Foto: Miguel Ariel Contreras Drake-McLaughlin (CC BY-NC 2.0)

Bob Woodwards «Fear: Trump in the White House» er et velskrevet og knusende portrett av USAs 45. president. En del av dette visste vi fra før, men sammenstillingen er overveldende. Vårin Alme og Are Tågvold Flaten har lest boka, og deler her inntrykkene de sitter igjen med.

Nedenfor skriver Are om Woodwards appell, sjangerens styrker og svakheter og det overordnede bildet som tegnes av Trump. Vårin ser deretter nærmere på et av paradoksene i Woodwards beretning.

★★★

Woodwards appell

Are Tågvold Flaten, redaktør av AmerikanskPolitikk.no.

Det som tiltrekker oss til bøker som «Fear» er ønsket om å få kjennskap til hva som egentlig rører seg på innsiden, og lovnaden og troen på at forfatteren tar oss med dit som en flue på veggen. Virkemidlene i Woodwards gjenfortelling av Donald Trumps tid i Det hvite hus er velkjente, og effektive. Vi følger interne policydiskusjoner og palassintriger fra orkesterplass. Scene etter scene er pepret med det som framstilles som direkte sitater. Woodward skriver som om han er i rommet.

Men det var han ikke. Det meste av det originale kildematerialet som ligger til grunn for beretningen stammer fra intervjuer Woodward har gjennomført «on deep background», noe som innebærer at han fått lov til å benytte seg av informasjonen han har tilegnet seg så lenge han ikke identifiserer kildene sine. Det skinner imidlertid nokså tydelig igjennom hvem han har snakket mest med, men vi må altså, med unntak av noen dokumenter, ta Bob Woodward på hans ord om at gjenfortellingen er i tråd med det kildene hans har fortalt ham.

Noe som ikke problematiseres i nevneverdig grad i denne sjangeren, ei heller i denne boka, er hvorvidt kildene faktisk er i stand til å gjengi eksakt hva som ble sagt i møtene vi får lese om, og – ikke minst – i hvilken grad deres egen, skiftende agenda har påvirket gjenfortellingen av disse hendelsene. Hvorfor har Woodward fått høre akkurat disse historiene, fra disse personene? Det trekkes ikke frem for å så tvil rundt Woordwards beretning, men det er verdt å tenke på i scene etter scene.

Løgneren, ført bak lyset av sine egne

Donald Trump svinger her fra å være uforberedt og uinteressert og avhengig av råd fra det etablerte apparatet, til å fokusere på saker med en iver og besluttsomhet som får det samme apparatet til å trenere, avlede og i visse tilfeller motarbeide ham. Woodward omtaler det hele som et «administrativt statskupp», med en president som tilsynelatende ikke følger godt nok med til å legge merke til hva som skjer. Trump deler dermed tidvis noen av trekkene til hovedkarakteren i den britiske tv-klassikeren «Yes, Minister». Han er frustrert over byråkratiet og hierarkiet og alle de ulike prosessene i ymse fraksjoner han ikke ser poenget med, men som likevel former hans hverdag. Trumps forsøk på å bryte ut av disse normene, og rivaliserende rådgiveres ulike aksjer i de aktuelle sakene er blant årsakene til alle de interne maktkampene og omkampene Woodward beskriver.

Portrettet av Trump som president, som “en leder av den frie verden”, er gjennomgående knusende. Han portretteres ikke bare som en «fucking liar» – de to siste ordene i boka – men som en temperamentsfull, skjødesløs, smålig og hevndreven president som trives best når han tar ting på sparket og mottar smiger. Trump er barnslig i dobbel forstand i “Fear” – ikke bare i måten han ofte oppfører seg på – men også i form av at mange av hans nærmeste rådgivere håndterer ham med avledninger og belønninger, så lenge det lar seg gjøre.

★★★

Mannen fra The Office?

Vårin Alme, kommentator på AmerikanskPolitikk.no.

“Fear” gir en imponerende dokumentasjon av alt som har skjedd i kulissene i Trumps presidentskap – og i tiden som ledet opp til det. Det vi uinnvidde kun har fått høre om gjennom presse, selvbiografier og langt mer slette utredninger enn denne, gis nå en kontekst og et slags fasitsvar. Den er også underholdende og spekket med det vi kan anta at Woodward selv anser som illustrerende, talende episoder og uttalelser.

Likevel har Woodwards bok ett stort problem. Og overraskende nok – dette er tross alt journalistbautaen som var med på å felle Nixon – er det et troverdighetsproblem.

For: I Woodwards bok er bildet som skildres av Donald Trump et ganske annet enn det vi hittil har fått. Trump fremstilles som en tragisk karakter som ligner litt på The Offices Michael Scott: Han liker å signere ting, skriver ut twittermeldingene han har fått flest reaksjoner på og studerer dem for å finne ut hva som gjør dem gode, han vil helst være den første til å levere en nyhet (og det direkte til pressen, og da gjerne The New York Times’ Maggie Haberman), og han har få meningsfulle nære relasjoner, til tross for at han har en familie. Han fremstilles som en barnslig, inkompetent drittsekk, rett og slett. Den Trump vi får lese om i “Fear” har helt åpenbart en del svin på skogen, men det som en uvøren og arrogant businessmann og som en «guy’s guy» fra utdaterte tider, som over en lav sko gjør skade på andre, det være seg verbal nedverdigelse, svindel og uredelighet eller seksuell trakassering.

Eller?

Det man imidlertid ikke vil finne i Woodwards bok, er en Trump som konspirerer med fremmede makter for å bedra USA. Generelt vies lite av boken til Russland-saken i tiden før spesialetterforsker Mueller utnevnes. Eksempelvis fokuseres det ikke nevneverdig på landsmøtet der Trump ble nominert, og der det spekuleres i om den republikanske plattformen ble endret som resultat av russisk påvirkning. Når Mueller og Russland etter hvert kommer på banen, er det beskrevet som et kaos som – langt på vei – er forårsaket av uforsiktighet og mindre alvorlig maktmisbruk – ikke som resultat av faktisk sammensvergelse.

Dette er implikasjonen av Woodwards virkelighetsbeskrivelse. Den understøttes av en beskrivelse av Mueller som skiller seg fra det meste vi har lest om etterforskeren tidligere – der Mueller er blitt rost som en hederlig, etterrettelig, profesjonell og tillitsfull mann. I “Fear” skildres han snarere som en sleiping uten forståelse for at rettssystemet nødvendiggjør forsvar også av “kjeltringer”, og som søker å felle dem han etterforsker for enhver pris – det er spillet han spiller.

I det minste er dette forståelsen John Dowd, Trumps tidligere advokat, har av ham. Dowd, som i utgangspunktet hadde stor respekt for Mueller, ender opp med ikke å stole på ham, etter møter dem imellom. På disse møtene får Dowd det klare inntrykket at Mueller ikke har noen sak («there’s no case here», «there’s no crime»), men likevel forsøker å ta presidenten. Presidenten, som i aller høyeste grad er feilbarlig, vil være lett å felle for en etterforsker som jobber slik.

Stemmer denne beskrivelsen, er det en kjempenyhet. Da er Trump en ganske annen person en den vi ellers får fremstilt. Og da er Muellers etterforskning så godt som uberettiget. Grunnen til at jeg snarere heller mot at Woodwards beskrivelse her har et troverdighetsproblem, er for det første at dette helhetsinntrykket stemmer dårlig overens med Woodwards øvrige uttalelser om Trump og om etterforskningen – eksempelvis synes forfatteren selv å være positivt innstilt til Muellers etterforskning. Han synes å åpne for at Trump kan ha visst om Flynns samtaler med Kislyak. Han synes å åpne for sammensvergelse. Det gjør ikke boken hans. Dette er en virkelighetsbeskrivelse som, sett i stort, skiller seg radikalt fra de andre vi har fått – for eksempel Comeys – uten at Woodward forklarer eller forsvarer det.

Min konklusjon blir at denne delen av boken i altfor stor grad bærer preg av hvem det er Woodward har snakket med – og hvor mye han har snakket med dem. Eksempelvis er det påfallende at Rob Porter, Gary Cohn, Steve Bannon og Reince Priebus kommer svært godt ut av det i boken. De har åpenbart brukt en del timer i intervjuer med Woodward. Personer som Sean Spicer, Sarah Sanders, Jeff Sessions, Rex Tillerson og H.R. McMaster nevnes enten ikke i det hele tatt, eller i svært ufordelaktig lys. Det er nærliggende å tenke at disse ikke har brukt tid med Woodward.

Hvem snakker?

Dette får følger. En av dem er at man ikke alltid kan høre Trumps stemme i sitatene han tilskrives. Igjen må vi som lesere gjette oss frem til årsaken: Er dette fordi Trump snakker på en helt annen måte borte fra kameraene og de skjulte opptakene vi har hørt? Eller er grunnen at han parafraseres, noe som til tider betyr at ord og formuleringer vi ikke forbinder med ham legges i hans munn? Igjen heller jeg mot det siste.

En annen følge er at kildene Woodward åpenbart har snakket mest med får målbære sitt syn på situasjonen, tilsynelatende uten at Woodward problematiserer det. Her er det absolutt mest påfallende at Woodward velger å avrunde boken sin med Gary Cohns ord. I denne siste delen er Cohn beleilig nok også helten: Han forsøker å hamle opp med en uregjerlig president som ikke vil ta råd på den ene siden, og en uhederlig etterforsker som skruppelløst vil felle en president for noe som ligger utenfor etterforskningens mandat på den andre. I dette må Cohn omsider gi tapt. Dette er enden på Woodwards vise.

Alt i alt: Jeg anser Woodwards beskrivelse av det som skjer i kulissene – i staben – som svært verdifull og svært troverdig. Jeg anser hans beskrivelse av Russland-etterforskningen og av Trump i denne konteksten som mangelfull og altfor sterkt farget av hvem han har snakket med. Om noe annet er tilfellet – om Trump er fullstendig uskyldig og etterforskningen ubegrunnet og urederlig – er det en spektakulær nyhet som burde ha blitt adressert i Woodwards bok.