Historisk tilbakeblikk: Clinton og Gingrich-revolusjonen i 1994

I mellomvalget i 1994 tok republikanerne kontroll over Representantenes hus for første gang siden 1954. Noe av suksessen til Newt Gingrich og resten av partiet var deres «Contract With America» og løftet om å få gjennom 10 reformer på 100 dager.

«The puzzle of midterm loss» kalles ofte fenomenet om hvordan presidentens parti stort sett taper seter i mellomvalget til Kongressen. Selv om forskerne ikke er enige om årsakene bak trenden, er statistikken slående; i mellomvalg siden 1918 har presidentens parti gjennomsnittlig tapt 29 seter i Representantenes hus og 4 seter i Senatet. Mellomvalget i 1994 var intet unntak. Det ble et elendig valg for demokratene der de blant annet mistet hele 54 seter i Representantenes hus.

Bare to år før mellomvalget hadde en veltalende, Yale-utdannet guvernør fra byen Hope i Arkansas tatt over Det hvite hus etter en knusende seier over president George H. W. Bush. Bill Clinton hadde drevet en annerledes valgkamp der han reiste landet rundt i buss med Al Gore og til slutt forførte en ung velgerskare. Han klarte også å tiltrekke seg en betydelig andel republikanske velgere, som var klar for et frisk pust i Det hvite hus. Demokratene hadde vind i seilene da familien Clinton flyttet til hovedstaden.

En skjev start i Washington

Clinton var 48 år da han ble valgt til president og hadde allerede lang erfaring fra politikken. Sirkuset og oppstyret i Washington skulle imidlertid vise seg å bli utfordrende. Allerede etter to dager inntraff den første skandalen, kjent som «Nannygate». Kontroversen handlet om hvordan Clintons utvalgte kandidat for justisministerposten, Zoë Baird, hadde brukt en papirløs innvandrer fra Peru som barnepike. Som om ikke det var nok måtte den ferske presidenten bare måneden etter også trekke andrevalget, Kimba Wood, av lignende årsaker. Fast bestemt på at en kvinne skulle være justisminister, nådde Clinton omsider målet på tredje forsøk med utnevnelsen av Janet Reno.

Politiske utnevnelser var ikke den eneste saken som skapte dårlige overskrifter tidlig i Clintons periode. Han gjorde seg også til målskive for den politiske pressen, lenge før den sedvanlige «grace»-perioden på 100 dager var omme. Clinton brøt nemlig med en årelang norm i Det hvite hus da han innskrenket pressens frynsegoder ved å nekte dem direkte tilgang til pressesekretærens kontor. I et intervju med Rolling Stone rett før årsdagen for Clintons innsettelse, kom han med tilsvar på noe av kritikken fra pressen: «Some of them got it in their minds that I didn’t like the press, which is not true. So the press decided for whatever reason that they would deny me a honeymoon.» Flere år senere, i selvbiografien My Life (2004), begrunnet Clinton pressekontroversen med at det var forgjenger Bush sitt forslag, og at han bare fulgte de nyetablerte presserutinene.

Clintons gjennomføringsevne

Clintons evne til å beherske to litt ulike tilnærminger til politisk håndverk kom også tidlig til uttrykk, og det var nok en kime til konflikt. På den ene siden var Clinton en ambisiøs og kunnskapsrik visjonær. På den andre siden kom dette imidlertid ofte til kort i møte med opposisjonen, noe som førte til at han ofte inngikk kompromisser.

I valgkampen gikk for eksempel Clinton hardt ut mot forbudet mot homofile i militæret, og lovet at han skulle gi alle mulighet til å tjenestegjøre for landet – uansett legning. Clinton møtte umiddelbart tøff motstand fra konservative og store deler av militærapparatet. Det hele endte med det famøse kompromisset «Don’t Ask, Don’t Tell» (DADT), en lov som i praksis lot homofile tjenestegjøre i militæret, så fremt de ikke erkjente legningen sin. Det ble en klar tapssak for presidenten siden ingen av partene var særlig fornøyd med løsningen.

Idealisten fra Georgia

I samme periode som Clinton hadde hektiske dager i Det hvite hus, jobbet republikanernes innpisker i Huset Newt Gingrich (R-Georgia, 6. distrikt), og resten av partiet iherdig med en ny valgkampstrategi.

Gingrich var på dette tidspunktet en kjent og rutinert politiker i Washington. Han entret den politiske scenen på 70-tallet, men la allerede som 15-åring planen for hvordan han skulle entre den nasjonale scenen som politiker.

Han vokste opp i en militærfamilie, og bodde blant annet en periode i Orleans i Frankrike, hvor han en dag ble med faren til gravlunden i Verdun. Flere år senere, i boka Five Principles for a Successful Life (2009), skrev Gingrich om dette møtet med verdenskrigens (og menneskenaturens) mørkeste ansikt: «I learned that the freedoms we now enjoy and take for granted were paid for in blood.» Inntrykket fra Verdun, i tillegg til en interesse for historie og politikk i ung alder, formet mye av Gingrichs fremtidige veivalg.

Et av disse veivalgene er blant annet den akademiske spesialiseringen Gingrich jobbet med før han påbegynte den politiske karrieren. Han tok mastergrad og doktorgrad i europeisk historie ved Tulane University i Louisiana, og jobbet på institutt for historie ved West Georgia College. Underveis stilte den unge professoren til kongressvalg i både 1974 og 1976, men det strakk ikke til.

Gingrich goes to Washington

Men så, i 1978, vant Gingrich kongressvalget i Georgias 6. distrikt. Han beholdt setet i 20 år. Han var dermed erfaren og et sentralt medlem av Det republikanske partiet da Clinton inntok Det hvite hus.

På begynnelsen av 90-tallet var det over 40 år siden det republikanske partiet hadde hatt flertall i Representantenes hus. Mange av Clintons ideer utfordret tradisjonelle verdisaker for republikanerne, og hadde derfor en samlende effekt på partiet. Gingrich og andre medlemmer av Huset så en gylden anledning til å ikke bare kritisere Clinton på bakgrunn av verdispørsmål, men også tilby velgerne et alternativ.

Republikanernes kontrakt med Amerika

Republikanernes motsvar var strategien «Contract With America». Det var et dokument med 10 reformer som republikanerne ville gjennomføre i løpet av 100 dager. Republikanerne gjorde alt de kunne for å overbevise velgerne om at de ville gjennomføre strategien, og refererte hele veien til dette dokumentet som en ekte kontrakt (derav navnet). Foran et fullsatt pressekorps i slutten av september i 1994, samlet mer enn 300 republikanske kandidater seg på trappene foran Capitol Hill. Alle ga det samme løftet etter at de 10 reformforslagene ble presentert: «If we break this Contract, throw us out.»

Et av de sentrale aspektene ved denne strategien var nettopp tidsskjemaet på 100 dager. Gingrich offentliggjorde målet om å legge fram lovforslagene i Representantens hus og få det vedtatt i Senatet. Det var en ambisiøs plan, og Gingrich var avhengig av at republikanerne klarte å gjøre et historisk mellomvalg og oppheve det over 40 år lange mindretallet i Representantenes hus.

Noen eksempler på reformene var å redusere kriminalitet ved å bygge flere fengsler, innføre strengere og lengre straffer og øke antall politimenn i gatene. Kontrakten inkluderte også løfter om å styrke forsvarsbudsjettet, kutte skatter og reversere sentrale velferdsprogrammer.

Den røde bølgen

«Contract With America» hadde stor oppslutning blant velgerne, og mellomvalget ble følgelig en braksuksess for republikanerne. «It was the worst whipping a president’s party has taken in exactly 100 years, when Grover Cleveland was in the White House» skrev Theo Lippman i The Baltimore Sun, om republikanernes valgresultat. De fikk et komfortabelt flertall i Senatet, og et solid flertall i Representantenes hus; alle de sittende republikanske kongressmedlemmene fikk fornyet tillit av velgerne, mens mange av de sittende demokratene gikk tapende ut av sine gjenvalgskampanjer.

En annen faktor som spilte inn var folkets mangel på tillit til at Kongressen kunne fungere effektivt. Like før valget i 1994 var det kun 25 prosent av befolkningen som mente Kongressen gjorde en god jobb, og de fleste pekte nettopp på ineffektivitet som hovedproblemet. Dette var et naturlig angrepspunkt for Gingrich, og han brukte misnøyen til sin fordel ved å lansere 100-dagersmålet. Med flertall i Huset og Senatet klarte Gingrich å gjennomføre hele 9 av de 10 foreslåtte reformene. Det eneste forslaget som ikke fikk Senatets godkjennelse var tidsbegrensning («term limits») for kongressmedlemmer, noe som den dag i dag virker uoppnåelig.

Til tross for at «Contract With America» ble kritisert for å mangle mer konkrete planer for hvordan lovendringene skulle implementeres, er det som valgstrategi likevel en av de mest suksessrike i amerikansk valghistorie. Som daværende politisk redaktør i New York Times, R. W. Apple, skrev i en analyse av republikanernes første måneder etter valget: «Perhaps not since the Hundred Days at the start of the New Deal, to which many of the programs now under attack can trace their origins, has Congress moved with such speed on so many fronts.»