President Donald Trump har nominert og fått godkjent to høyesterettsdommere siden han tok over i 2017. Nå kan han få sin tredje. Hvordan går godkjennelsen av en amerikansk høyesterettsdommer for seg?

USA er et såkalt common law land. Det betyr at amerikanske dommere ikke bare anvender loven, men at de også lager den ved at deres avgjørelser blir en del av lovgrunnlaget for senere avgjørelser gjennom å fungere som prejudikat. Dette gjør at dommene til høyesterettsdomstolen kan ha store konsekvenser. Utskiftningen av en høyesterettsdommer, som kan sitte livet ut, er derfor en uhyre viktig politisk hendelse.

1. Nominert av presidenten

Den amerikanske grunnloven slår fast at det er presidenten som nominerer en ny kandidat ved en høyesterettsdommers død eller fratredelse. Etter det er det opp til Senatet om de ved en majoritetsavgjørelse skal godkjenne kandidaten.

2. Anbefaling fra justiskomiteen

I tillegg til denne prosedyren har det siden 1925 vært praksis at kandidaten blir utspurt av Senatets justiskomité, som deretter stemmer over om kandidaten skal få en positiv, negativ eller nøytral anbefaling (Senatets majoritetsleder kan velge å la hele Senatet stemme over kandidaten uavhengig av justiskomiteens anbefaling). Denne praksisen oppstod da høyesterettsdommer Harlan Fiske Stone ved sin nominasjon ønsket å redegjøre for at hans bånd til Wall Street ikke ville påvirke hans virke som høyesterettsdommer. Hovedmålet med høringen er å få fram informasjon som kan være relevant for Senatets avgjørelse.

3. Godkjenning i Senatet

Siden 1987 har fire nominerte kandidater enten blitt stemt ned eller trukket seg, mens ti har blitt godkjent. Mens det alltid har vært kontroversielle nominasjoner og tette valg er det i dag vanskelig å se for seg godkjennelse av kandidater ved akklamasjon (uten formell avstemning grunnet et generelt utrop av støtte), eller ved overveldende marginer slik Antonin Scalia, Anthony Kennedy og nylige avdøde Ruth Bader Ginsburg ble valgt. Siden starten av 2000-tallet har seiersmarginene vært betydelig mindre, sist ved valget av Neil Gorsuch i 2018 (54-45).

Det har ofte vært klare grunner til hvorfor nominerte kandidater ikke har blitt godkjent, grunner som har blitt anerkjent av både demokratiske og republikanske senatorer. President Barack Obamas feilslåtte nominasjon av Merrick Garland i 2016 var imidlertid et resultat av motstand fra en samlet republikansk majoritet i Senatet. Dagen høyesterettsdommer Antonin Scalia døde, uttalte majoritetsleder Mitch McConnell (R-Kentucky) at de ville blokkere nominasjonen av Garland gjennom å unnlate å starte prosedyrene som kreves for å gjennomføre nominasjonen. Dette hadde aldri blitt gjort før. McConnell argumenterte for at det heller burde være opp til den neste presidenten å nominere en kandidat. Det var gambling ettersom det lenge så ut til å bli Hillary Clinton, men det ga til slutt Donald Trump muligheten til å nominere Neil Gorsuch.

Etter Ruth Bader Ginsburgs død, argumenterer ikke lenger McConnell og republikanerne for at nominasjonen skal vente til etter presidentvalget. De har snudd, og argumenterer nå heller for at ettersom samme parti kontrollerer både Senatet og Det hvite hus, så har de folket i ryggen for å nominere og godkjenne en erstatter. Demokratene gjentar samtidig republikanernes argumenter fra 2016, som de den gang kritiserte.

Tidspunktet er imidlertid et vesentlig poeng: Antonin Scalia døde 13. februar 2016, 269 dager før presidentvalget det året. Ruth Bader Ginsburg døde 46 dager før presidentvalget i år.

Nye spilleregler

Republikanerne endret spillereglene i Senatet i april 2017 for å få Neil Gorsuch godkjent. De eliminerte en regel om at det ved en suksessfull filibuster trengtes en supermajoritet (60/100) i Senatet for at kandidaten skulle bli valgt. Demokratene, som allerede hadde avskaffet filibusterordningen for lavere domstolsnominasjoner i november 2013, protesterte forgjeves.

Nå trengs det kun en majoritet av stemmene for å få godkjent en dommer til Høyesterett (visepresidenten kan stemme dersom voteringen ender 50-50). Republikanerne kontrollerer Senatet 53-47. Før endringen av spillereglene måtte kandidatene som ble nominert kunne appellere til medlemmer av begge partier.

Foto: Miki Jordan (CC BY-NC-ND 2.0)
Studerer politisk økonomi ved UC Berkeley og har tidligere studert ved Sciences Po Paris. Høsten 2018 er jeg praktikant for AmerikanskPolitikk.no.