Tidligere delstatssenator Molly Kelly og tidligere borgermester Steven Marchand kjemper om den demokratiske guvernørnominasjonen i natt.
Vi nærmer oss slutten på primærvalgsesongen og i natt er det granittstaten New Hampshires tur.
Valglokalene i New Hampshire stenger kl.02:00 i natt, norsk tid. Vi starter med guvernørvalget.
New Hampshire har 2-årige valgperioder til guvernørposten, i likhet med nabostaten Vermont. Republikanerne erobret embetet med eksekutivrådsmedlem Chris Sununu i 2016, men han tok bare 49% og demokratene har håp om å slå ham i november. Sununu er relativt godt likt, men delstaten svinger ofte ganske kraftig med de nasjonale strømningene.
To seriøse kandidater kjemper om nominasjonen. Den ene er finansrådgiver og tidligere delstatssenator Molly Kelly. Hun har mesteparten av partiet bak seg og har samlet inn desidert mest penger og må nok anses som klar favoritt i natt.
Den andre er universitetsadministrator og Portsmouths tidligere borgermester, Steve Marchand, som tapte nominasjonen 51-25 i 2016. Det kan se ut som at han vil tape også i år, siden han har dårlig med støtte og pengeinnsamlingen tørket inn da Kelly meldte seg på. Marchand er ganske moderat, selv for New England å regne, noe som ikke har gjort ham så populær blant primærvelgerne.
Distrikt 1 omfatter sørøstlige deler av staten. Tidligere kongresskvinne Carol Shea-Porter vant setet tilbake med 44% i 2016, i fjerde oppgjør mot samme republikaner. Hun tar ikke gjenvalg i 2018.
For demokratene stiller 11 kandidater. Favoritten synes å være eksekutivrådsmedlem og restauranteier Chris Pappas, som i flere år har vært ansett som en stigende stjerne i partiet. Han begynte i politikken i en alder av 22 og har sittet i delstatsforsamlingen og hatt fylkesverv. Pappas har støtte fra begge senatorene og flere andre størrelser i partiet, samt et par av de største fagforeningene. Han har samlet inn nest mest penger, og mesteparten av det fra New Hampshire.
Dog er han ikke den eneste som har vinnersjanser i natt. Tidligere marinesoldat og assisterende veteranminister Maura Sullivan har samlet inn vel så mye penger, bla. ved å få støtte fra Emily’s List og VoteVets – mesteparten av donasjonene har dog kommet fra utenfor staten. Hun flyttet også til New Hampshire så sent som i fjor sommer, og har således svake bånd til delstatspartiet; hun vurderte faktisk å stille til Kongressen fra sitt daværende hjem i Illinois tidligere i syklusen.
Fagforeningsaktivist og delstatsrepresentant Mark MacKenzie har også en del penger, men mesteparten kommer fra egne lommer. Han var brannmann i 25 år før han begynte å stige i gradene inntil han ble sjef for AFL-CIO (løslig USAs LO) i delstaten i 16 år. Han har naturlig nok mye støtte derfra, men ble tuppet ut i 2015 etter en del internt bråk. Han var svært aktiv for Sanders i 2016.
Advokat og Porters stabssjef, Naomi Andrews har den avtroppende kongresskvinnens støtte, uten at det har manifestert seg i hverken penger eller politiske støtteerklæringer. Hun har også vært valgkampleder og har hatt en av de to jobbene i over ti år. Hun er nok kjent blant partitoppene og i DC, men har ikke noe navn blant velgerne, så med mindre de virkelig bryr seg om støtten fra Porter, skal hun ikke kunne kjempe om førsteplassen i natt.
Sønn av Bernie, advokatassistent Levi Sanders har ikke hatt noe i nærheten av opphavets suksess i politikken. Faderen har ikke hatt noen valgkampopptredener for ham og han har ikke klart å nyttiggjøre seg opphavets navn til å samle inn særlig med penger og støtte. Akkurat det kan muligens skyldes at Levi synes å stå klart til høyre for mange av farens fans; i flere tweets har han bla. gått ut mot «identitetspolitikk» og ment at det støter bort arbeiderklassen og dessuten at det å forby sørstatsflagget kanskje heller ikke er så lurt. Levi bor heller ikke i distriktet, så han vil neppe trekke så mange stemmer i natt.
Så har vi forretningsmann og aktivist Deaglan McEachern. Hans far, advokat Paul McEachern var svært aktiv i partiet og var demokratenes guvernørkandidat i 1986 og i 1988. Junior jobbet for et teknologi- og finansfirma og tilbragte tiden i New York og San Francisco før han flyttet til New Hampshire i 2014. Her startet han en organisasjon som hjelper grundere. Han har samlet inn brukbart med penger.
Miljøkonsulent og delstatsrepresentant Mindi Messmer er inne i sin første periode i det absurd store delstatshuset (400 representanter!). Hun ble aktiv i politikken pga. giftig avfall fra en søppelfylling nær hennes hjem og stiller som aktivist og ganske langt til venstre. Pengeinnsamlingen har gått heller dårlig, men hun har noe støtte i partiet.
Siste seriøse kandidat er tidligere borgermester i Somersworth og fylkesadvokat i Stratford County, Lincoln Soldati. Han har hatt en rekke lokale verv i over 20 år og har i det minste en lokal velgerbase. Soldati står desidert lengst til venstre i feltet, men har ikke samlet inn særlig mye.
I tillegg stiller forretningsmann Paul Cardinal, William Martin og byadvokat og veteran Terence O’Rourke.
For republikanerne er favoritten restauranteier, eiendomsinvestor og delstatssenator Andy Sanborn. Han har ledet pengeinnsamlingen og har i tillegg lånt kampanjen over en kvart million dollar. Sanborn har som delstatssenator en del støtte i partiet, særlig fra høyresiden. Han er kjent for libertarianske tendenser, og har støtte fra f.eks. senator Rand Paul, men også for sin stridbare personlighet. Han er blitt anklaget for å ha kommet med krasse og upassende kommentarer til staben sin og flere lokale politikere frykter at en seier til Sanborn vil bety flere tap i delstaten i november.
Veteran, og tidligere politisjef i South Hampton, Eddie Edwards var i tillegg øverste politimann for delstatens brennevinskommisjon, et organ oppnevnt av guvernøren. Han forlot den posten etter å ha undertegnet en avtale om ikke å si noe om oppsigelsen, og fikk en klekkelig sum for det, noe Sanborn har forsøkt å utnytte. Etter at politikarrieren var over, har Edwards vært konsulent for næringslivet. Hans eneste forsøk på å bli folkevalgt var da han tapte et valg til delstatssenatet i 2014. Hans viktigste støttespiller er Rudy Giuliani. Dette har utviklet seg til en ganske skittent valg og Edwards har muligens irritert primærvelgerne ved å erklære at han ikke vil støtte Sanborn dersom han taper.
I tillegg stiller landskapsentreprenør Michael Callis, rørlegger Jeffory Denaro og aktivist Andy Martin. Teknologidirektør Bruce Crochetiere trakk seg i juli, men står fortsatt på stemmeseddelen.
Distrikt 2 omfatter resten av staten, inkludert byene Concord og Nashua. Demokraten Ann Kuster (f.1956) vant setet på andre forsøk i 2012. Hun tok bare 50% i 2016.
Syv republikanere slåss om å få etterfølge henne, hvorav tre seriøse. En av dem er advokat, sykepleier, veteran og tidligere delstatsrepresentant Lynne Blankenbeker. Hun har flere ganger tjenestegjort i Midt-Østen som feltsykepleier og måtte i 2012 gi opp sitt gjenvalgsforsøk fordi hun ble sendt ut av landet for Pentagon. Hun jobber nå som helsepolitisk rådgiver i forsvarsdepartementet og har en del nasjonal støtte i tillegg til den lokale.
Lege Stewart Levenson, som jobbet 18 år for delstatens veteranadministrasjon, ble kjent for almuen da han gikk ut offentlig med advarsler om skandaløse forhold i helsetilbudet. Hans kampsak er offentlig sløsing, som han mener å ha sett svært mye av i sin tid som lege. Han har spyttet inn 300.000 dollar fra egne lommer, men har lite støtte i det lokale partiapparatet.
Siste kandidat med vinnersjanser er forretningsmann og delstatsrepresentant Steve Negron. Han var 15 år i luftforsvaret og jobbet deretter som kontraktør for flere store våpenfirma før han startet sitt eget. Han ble valgt til delstatshuset så sent som i 2016, men stiller allerede til Kongressen med betydelig støtte fra både partiapparat og grasrota. Han har lånt kampanjen sin nesten en kvart million dollar.
I tillegg stiller forretningsmann og aktivist Brian Belanger, taktekker Gerard Beloin, forretningsmann og tidligere fylkeskasserer Robert Burns og Jay Mercer.
