Hvordan går godkjennelsen av en amerikansk høyesterettsdommer for seg, steg for steg?

USA er et såkalt common law land. Det betyr at amerikanske dommere ikke bare anvender loven, men at de også lager den ved at deres avgjørelser blir en del av lovgrunnlaget for senere avgjørelser. Dette gjør at dommene til Høyesterett kan få store konsekvenser. Utskiftningen av en høyesterettsdommer, som kan sitte livet ut, er derfor en uhyre viktig politisk hendelse.

1. Nominert av presidenten

Den amerikanske grunnloven slår fast at det er presidenten som nominerer en ny kandidat ved en høyesterettsdommers død eller fratredelse. Etter det er det opp til Senatet om de ved en majoritetsavgjørelse skal godkjenne kandidaten.

2. Anbefaling fra justiskomiteen

I tillegg til denne prosedyren har det siden 1925 vært praksis at kandidaten blir utspurt av Senatets justiskomité, som deretter stemmer over om kandidaten skal få en positiv, negativ eller nøytral anbefaling (Senatets majoritetsleder kan velge å la hele Senatet stemme over kandidaten uavhengig av justiskomiteens anbefaling). Formålet med høringen er å få fram informasjon som kan være relevant for Senatets avgjørelse.

3. Godkjenning i Senatet

Siden 1987 har fire nominerte kandidater enten blitt stemt ned, trukket seg eller ikke blitt stemt over, mens tolv har blitt godkjent. Mens det alltid har vært kontroversielle nominasjoner og nokså jevne valg er det i dag vanskelig å se for seg godkjennelse av kandidater ved akklamasjon (uten formell avstemning grunnet et generelt utrop av støtte), eller ved overveldende marginer slik som da Antonin Scalia (98-0), Anthony Kennedy (97-0) og Ruth Bader Ginsburg (96-3) ble valgt. Siden starten av 2000-tallet har seiersmarginene vært betydelig mindre, sist ved valget av Amy Coney Barrett i oktober 2020 (52-48).

Det har ofte vært klare grunner til hvorfor nominerte kandidater ikke har blitt godkjent, grunner som har blitt anerkjent av både demokratiske og republikanske senatorer.

President Barack Obamas feilslåtte nominasjon av Merrick Garland i 2016 var imidlertid et resultat av motstand fra en samlet republikansk majoritet i Senatet.

Dagen høyesterettsdommer Antonin Scalia døde (269 dager før valgdagen), uttalte majoritetsleder Mitch McConnell (R-Kentucky) at de ville blokkere nominasjonen av Garland gjennom å unnlate å starte prosedyrene som kreves for å gjennomføre nominasjonen.

Dette hadde aldri blitt gjort før. McConnell argumenterte for at det heller burde være opp til den neste presidenten å nominere en kandidat.

Det var gambling ettersom det lenge så ut til å bli Hillary Clinton, men det ga til slutt Donald Trump muligheten til å nominere Neil Gorsuch (54-45).

Etter Ruth Bader Ginsburgs død høsten 2020 (46 dager før valgdagen), argumenterte ikke lenger McConnell og republikanerne for at nominasjonen skulle vente til etter presidentvalget.

De argumenterte i stedet for at ettersom samme parti kontrollerte både Senatet og Det hvite hus, så hadde de folket i ryggen til å nominere og godkjenne en erstatter for Ginsburg.

Demokratene gjentok samtidig republikanernes argumenter fra 2016, som de den gang kritiserte.

Nye spilleregler

Republikanerne endret spillereglene i Senatet i april 2017 for å få Neil Gorsuch godkjent. De eliminerte regelen om at det ved en suksessfull filibuster trengtes en supermajoritet (60/100) i Senatet for at kandidaten skulle bli valgt.

Demokratene, som allerede hadde avskaffet filibusterordningen for lavere domstolsnominasjoner i november 2013, protesterte forgjeves.

Nå trengs det dermed kun en majoritet av stemmene for å få godkjent en dommer til Høyesterett (visepresidenten kan stemme dersom voteringen ender 50-50). Demokratene og republikanerne har nå 50 seter hver i Senatet, men demokratene har altså visepresident Kamala Harris som en 51. stemme.

August Jacobsen har bidratt til denne saken som først ble publisert i 2018.