Guvernør Charlie Baker (R) er klar favoritt til gjenvalg i sterkt demokratiske Massachusetts.
I natt er det primærvalg i sterkt demokratiske Massachusetts. Ikke desto mindre er guvernøren en svært populær republikaner.
Valglokalene i Massachusetts stenger kl. 02:00 i natt.
Delstaten har et republikansk nominasjonsvalg til Senatet, men siden Elizabeth Warren er trygg, er det ingen vits i å kaste bort tid og plass til å vurdere kandidatene. Derimot er det to nominasjoner til guvernørvalget. Og her er Massachusetts noe av en pussighet. Selv om delstaten er en av de mest ettpartidominerte i hele landet, har de siden 90-tallet hatt for vane å velge republikanere til guvernører. Bortsett fra to perioder under Deval Patrick, har staten vært under ledelse av moderate republikanere siden 1991.
Dagens utgave, Charlie Baker, er intet unntak. Han og Marylands republikanske guvernør Larry Hogan er eksempler på at velgerne gir høy popularitet til kompetente administratorer som ikke daglig går berserk på twitter. Allikevel får Baker en intern utfordrer, den spinngærne pastoren Scott Lively. Han skal allikevel greit få renominasjon, men hvis Lively tar sånn opp i mot 20%, blir det noe kleint for Baker.
Demokratene har et mer interessant primæroppgjør. Det er to seriøse kandidater til nominasjonen og den første er advokat Jay Gonzalez, som var budsjettsjef under guvernør Patrick. I ettertid har han vært direktør i helsebransjen (samme bakgrunn som Baker). Han har mesteparten av støtten fra partiapparatet, men sliter med at mange tradisjonelle partitopper i realiteten er svært fornøyde med Baker.
Den andre kandidaten er tidligere teologiprofessor og partiets kandidat til viseguvernør i 1994, Bob Massie. Han har vært direktør for en rekke non-profittorganisasjoner langt ute på venstre fløy, der han også selv befinner seg rent politisk. Han har ikke samlet inn særlig med penger og har lite støtte utenfor venstreaktivistene. Massie er derfor helt avhengig av grasrotentusiasme om han skal ha noen sjanse i natt.
Over til kongressvalgene. Distrikt 1 dekker vestlige og sørlig sentrale strøk av staten, inkludert Springfield. Kongressmann Richard Neal (D) har representert området siden 1989 og vil ta over den mektige bevilgningskomiteen dersom demokratene tar Huset. Han er forholdsvis progressiv (som de fleste fra Massachusetts), men har for mye forståelse for tall til å være skrotvenstre.
Derfor får han en utfordring derfra, i form av advokat og aktivist Tahira Amatul-Wadud. Hun mener Neal ikke følger opp distriktet sitt godt nok og lover gratis universitet og sykehus til alle. Amatul-Wadud følger naturligvis i fotsporene til Alexandra Octavio-Cortez, som uventet slo ut Joe Crowley i NY-14 i juni og har ellers støtte kun fra lignende miljøer.
Neal ser ut til å ta trusselen på alvor, og bruker sitt enorme økonomiske overtak til å pøse ut reklame for seg. Han har også kritisert henne, bla, ved å gjøre oppmerksom på at hun stemte på Scott Brown (R) i stedet for før nevnte Warren i senatsvalget i 2012.
Alle delstatens seter i Huset er trygt demokratiske, men det åpne setet i det 3., som omfatter de nord/nordvestlige deler av staten har tiltrukket seg 10 kandidater (og da har flere trukket seg). Det er i dag representert av Niki Tsongas, som ikke stiller til gjenvalg.
Det er seks seriøse kandidater. Favoritt er muligens tidligere redaktør for Huffington Post og stabssjef for borgermesteren i Boston, Daniel Koh. Han har støtte fra sin tidligere sjef, Marty Walsh og i tillegg har han samlet inn desidert mest penger og en god del støtteerklæringer også fra andre politikere. Koh har ledet på målingene, men med svært små marginer.
Sosialarbeider og delstatssenator Barbara L’Italien, er den mest høytstående folkevalgte i feltet. Hun satt åtte år i delstatshuset, men mistet setet i 2010. Hun ble valgt til senatet i 2014 og er kjent som en av de mest venstrevridde senatorene. L’Italien har en del støtte i partiet og ikke minst fra noen store fagforeninger.
Så har vi en gammel kjenning, tidligere ambassadør til Danmark Rufus Gifford. Han huskes muligens fra et par innslag på norsk TV om sin urtodokse embetstid i Køben, der han var et hyppig innslag i mediene. Gifford fikk, som så mange kolleger i embetet, rollen fordi han var en dyktig pengeinnsamler. Han var Obamakampanjens finansdirektør i 2012 og har samlet inn godt med penger også i år. Han har imidlertid svake bånd til distriktet. Gifford er muligens den mest moderate i feltet og har en del støtte i partiet.
Advokat og delstatsrepresentant Juana Matias har bakgrunn som innvandrer fra den Dominikanske republikk og vil bli delstatens første hispanjol i Kongressen dersom hun skulle bli valgt. Hun slo ut den sittende demokraten i primærvalget for to år siden og har siden etablert seg trygt på venstre fløy. Også hun har noe støtte fra partiet, men mest fra venstreaktivister.
Advokat og hotelkjededirektør Beej Das har samlet inn en del, men har også selvfinansiert en stor sum. Han var opprinnelig advokat med konstitusjonsrett som spesi, men skiftet så yrke til å administrere et lokalt hotel. Politisk er han ganske midt i feltet.
Forretningskonsulent Lori Trahan er tidligere stabssjef for ex-kongressmann Marty Meehan, som tapte primærvalget i det sjette kongressdistriktet i 2014 for Seth Moulton. Hun har et brukbart nettverk av støttespillere og donorer, og har samlet inn en pen sum. Trahan er muligens den mest moderate i feltet (sammen med Giffords) og spiller mye på sin næringslivserfaring.
I tillegg stiller fagforeningsaktivist Jeff Ballinger, advokat og transgenderaktivist Alexandra Chandler, advokat Leonard Golder og finansrådgiver Bopha Malone.
Det 7. distriktet, som omfatter deler av Boston, samt sørlige forstader representeres av jurist og tidligere borgermester i Somerville, Mike Capuano. Han har sittet siden 1999 og har, ifølge ham selv, opparbeidet en erfaring og ansiennitet som er uvurderlig for distriktet. Capuano, som i utgangspunktet står ganske langt til venstre, støttes dessuten av Bostons borgermester og flere svarte politikere, som før nevnte Deval Patrick og kongressmann John Lewis. I tillegg leder han pengeracet suverent.
Capuano utfordres internt av Ayanna Pressley, som er bystyremedlem i Boston og tidligere politisk direktør for daværende senator John Kerry. Hun mener distriktet trenger en mer aktivistisk representant (les: skrotvenstre) og har støtte fra bla. avisen Boston Globe og fra justisminister Maura Healey. Pressley vil være den første afroamerikaner fra Massachusetts i Huset (men ikke i Senatet, det var republikaneren Edward Brooke i 1967!).
Det 8. distriktet dekker deler av Boston, samt områder lenger sør. Det holdes av delegasjonens mest konservative medlem, kongressmann Stephen Lynch, som har representert området siden han vant et suppleringsvalg i 2001. Han er mer tradisjonell arbeiderklasse enn den liberale, progressive og velstående bølgen som nå rår i store deler av det demokratiske partiet og derfor mer konservativ på verdispørsmål; han har bla. vært mot abort, selv om stemmegivningen ikke har tydet på det de siste årene.
Han utfordres fra venstre av software-utvikler Brianna Wu. Hun skapte seg et navn i den såkalte «gamergate»-skandalen, som dreide seg om seksuell trakassering i dataspillmiljøet. Wu har fått noe nasjonal støtte, men selv om hun har vært kandidat her omtrent siden presidentvalget, har hun lite lokal støtte, mens Lynch er en god venn av de mektige fagforeningene her.
I tillegg stiller pilot Christopher Voel.
Administrasjonsminister Bill Galvin (D) stiller til en syvende (!) periode. Vervet er i utgangspunktet ganske upolitisk og Galvin har vært en lite splittende liberaler i de seks foregående periodene. Ikke desto mindre får han en seriøs utfordring fra venstrefløyen i eget parti.
Motkandidaten er advokat og bystyremedlem i Boston, Josh Zakim. Han er først og fremst kjent for sin far, som var en berømt jødisk borgerrettsforkjemper og leder av regionsavdelingen av den jødiske forsvarsligaen ADL. Junior står langt til venstre og vant overraskende delstatskonventets støtte med knapt flertall.
