekt for republikanerne:
Alaska: Dette er kanskje den eneste delstaten hvor republikanerne pr nå ser ut til å kunne erobre et sete. Den uavhengige guvernøren, ex-republikaner Bill Walker, er ekstremt upopulær og utfordres fra både venstre og høyre. Han ble valgt i 2014 med støtte fra demokratene, men de stiller nå egen kandidat og Walker har stort sett ligget på tredjeplass på målingene så langt.
Demokratenes mann er tidligere borgermester i Anchorage og føderal senator Mark Begich. Han har jobbet som lobbyist i årene etter sitt gjenvalgstap i 2014 og meldte seg på rett før fristen gikk ut. Han har et meget kjent navn i delstaten, men splitter for tiden venstresidens stemmer med Walker. Det har vært forhandlinger mellom de to fløyene med tanke på at en av dem skal trekke seg, men intet har skjedd så langt. Fristen for å trekke seg fra stemmeseddelen har gått ut, men et kompromiss om at en av dem trekker seg fra videre valgkamp og gir sin støtte til den andre er selvsagt teoretisk mulig.
Republikanerne nominerte utdanningskonsulent og delstatssenator Mike Dunleavy, som er kjent som en av de mest konservative i delstatssenatet. Dog, Alaska er en republikansk stat og Walker vant kun fordi han fikk med seg både demokratene og de mange uavhengige og moderate republikanerne som var lei av Parnell (som hadde vært viseguvernør for Sarah Palin. Det ser nå ut til at republikanerne kan vinne med under 50% mot en splittet venstreside/moderat side.
Svak sannsynlighetsovervekt for republikansk gevinst.
Arizona: Guvernør Doug Ducey (R) har vist seg mer sårbar enn først antatt, blant annet som følge av en langvarig konflikt med delstatens lærere. Han ble dog greit renominert, og har kunnet fokusere på valgkampen. Ducey har hatt ledelsen på alle målinger i september, med alt fra 1 til 12 prosent.
Demokratene hadde et nominasjonsoppgjør mellom delstatssenator og forretningsmann Steve Farley og professor, veteran og partiets kandidat til skoleinspektør i 2014, David Garcia. Her fikk Garcia en grei seier, men i valgkampen har han slitt med å gi velgerne noen grunn til å velge ham, annet enn at han er etnisk hispanjol.
Delstaten er fortsatt republikansk og ingenting ved målingene har rokket ved Ducey som mild favoritt. Gjenvalg.
Georgia: Guvernør Nathan Deal (R) kan ikke ta gjenvalg. Republikanerne hadde en meget bitter batalje der administrasjonsminister Brian Kemp til slutt gikk seriende ut. Han ble ganske trumpsk på slutten og det har vært stilt spørsmål ved om han la seg for langt mot høyre. Kemp har imidlertid vunnet to ganger tidligere på delstatsnivå og har nå vist at han vet hva som skal til for å serie også i jevne kamper der han i utgangspunktet ligger et stykke etter.
Demokratene nominerte tidligere gruppeleder i delstatshuset, Stacey Abrams. Hun er afromerikaner og vant primærvalget på sterk oppslutning fra svarte velgere. Hun må nå sørge for fortsatt høy valgdeltagelse fra svarte, samtidig som hun greier å vinne over moderate hvite tilhengere, men er i utgangspunktet godt til venstre for de demokratene som hittil har vunnet i Georgia.
Delstaten har lenge vært et demokratisk mål, men enn så lenge er den republikansk på alle nivåer. Jeg tror det holder minst en valgsyklus til, men har en følelse av at dette blir jevnere enn jeg trodde innledningsvis og justerer spådommen tilsvarende. Svakt fortsatt republikansk.
Iowa: Viseguvernør Kim Reynolds (R) rykket opp til toppvervet da forgjengeren, Terry Branstad ble utnevnt til ambassadør til Kina. Hun kommer fra et forholdsvis sosialkonservativt miljø og har i målingene vist seg å være mer utsatt enn man kunne tro utfra valgresultatene i både 2014 og 2016. I tillegg har hun slått mange som litt tafatt i toppvervet og har ennå ikke funnet sin egen stil.
Demokratene nominerte forretningsmann Fred Hubbell, som kommer fra en velkjent og velstående familie (guvernørboligen var et av deres herskapshus og ble donert til delstaten i 1971). Han har ikke så mye politisk erfaring, men regnes som ganske moderat.
Iowa er en vippestat, dog med en tydelig høyrevri de siste årene. Trumps handelskrig med Kina har imidlertid potensiale til å virkelig skade bøndene her, og da kan Reynolds ligge dårlig an. Begge målingene i september gir Hubbell en liten ledelse, men knappe marginer gjør at dette er svært jevnt. Fortsatt mest sannsynlig med gjenvalg.
Kansas: Viseguvernør Jeff Colyer (R) rykket opp da Sam Brownback ble ambassadør og tapte primærvalget til administrasjonsminister Kris Kobach. Det ble også en ganske bitter affære og kan føre en del moderate velgere bort fra den ganske stridbart konservative Kobach. Colyer har imidlertid appellert til alle republikanere om husfred, og Kobach får trolig hjelp av en uavhengig kandidat.
Den kandidaten er forretningsmann og tidligere senatskandidat Greg Orman. Han stilte som uavhengig mot senator Pat Roberts (R) i 2014, og fordi han gjorde det mye bedre på meningsmålingene enn den demokratiske kandidaten, droppet sistnevnte ut. Orman ble allikevel slått klart, uten at det avholder ham fra å prøve seg igjen.
Demokratene kommer imdlertid ikke til å bøye unna denne gangen. De nominerte delstatssenator Laura Kelly, som er en dreven veteran fra delstatsforsamlingen. Hun er ikke veldig karismatisk, men en solid, pålitelig politiker som har vist evne til å samarbeide over partigrensene – en absolutt forutsetning for å lykkes i konservative Kansas.
Kelly (eller Orman) kunne muligens hatt en sjanse alene mot Kobach, for demokrater har tidligere blitt valgt i denne sterkt republikanske staten. Men når begge stiller blir det lettere for Kobach å vinne en pluralitet av stemmene. Den eneste målingen i september er en demokratisk måling, som gir Kobach en syltynn 39-38 ledelse. Svakt fortsatt republikansk.
New Hampshire: Guvernør Chris Sununu (R) kommer fra en etablert republikansk familie i delstaten; hans far var guvernør og hans bror senator. Han ble valgt med 49% i 2016 (New Hampshire har toårige valgperioder) og har hatt en forholdsvis ukontroversiell periode så langt.
Demokratenes primærvalg ble vunnet av finansrådgiver og tidligere delstatssenator Molly Kelly. Hun har samlet partiet bak seg, men er muligens en anelse til venstre for hva denne delstaten normalt har valgt.
New Hampshire er i allminnelighet den mest konservative delstaten i nordøst og er dessuten en liten delstat der personlige forbindelser og egenskaper teller svært mye. I mangel av målinger tror jeg Kelly er akkurat litt for langt til venstre til å slå ut en sittende guvernør uten noen store skandaler ved seg. Gjenvalg.
Ohio: Guvernør John Kasich (R) kan ikke ta gjenvalg. Da Trump vant Ohio med stor margin i 2016, var det mange som mente at denne ultimate vippestaten nå måtte regnes som republikansk. Partiet nominerte den sittende justisministeren og tidligere senator Mike DeWine og administrasjonsminister Jon Husted til viseguvernørkandidat. DeWine har en svært lang karriere bak seg i politikken og er godt kjent for alle.
Demokratene har imidlertid vært svært optimistiske med hensyn til sin kandidat, tidligere justisminister og leder for det føderale forbrukerkontoret, Richard Cordray. Han har samlet inn store pengesummer, også fra nasjonale interesser og har ligget jevnt med DeWine på målingene.
Ohio har siden tidlig 90-tall vært styrt av republikanere, med unntak av perioden 2007-11 og tradisjonen, om ingenting annet, gjør at jeg fortsatt holder DeWine som syltynn favoritt. Det som har vært av målinger i september gir også republikaneren en liten ledelse. Fortsatt republikansk.
Delstatene hvor demokratene trolig vinner:
Michigan: Guvernør Rick Snyder (R) kan ikke ta gjenvalg og er uansett ikke videre godt likt. Primærvelgerne nominerte den mer tradisjonelt konservative justisministeren i delstaten, Bill Schuette til erstatter. Han har en meget lang karriere bak seg i delstatspolitikken og er et kjent navn for velgerne. Han har imidlertid vist seg ganske stiv og kald i valgkampen og flere i den moderate fløyen av partiet har vært påfallende trege med å omfavne ham (herunder Snyder, som bent frem nektet å gi sin støtte).
Demokratene nominerte den eneste valgbare kandidaten fra primærvalget, advokat og tidligere delstatssenator Gretchen Whitmer. Hun ligger en anelse til venstre for den type kandidater Michigan foretrekker, men det samme kan man si om Schuette, med motsatt fortegn. Hun har faktisk klart å skape litt entusiasme, eller i det minste ri på den nasjonale bølgen og er nå klar favoritt.
Michigan overrasket de fleste ved å gå hårfint til Trump, men er så avgjort en vippestat og både dette vervet og flere seter i Kongressen er i høyeste grad utsatt. Whitmer har hatt alt fra 8 til 14% forsprang på målingene, og i mangel av republikanske svar endrer jeg derfor vurderingen fra svakt til trolig demokratisk gevinst.
Minnesota: Guvernør Mark Dayton (D) har svak helse og tar ikke gjenvalg etter to perioder. Partiet valgte den forholdsvis moderate kongressmannen Tim Walz fra det 1. distriktet til å erstatte ham. Walz har gått noe til venstre i nominasjonskampen, men ikke mer enn at han bør kunne klore seg inn mot sentrum igjen før november.
Republikanerne nominerte noe overraskende sin kandidat fra 2014, fylkesråd i Hennepin County, Jeff Johnson. Han beseiret tidligere guvernør Tim Pawlenty, som igangsatte sin kampanje lovlig sent og ikke engang forsøkte å få delstatskonventets støtte. Johnson gjorde en grei figur i forrige valgkamp, men et tap er normalt med på å svekke en kandidat.
Selv om Minnesota var svært jevn i presidentvalget i 2016, har den gått klart demokratisk på lokalt plan. Pawlenty vant to ganger her pga. det lille reformpartiet, som stort sett tok stemmer fra demokratene; de er ikke en faktor i år. Johnson er en seriøs kandidat, men alt ved delstaten, kandidatene, målingene og årets politiske stemning tilsier at han taper igjen. Trolig fortsatt demokratisk.
Oregon: Dette er en delstat demokratene i utgangspunktet skulle vinne trygt. Guvernør Kate Brown (D) rykket opp i 2015, da guvernør John Kitzhaber (D) valgte å gå av og hun beseiret en velstående republikaner 51 – 44 i suppleringsvalget i 2016.
Republikanerne nominerte imidlertid sin desidert mest valgbare kandidat, kirurg og delstatsrepresentant Knute Buehler. Han bryter med det nasjonale partiet på flere av de mest kontroversielle punktene, så som abort, våpenlover og likekjønnede ekteskap og er godt likt personlig.
Oregon har vært demokratisk i mange år nå og alt vi har av målinger er to tatt opp av republikanske målere; den ene gir Brown en 46 – 36 ledelse, den andre gir henne en mer beskjeden 42 – 41. Trolig fortsatt gjenvalg.
Delstatene hvor republikanerne trolig vinner:
Maryland: Guvernør Larry Hogan (R) var en heller obskur forretningsmann og tidligere kabinettsekretær da han ble nominert for republikanerne i 2014. Han klarte imidlertid ganske sensasjonelt å slå ut den sittende demokratiske viseguvernøren i november og har siden hatt god oppslutning. Hogan har lykkes i å ignorere Trump og konsentrert seg om kompetent styring av Maryland. Det har han klart og han er nå en av USAs mest populære guvernører.
Demokratene nominerte aktivist og tidligere nasjonal leder for borgerrettsorganisasjonen NAACP, Ben Jealous. Han har i hele primærvalgkampen (og siden den ble vunnet) lagt seg langt ut til venstre; noen vil hevde at han er representant for det skrotvenstre som i økende grad har gjort seg gjeldende i partiet. Han er uansett lengre unna den typiske Marylandvelger enn Hogan og det eneste som kan redde ham er delstatens demokratiske legning.
Staten er demokratisk og året ser ut til å bli demokratisk, men Hogan er omtrent så trygg som en republikaner kan bli i Maryland og den eneste målingen tatt opp i september ga Hogan en massiv 54-32 ledelse. Trolig gjenvalg.
Oklahoma: Guvernør Mary Fallin (R) kan ikke ta gjenvalg og er uansett upopulær. Republikanerne nominerte den velstående bankmannen Kevin Stitt. Hans store fordel er at han er en outsider, uten noen bånd til Fallins administrasjon. Hans problem er at han helt mangler noe tungt, politisk resume. Han må dessuten overbevise de moderate republikanerne om at han ikke er helt skrothøyre.
Demokratene er svært fornøyde med sin kandidat, tidligere justisminster Drew Edmondson, som har ligget jevnt med de to republikanerne på målingene før primærvalget var avgjort. Han er såpass moderat at han kan trekke både uavhengige og moderate republikanere til seg.
Jeg trodde målingene ville endre seg når nominasjonsvalget var i bakspeilet, og fikk rett. Den eneste målingen tatt opp i september gir Stitt en 47- 44 ledelse og jeg forventer at den voksre til neste gjennomgang. Selv om Stitts margin kan bli noe lavere enn Fallins, forblir Oklahoma tross alt en meget konservativ stat. Trolig fortsatt republikansk.
South Carolina: Guvernør Henry McMaster (R) rykket opp da Nikki Haley (R) ble hentet som ny ambassadør til FN. Han har bak seg en periode som justisminister og har også tidligere forsøkt å bli guvernør. McMaster var blant de første til å støtte Trump i 2016 og fikk i primærvalget sterk motstand fra en rekke kandidater, flere av dem seriøse. Blant ankepunktene var at McMaster i stor grad representerer den politiske kulturen av ‘gutteklubben grei’ som Haley i sin tid raljerte mot.
McMaster møter advokat, veteran og delstatsrepresentant James Smith. Han er dekorert for sin krigsinnsats i Afghanistan og har nøyaktig den rette moderate profilen og biografien som må til en delstat som South Carolina. Hans sjanse ligger utvilsomt i at han klarer å overbevise nok uavhengige og republikanere som er misfornøyde med Trump.
Selv da skal det mye til for at demokratene klarer å erobre denne staten, men med kombinasjonen Smith vs McMaster har de i det minste en sjanse. Trolig gjenvalg.
South Dakota: Guvernør Dennis Daugaard (R) kan ikke stille på nytt. Republikanerne hadde et spennende primærvalg der kongresskvinne Kristi Noem til slutt gikk av med seieren. Hun er godt kjent for velgerne og har blitt valgt og gjenvalgt med greie marginer av hele delstaten. Som deleier i en kvegfarm har hun den rette profilen til å slå an i delstaten.
Demokratenes kandidat er mindretallsleder i delstatssenatet Billie Sutton. Han har en interessant biografi; han ble lam etter en rodeoulykke og er nå direktør i en sparebank. Sutton er politisk moderat nok til å være en troverdig kandidat, men har små sjanser i en klart republikansk delstat.
Dog viser den eneste målingen tatt opp her i september en 45-42 ledelse for Sutton, og selv om dette er en intern måling for ham, er dette resultatet såpass oppsiktsvekkende at jeg nedjusterer fra trygt til trolig.
Trolig fortsatt republikansk.
Vermont: Denne delstaten er ikke god å bli klok på. Den er blant USAs minste, og i likhet med nabostaten New Hampshire spiller fortsatt personlige egenskaper og solid kompetanse en mye større rolle på loklaplanet enn partipolitikk. Delstaten er dog solid demokratisk i føderale valg. Phil Scott (R) ble valgt til guvernør i 2016 og har siden holdt god avstand til Trump, samtidig som han har styrt fra sentrum. Det har gitt ham stor popularitet og et klart favorittstempel i november.
Demokratene nominerte transgenderaktivisten Christine Hallquist, som inntil nylig har vært sjef for et kraftverk eid av et kooperativ (Vermont er stedet der hippiene aldri riktig gikk av med pensjon). Hallquist er tilnærmet ukjent politisk, men står langt til venstre og har lite penger; det eneste som kan gi seier er en fullstendig, nasjonal kollaps i republikanernes oppslutning.
Delstaten har en liten vri i sin grunnlov; dersom ingen tar over 50% av stemmene, er det delstatsforsamlingen som velger guvernør. De har imidlertid alltid fulgt folkeviljen, og alt tyder dermed på at Scott blir gjenvalgt, selv om han ikke kommer over 50%. Fortsatt gjenvalg.
Trygt demokratiske stater:
California: Guvernør Jerry Brown (D) kan ikke ta gjenvalg. Viseguvernør og tidligere borgermester i San Francisco, Gavin Newsom (D) har siklet på denne jobben i åtte år og nå er den innenfor rekkevidde. Han har hatt en tosifret ledelse på republikanernes kandidat, forretningsmann John Cox og kommer til å surfe inn til seier i erkeprogressive California. Fortsatt demokratisk.
Hawaii: Guvernør David Ige (D) så lenge ut til å sitte på oppsigelse, etter en heller tam guvernørperiode og et par småskandaler, der den mest kjente var situasjonen hvor sirenene for atomangrep gikk og det tok lang tid å få sendt ut offisielt varsel om feilmelding fordi han hadde glemt passordet til twitterkontoen sin. Det er sånt man ikke kan finne på, engang. Han slo imidlertid kongresskvinne Colleen Hanabusa i primærvalget og skal ikke få noen videre motstand fra republikanernes kandidat, delstatsrepresentant Andria Tupola. Trygt gjenvalg.
Illinois: Den republikanske forretningsmannen Bruce Rauner ble valgt mot den mektig upopulære guvernøren Pat Quinn (D) i 2014, med under 50% av stemmene. Rauner har i stor grad styrt fra sentrum, men det meste av hans høyst påkrevde reformforslag har blitt stemt nord og ned i delstatsforsamlingen, der særlig Huset styres av noe som kan minne om ideologiske gammel-stalinister. Den demokratiske kandidaten er forretningsmannen J. B. Pritzker, som så langt har gitt kampanjen sin nær 130 millioner dollar ut av en formue på over tre milliarder. Han har i over et år ledet klart på Rauner og ingen endring synes på horisonten. Demokratisk gevinst.
New York: Guvernør Andrew Cuomo (D) stiller til sin tredje periode, og kommer til å få den ganske greit. Han beseiret en utfordring fra venstre i form av den kjente skuespillerinnen og skrotvenstreaktivisten Cynthia Nixon (Sex and the City) og møter den republikanske fylkesråden Marc Molinaro i november. Den relativt moderate Cuomo har så langt vist seg som en sann Machiavelli, der han spiller de forskjellige partiene og fraksjonene ut mot hverandre akkurat sånn at han stort sett får det som han vil, og det kommer han trolig til å fortsette med i minst fire år til (om han da ikke stiller til president i 2020). Trygt gjenvalg.
Pennsylvania: Guvernør Tom Wolf (D) beseiret den ekstremt upopulære guvernør Tom Corbett (R) i 2014 og har siden styrt staten som en forholdsvis moderat demokrat. Republikanerne hadde flere dårlige alternativer å velge blant, og endte opp med delstatssenator Tom Wagner. Han klarte riktignok å skape litt høyst fortjent brudulje i det sedate delstatssenatet, men han har vist seg helt udugelig i denne valgkampen. Trygt gjenvalg.
Trygt republikanske stater:
Alabama: Guvernør Kay Ivey (R) så en stund ut som hun kunne sitte på oppsigelse. Hun var ansvarlig for det suppleringsvalget til Senatet som tillot demokraten Doug Jones å vinne og å sitte frem til 2020, og fikk flere seriøse utfordrere til primærvalget. Hun vant imidlertid renominasjon lekende lett og har inntatt en rolle som en slags bestemor for delstaten. Demokratene nominerte Tuscaloosas borgermester Walt Maddox. Han er en kvalifisert og seriøs kandidat, men Alabama er blant de mest konservative delstatene. Trygt gjenvalg.
Arkansas: Guvernør og tidligere assisterende sikkerhetsminister Asa Hutchinson (R) er fortsatt populær og demokratene klarte ikke å rekruttere noen sterke navn mot ham; deres kandidat er den ganske anonyme konsulenten Jared Henderson. Delstaten er dypt konservativ og uten en knallsterk demokrat og en svak republikaner, får Hutchinson gjenvalg. Trygt gjenvalg.
Idaho: Guvernør Brad Otter går av etter tre perioder og hans viseguvernør Brad Little (R) kommer til å få opprykk uten problemer. Demokratene nominerte tidligere delstatsrepresentant Paulette Jordan, som de har store forventninger til, men delstaten er så langt til høyre at det må skje noe helt spesielt om de skal ha noen sjanse. Fortsatt republikansk.
Massachusetts: Guvernør Charlie Baker (R) var partiets kandidat også mot tidligere guvernør Deval Patrick i 2010, men tapte. Han prøvde på nytt i 2014, og denne gang hadde han så flaks at demokratene nominerte sittende justisminister Martha Croakley (D), som hadde tapt senatsvalget mot Scott Brown (R) i 2010. Hun viste seg akkurat like inkompetent og tonedøv som den gang, og Baker vant. Han har siden styrt fra sentrum og brukt sin guvernørmakt til å stoppe de dyreste og mest avsindige forslagene fra delstatsforsamlingen. Det har gitt ham enorm popularitet og enormt forsprang over advokat og tidligere kabinettsmedlem Jay Gonzalez på målingene. Trygt gjenvalg.
Nebraska: Guvernør Pete Ricketts (R) går for gjenvalg i denne svært konservative delstaten. Demokratene nominerte Bob Krist, en tidligere republikansk delstatssenator som opprinnelig ville stille mot Ricketts i primærvalget. Som nevnt er denne delstaten konservativ og jeg tipper valgvinden ikke vil kjennes så sterkt her. Trygt gjenvalg.
Tennessee: Guvernør Bill Haslam (R) kan ikke ta gjenvalg. Det republikanske primærvalget ble, noe overraskende, vunnet av kvegbonde og forretningsmann Bill Lee, som i sluttfasen av valgkampen gikk forbi de to antatte favorittene og vant hele greia. Demokratene nominerte en god kandidat, tidligere borgermester i Nashville, Karl Dean. Han hadde et rykte som moderat og løsningsorientert da han var borgermester, men delstaten er bare for konservativ til å velge en demokrat sånn helt uten videre. Fortsatt republikansk.
Texas: Guvernør Greg Abbott (R) går for gjenvalg, og alt tyder på at han får det. Han er personlig populær i delstaten og ligger ganske trygt i midten av delstatspartiet; konservativ, men ikke helt skrulling. Demokratene nominerte en ganske progressiv kandidat, tidligere fylkessheriff i Dallas County Lupe Valdez. Hun henger kraftig etter i pengeracet og har ikke vist seg som noen inspirerende valgkampaktør heller. Trygt gjenvalg.
Wyoming: Til sist har vi Wyoming, der guvernør Matt Mead (R) ikke kan stille på nytt. Republikanerne nominerte finansminister Mark Gordon, som stiller i sitt første valg (han ble oppnevnt til sitt nåværende embete). Demokratenes nominerte advokat og tidligere delstatsrepresentant Mary Throne. Hun er en troverdig kandidat, men de dager da Wyoming valgte en demokrat er nok over. Fortsatt republikansk.
OPPSUMMERING:
Jeg regner altså med en gevinst på netto seks stater for demokratene. De erobrer Florida, Illinois, Maine, Michigan, Nevada, New Mexico og Wisconsin, mens republikanerne erobrer Alaska, der den uavhengige guvernøren ble valgt med støtte fra demokratene.
Republikanerne har en god mulighet i tre stater i tillegg til Alaska – Colorado, Connecticut og Rhode Island. Demokratene har gode sjanser i seks stater – Arizona, Georgia, Iowa, Kansas, New Hampshire og Ohio.
Det er altså godt mulig med alt fra en netto republikansk gevinst på tre delstater (dog svært lite sannsynlig) til en demokratisk gevinst på tolv (mer trolig).
