Den demokratiske senatoren Bill Nelson må forsvare seg mot guvernør Rick Scott i november.
De sedvanlige 33 delstatene har senatsvalg i 2018; i tillegg er det suppleringsvalg i Minnesota og Mississippi. Her er våre stalltips for hvordan det går i november.
Her skal vi kjapt analysere situasjonen i de 35 delstatene mot slutten av august. Vi gjør en oppdatering sent i september og tidlig i november. Denne senatssyklusen er den eneste hvor demokratene har flertall og de skal forsvare en rekke stater hvor Trump vant i 2016. Selv om republikanerne kan komme til å tape flertallet i Huset vil de altså trolig vinne seter i denne forsamlingen.
Jeg starter med de statene som er svakt demokratiske:
Indiana: Senator Joe Donnelly (D) ble valgt i 2012 fordi republikanerne bestemte seg for å kvitte seg med Richard Lugar, som hadde sittet siden tidenes morgen 1977. De nominerte istedet finansminister Richard Mourdock, som raskt viste seg som en katastrofe i valgkampen, med putepinlige utsagn. Donnelly har holdt en svakt sentrumsorientert linje og har stemt for noen av Trumps regjerings- og domstolsutnevnelser.
Republikanerne nominerte forretningsmann og delstatsrepresentant Mike Braun, som virkelig kom i siget i de siste par ukene av primærvalgkampen, der han beseiret to kongressmenn. Han hadde evne til å selvfinansiere betydelige beløp, men har også fått en del negativ presse på sin karriere i forretningslivet og for en viss dobbeltmoral; f.eks. har han angrepet Donnelly fordi hans famile eier bedrifter som har benyttet seg av outsourcing, mens det har kommet frem at Braun har gjort nøyaktig det samme.
Indiana er en av en håndfull delstater med strenge regler for å ta opp målinger, så vi har ikke så mye å gå på, men alt tyder på at Donnelly enn så lenge har en liten ledelse; den er dog langt fra trygg og mye kan forsatt skje. Svak sannsynlighetsovervekt for gjenvalg.
Montana: Også senator Jon Tester (D) ble opprinnelig valgt fordi motstanderen, sittende senator Conrad Burns (R) hadde gjort seg upopulær. I tillegg ble han hjulpet, både i 2006 og 2012, av at libertarianerne tok et par prosent i valget. I hjemstaten liker Tester å fremstille seg som en jovial, sentrumsorientert, pragmatisk type, men stemmegivningen i DC er langt mer progressiv.
Republikanerne nominerte delstatsrevisor Matt Rosendale (navnet på embetet er misvisende; jobben er egentlig å sammenligne med en forsikringskommisjonær). Han erobret vervet i 2016, men stiller altså til Senatet etter bare to år.
Partiet ble en smule satt ut av at kongressmann Ryan Zinke (R) ble utnevnt til føderal innenriksminister, siden de hadde gjort regning med ham i dette valget. Rosendale har så langt ikke vist seg å være helt av samme kaliber og Testers liberale linje i DC kan forsatt bli hans bane, men enn så lenge er sannsynligheten større for gjenvalg enn det motsatte. Svak sannsylighetsovervekt for gjenvalg.
Wisconsin: Senator Tammy Baldwin (D) er en ukontroversiell senator i et godt år for partiet. I senatet er hun en relativt anonym arbeidshest uten de store ideologiske utskeielser, dog en klar progressiv som står noe til venstre for det ideologiske sentrum i hjemstaten. Hun unngikk utfordring i primærvalget. Alt dette skulle tilsi noenlunde greit gjenvalg.
Republikanerne nominerte en ganske så tradisjonell motkandidat, den konservative delstatssenatoren Leah Vukmir. Hun evner neppe å dra noen særlig flere velgere enn en hvilken som helst annen republikaner, men vil nok ikke støte så mange bort heller.
Målingene har dog vist ganske jevnt løp her, og jeg tror fortsatt at delstaten vil gjenvelge sin republikanske guvernør. Wisconsin er en av de mest politisk jevne delstater i USA, og Trump tok den syltynt. Baldwin er derfor, i det minste på det nåværende tidspunkt, bare svak favoritt. Svakt gjenvalg.
Så har vi statene der republikanerne er svake favoritter:
Arizona: Senator Jeff Flake (R) har vært en av Senatets sterkeste kritikere av president Donald Trump, noe som har gjort ham upopulær blant egne velgere. Han var imidlertid ikke godt likt selv før dette og har irritert mange med det de oppfatter som en veldig selvhøytidelig stil. Han stiller ikke på nytt og partiet nominerte den trolig mest valgbare kandidaten de kunne få tak i, kongresskvinne Martha McSally. Hun har en sterk biografi som den første kvinnelige jagerpilot i USAs historie og er kjent for å være dyktig og energisk på å drive valgkamp og å samle inn penger. Dersom hun klarer å samle partiet etter et tøft primærvalg, vil hun være en formidabel kandidat.
Demokratene har også en sterk kandidat i kongresskvinne Kyrsten Sinema. Hun har samlet inn godt med penger, mens McSally har måttet bruke mye av sine oppsparte midler på å vinne primærvalget. Sinema startet som en såkalt prada-sosialist, men i Kongressen har hun vært smart nok til å legge seg mot sentrum og har bygd seg opp en troverdighet som moderat. Regn med at republikanerne vil gjøre alt de kan for å trekke frem fordums synder mot henne og så tvil blant velgerne om hun virkelig er så moderat som hun fremstår.
Arizona er tross alt fortsatt en svakt republikansk delstat og det er to politiske stjerneskudd som møtes. Selv om Sinema har hatt en liten ledelse på målingene forventer jeg at det vil endre seg når primærvalget er over og partiene for alvor fokuserer på hverandre. Dette er imidlertid en av de to beste sjansene demokratene har til å plukke et sete i en vanskelig valgsyklus. Svak, svak republikansk overvekt.
Florida: Senator Bill Nelson (D) har blitt valgt og gjenvalgt greit siden 2000. I år får han imidlertid knallsterk republikansk motstand og har så langt i valgkampen ikke klart å komme på offensiven i det hele tatt. Mange mener den snart 76 år gamle senatoren virkelig viser sin alder og at han ikke har justert seg til en situasjon der Florida (dog marginalt) støttet Trump. Det ryktes at også nasjonale demokrater er bekymret for at Nelson her driver valgkamp i søvne.
Republikanernes kandidat er Rick Scott, som som har vært guvernør i delstaten i to perioder nå. Han er søkkrik, men har klart å samle inn store summer også. Han har etterhvert klart å opparbeide seg respekt for måten han har ledet staten på i snart åtte år og har dertil vist seg som en kløktig valgkampstrateg.
Målingene har stort sett vist et ganske jevnt race, men Scott har vært i siget de siste ukene og Nelson har så langt vist seg ute av stand til å gjøre de nødvendige endringene i kursen. Derfor har Florida seilt opp som en av republikanernes beste muligheter. Republikansk gevinst…kanskje.
Missouri: Senator Claire McCaskill (D) har vist seg som en meget dyktig politiker i valgkampene. Særlig dyktig var hun i 2012, da hun var sterkt delaktig i at republikanerne nominerte det reaksjonære nautet Todd Akin, som vel var den eneste i hele delstaten som kunne tape mot henne, så upopulær som hun var det året. Etter valget kom hun med noen uttalelser om hvor lettlurte velgerne var, uttalelser som normalt burde senket hennes gjenvalgsmuligheter, men hun er altså fortsatt konkurransedyktig.
Republikanerne nominerte den sittende justisminister, Josh Hawley, som ble valgt i 2016. Også her har partiet kommet litt bakpå, siden de lenge hadde gjort regning med kongresskvinne Ann Wagner, som imidlertid går for gjenvalg til Huset. Hawley har slitt, først med at partiet generelt ble dratt ned av alle skandalene rundt daværende guvernør Eric Greitens, som til slutt gikk av; dernest med å samle inn nok penger til å angripe McCaskill.
McCaskill har vist seg som den ultimate survivor, mens Hawley så langt har skuffet. De har ligget ganske jevnt på målingene, generelt med McCaskill litt foran. Missouri er imidlertid en republikansk delstat og Trump vant klart her. Det er fortsatt svak sannsynlighetsovervekt for at de vinner også i år, men det kommer til å bli svært jevnt. Såvidt republikansk gevinst.
Nevada: Senator Dean Heller er den mest utsatte republikaneren i år. Han vant med godt under 50% i 2012 og hans vakling i alt fra hvordan han skal forholde seg til Trump, til hans stemmegivning på avviklingen av Obamacare har gitt inntrykk av en politiker som altfor godt vet at han er under sterkt press og risikerer å tape i november. Republikanerne i Nevada har lenge vært dårlig organisert og delstaten har svært mange nye velgere (og mange latinoer), noe som gjør jobben ekstra utfordrende.
Demokratene nominerte forretningskvinne og kongressrepresentant Jacky Rosen. Hun ble valgt i 2016, men går altså allerede for opprykk. Hun har forsøkt å gjøre et poeng ut av sin forretningsbakgrunn, som ved nærmere ettersyn allikevel ikke har vært så mye å skryte av. Rosen har imidlertid den politiske vinden i ryggen og kan komme til å vinne bare på bakgrunn av den.
Nevada og Arizona er demokratenes to beste (eneste?) sjanser til å erobre republikanske seter i år og dette vil bli jevnt. Jeg tror enn så lenge at Heller reddes av lav valgdeltagelse blant minoritetene, men han lever farlig. Såvidt fortsatt republikansk.
North Dakota: Også her kan den demokratiske senatoren, Heidi Heitkamp, i stor grad spore sin jobb til det faktum at republikanerne valgte feil motkandidat. Heitkamp hadde en periode bak seg som justisminister da hun vant her i 2012, og har siden vært en av de to-tre mest moderate demokratene i Senatet. Hun var til og med på tale som innenriksminister og Trump har hatt pene ting å si om henne, noe hun selvsagt har utnyttet til fulle i valgkampen.
Republikanerne nominerte kongressmann Kevin Cramer, som vel var den beste de kunne få etter at flere av delstatspolitikerne hadde avslått å stille. Han har noen av de samme problemene som tidligere kongressmann Rick Berg, som tapte mot Heitkamp i 2012; en forkjærlighet for å komme med bombastiske uttalelser og en altfor passiv innstilling til selve valgkampen.
North Dakota er en klart republikansk delstat, men den er også en delstat der personlige egenskaper og nærhet til de folkevalgte betyr mye. Folk liker Heitkamp og må presenteres med en overbevisende grunn til å stemme henne ut. Der har Cramer så langt gjort en dårlig jobb. Ikke desto mindre gikk denne staten for Trump med over 30% margin og det er i overkant av hva selv Heitkamp kan klare å overkomme. Republikansk gevinst.
Dernest har vi stater hvor demokratene trolig vil vinne:
Michigan: Delstaten gikk såvidt for Trump, men senator Debbie Stabenow (D) er en relativt ukontroversiell demokrat i det som ser ut til å bli et demokratisk år. Hun har ledet på alle meningsmålinger så langt og må anses som favoritt.
Dog er hun ikke absolutt trygg riktig ennå. Republikanerne nominerte en spennende kandidat; den afroamerikanske krigshelten og forretningsmannen John James. Trolig burde han siktet noe lavere i sitt første valg, men partiet er nå engang svært optimistiske på hans vegne.
James har samlet inn godt med penger og har en meget sterk biografi. Dog kjemper han mot en rekke sterke faktorer, som valgvinden, en sittende senator, ligger etter på målingene, osv. Fortsatt demokratisk.
New Jersey: Senator Bob Menendez (D) tilbragte mye av fjoråret under en sky av anklager og etterforskning for korrupsjon, men rettssaken mot ham endte med en såkalt «hung jury» og det føderale justisdepartementet bestemte seg for ikke å kjøre saken på nytt. Han har slitt med å nå 50% på målingene og republikanerne har plenty av materiale å drive valgkamp på.
Partiet nominerte den velstående direktøren for et stort farmasøytisk selskap, Bob Hugin. Han har penger nok til å selvfinansiere, men har allikevel samlet inn store summer. I tillegg har han en periode i militæret på biografien.
Republikanerne har vært svært optimistiske på Hugins vegne, men det har de vært før også i denne delstaten og burde egentlig ha lært av at New Jersey i omtrent hvert eneste senatsvalg de siste førti årene er ensbetydende med gråt og tenner gnissel på valgdagen. Mendendez er dog unikt svak og de har derfor en reell mulighet her, om enn med godt under 50% sannsynlighet. Fortsatt demokratisk.
West Virginia: Senator Joe Manchin (D) er trolig den mest sentrumsorienterte av alle demokratene i Senatet. Også han var på tale som regjeringsmedlem for Trump og han har nesten lagt seg på rygg for alle presidentens utnevnelser. Som tidligere guvernør og med delstatens nære historie som en demokratisk bastion har han opparbeidet en sterk personlig popularitet her.
Republikanerne hadde et opphetet primærvalg som til slutt ble vunnet av sittende justisminister Patrick Morrisey. Han er muligens i overkant ideologisk konservativ for denne populistiske delstaten, men han var nå engang den første republikaner med et delstatsembete på mange år, da han første gang vant i 2012. Hans kandidatur fikk også et lite oppsving da han fikk støtte fra den partiskiftende guvernøren Jim Justice (R) for et par uker siden.
West Virgina var Trumps nest beste delstat i 2016, men den har altså en lang historie som demokratisk og valgte f.eks. Justice, som da var demokrat, samtidig. Manchin har ledet på målingene, og selv om det kan endre seg er han foreløpig favoritt. Fortsatt demokratisk.
Dette er stater som republikanerne trolig vil vinne:
Tennessee: Senator Bob Corker (R), leder for senatets utenrikskomite, avstår fra gjenvalg. Han har vært kritisk til Trump og ville nok uansett slitt med å bli renominert. Partiet ga sin helhjertede oppslutning til kongresskvinne Marsha Blackburn, som til tross for sin ganske ideologiske konservatisme er godt likt i de fleste leire i delstatspartiet.
Demokratene nominerte det siste partimedlemmet som har vunnet noe på delstatsnivå, tidligere guvernør Phil Bredesen (2003-11). Han er noe så sjeldent som en genuint sentrumsorientert demokrat og var svært godt likt i sin guvernørperiode.
Bredesen er trolig den eneste som kan gjøre et senatsvalg i Tennessee det minste interessant. Han hadde ledelsen på de fleste målingene innledningsvis, men etterhvert som partiene blir mer fokusert på november og polariseringen begynner, tipper jeg at Blackburn kommer til å etablere en klar ledelse. Dette er dypt konservative Tennessee og jeg tror de har sluttet å velge demokrater til føderale embeter. Fortsatt republikansk.
Trygt demokratiske stater:
California: Dette er den eneste delstaten der vi VET hvilket parti som kommer til å vinne, siden begge kandidater er demokrater. Senator Dianne Feinstein er trygt plassert som en progressiv stemme i Senatet, men som tidligere leder av etterretningskomiteen har hun noen sentrumsavvik som ikke lenger tåles av venstresiden i partiet. Hun utfordres derfor av lederen av delstatssenatet, Kevin De Leon. Feinstein har ledet stort på alle målinger og kan regne med sterk støtte fra både uavhengige og konservative velgere. Trygt gjenvalg.
Connecticut: Senator Chris Murphy (D) fikk ikke så mye motstand i sitt første valg i 2012 og får det ikke denne gangen heller. Republikanerne nominerte veteranen Matthew Corey, som eier et firma som rengjør vinduer. Han har stilt til en rekke forskjellige verv tidligere og anses ikke engang som en særlig seriøs kandidat. Trygt gjenvalg.
Delaware: Senator Tom Carper er en av de mest moderate demokratene i forsamlingen. Det gjør at han får en intern utfordring fra venstre, som han trolig vil mose. Republikanernes nominasjon avgjøres ikke før 6. september, men ingenting tilsier at de har noen kandidat som kan vinne. Carper har noen potensielt svake punkter, bla. en innrømmelse av at han slo sin daværende kone for en del år tilbake, men hverken venstresiden i eget parti eller republikanerne synes i stand til å utnytte det. Trygt gjenvalg.
Hawaii: Senator Mazie Hirono (D) har kreft, og hun vil dessverre neppe leve ut en ny seksårsperiode. Enn så lenge er hun imidlertid frisk nok til å gruse den republikanske kandidaten. Det er den heller obskure pensjonerte dataingeniøren Ron Curtis, som kom inn først i et tragisk elendig felt. Trygt gjenvalg.
Maine: Den uavhengige tidligere guvernøren Angus King (U) er fortsatt godt likt i Maine, til tross for at han i 95% av tilfellene stemmer som en moderat demokrat og også er et medlem av den demokratiske gruppen. Demokratene klarte ikke å avverge å stille en motkandidat, men det er i det minste ingen seriøse. Republikanerne nominerte den ganske libertarianske delstatssenatoren Erik Brakey, som vil være fullstendig sjanseløs i november. Trygt gjenvalg.
Massachusetts: Senator Elizabeth Warren (D) er fortsatt populær i hjemstaten og i høyeste grad på tale som demokratenes presidentkandidat i 2020. Dette valget vil det ikke koste henne mange kalorier å vinne, og hun kan bruke sine velfylte konti på viktigere ting. Republikanerne nominerer ikke før 4. september, men absolutt ingenting tilsier at noen av partiets tre kandidater vil utgjøre noen trussel i november. Trygt gjenvalg.
Minnesota: Senator Amy Klobuchar (D) er en av landest mest populære senatorer. Hun står noe til venstre for midten, men har en avvæpnende humoristisk, jovial stil som gjør at hun oppfattes som mer moderat enn hun er, og hun er godt likt også innad i partiet og blant republikanerne i DC. Klobuchar nevnes tidvis som en mulig president (og oftere som visepresident) i 2020, men har neppe karismaen, eller noe brennende ønske om jobben. Republikanerne stiller med delstatsrepresentant Jim Newberger, som er en seriøs kandidat helt uten sjanser. Trygt gjenvalg.
Minnesota supplering: Senator Tina Smith (D) ble utnevnt til denne jobben da Al Franken gikk av 2. januar pga. anklager om seksuell trakassering. Hun var på det tidspunktet viseguvernør, en jobb hun ble valgt til i 2014. Før det var hun stabssjef for guvernør Mark Dayton. Smith har aldri vært helt komfortabel i rampelyset, og er fortsatt ingen kjent størrelse for mange velgere, men når hun står på stemmeseddelen sammen med Klobuchar er dette grei skuring. Republikanerne nominerte delstatssenator Karen Housley, som i llkhet med Newberger er seriøs, men også sjanseløs. Trygt gjenvalg.
New Mexico: Senator Martin Heinrich (D) har vært forholdsvis anonym i sin første periode, men reddes av både det nasjonale klimaet og det faktum at han har to motstandere som kommer til å splitte stemmene. Republikanerne nominerte sivilingeniør og medlem av delstatens arbeidskommisjon Mick Rich. Han har lenge vaket et godt stykke bak på målingene. Den andre kandidaten kommer fra Libertarianerne, som første stilte med ex-republikaner og sittende landkommisjonær Aubry Dunn, men han trakk seg tidligere i år. Partiet gjorde så et scoop, ved å rekruttere ex-republikaner og libertariansk presidentkandidat både i 2012 og 2016 og tidligere en populær guvernør i delstaten, Gary Johnson. Enn så lenge er det ingen tegn på at Rich vil trekke seg til fordel for Johnson, selv om tanken har vært drøftet. Trygt gjenvalg.
New York: Senator Kirsten Gillibrand (D) nevnes også som en mulig presidentkandidat i 2020, og hun har lagt seg mye lenger til venstre enn hun var da hun satt i Huset, for å få det til. I likhet med kollega Warren kommer ikke Gillibrand til å bruke så mye penger eller tid på gjenvalget; hun har blikket mot et høyere embete. Republikanerne nominerte den politisk helt ukjente finansdirektøren Chele Farley. Delstaten og klimaet tilsier at Gillibrand moser henne. Trygt gjenvalg.
Ohio: Denne delstaten var egentlig en av republikanernes fremste mål for 2018. Ohio hadde gått klart til Trump i 2016 og mange trodde at den ikke lenger var en vippestat. Så feil kan man ta. Guvernørvalget tegner til å bli svært jevnt og senator Sherrod Brown (D) virker å være ganske populær i hjemstaten. Republikanernes kandodat var opprinnelig finansminister Josh Mandel, som tapte for ham i 2012. Han trakk seg imidlertid og ble kjapt erstattet av kongressmann Joe Renacci. Han har ikke klart å få sving på hverken pengeinnsamling eller valgkamp og henger ganske håpløst etter på meningsmålingene. Trygt gjenvalg.
Pennsylvania: Dette er nok en delstat som skulle vært jevn. Trump vant staten, riktignok med liten margin, men dog. Allikevel ser det ut til at den ganske anynome senatoren Bob Casey (D) vil seile inn til gjenvalg. Republikanerne nominerte kongressmann Lou Barletta, som har vært kjent som en hardliner i innvandringsspørsmål siden han var borgermester i Hazeltown tilbake på 2000-tallet. Som i Ohio har ikke republikaneren klart å gjøre mye ut av valgkampen og Barletta har lenge vært kjent som en semmer pengeinnsamler. Trygt gjenvalg.
Rhode Island: Senator Sheldon Whitehouse (D) slo ut den sittende republikaneren i 2006 og ble gjenvalgt med overveldende margin i 2012. Han leder etter alle parametre også i år. Rhode Island har primærvalg onsdag 12. september, men republikanerne kommer til å nominere Bob Flanders. Han er tidligere dommer i delstatens høyesterett og en seriøs kandidat, men både delstatens legning og feil år gjør at han ikke vil ha noen sjanse. Trygt gjenvalg.
Vermont: Den i navnet uavhengige senatoren Bernie Sanders (U) forsøkte seg på den demokratiske presidentnominasjonen, men tapte klart. Alt konspirasjonsvås til side hadde han aldri en sjanse og ville trolig tapt enda mer mot Trump enn hva Hillary gjorde. Det er mulig han prøver seg igjen i 2020, men i mellomtiden er han blitt gudfar for mange progressive kandidater som stort sett har tapt ganske knusende i de demokratiske primærvalgene. I Vermont har han dog alltid vært populær og kommer til å bli gjenvalgt med stor margin – samtidig som delstaten høyst sannsynlig gjenvelger en republikansk guvernør. Republikanerne har ellers ikke brydd seg om å stille en ordentlig motkandidat, men overlatt scenen til historiker og forretningsmann H. Brooke Paige, som for øvrig også stiller til FEM delstatsverv. Kjempetrygt gjenvalg.
Virginia: Senator og tidligere guvernør Tim Kaine (D) hadde visepresidentvervet omtrent i lomma, men gikk ned i flammer sammen med Hillary. Gjenvalget i Virginia ble imidlertid sikret da republikanerne nominerte kraftidioten Corey Stewart til sin kandidat. Dette er en mann så kørka at han ble avsatt som Trumps valgkampsjef i delstaten, og han har nærmest gjort en karriere av å forsvare alle konføderale monumenter i delstaten – til tross for at han er født og oppvokst i Minnesota. Han kommer til å oppildne basen og samtidig skremme vekk det som er av uavhengige og moderate velgere i en delstat hvor republikanerne fortsatt burde være konkurransedyktige. Trygt gjenvalg.
Washington: Senator Maria Cantwell (D) stiller til en fjerde periode og kommer til å få det. Hun er noe mer moderat enn sin kollega Patty Murray, ikke minst i stilen. Demokratene har etterhvert fått et godt grep om verv i Washington på delstatsnivå, og er faktisk den delstaten som nå har gått lengst uten en republikansk guvernør. Dette kommer nok til å gå noen år før de får en senator også. Partiet nominerte nyhetsoppleser og tidligere delstatspartleder Susan Hutchinson, som vel var det eneste nonelunde seriøse navnet i første runde. Trygt gjenvalg.
Trygt republikanske stater:
Mississippi: I det ordinære valget stiller senator Roger Wicker (R) til gjenvalg. Han er forholdsvis anonym i Senatet, men solid konservativ og så langt skandalefri. Det så lenge ut til at han ville få en seriøs intern utfordring, men vedkommende byttet over til suppleringsvalget i stedet; trolig en smart avgjørelse. Demokratene nominerte en seriøs kandidat, advokat og partiets leder i delstatshuset David Baria. Han ligger allikevel langt etter på målingene og de dager er nok forbi da Mississippi valgte en demokrat fremfor en republikaner i et føderalt valg, i det minste dersom sistnevnte ikke hadde noen skandaler surrende rundt seg. Trygt gjenvalg.
Mississippi supplering: Senator Thad Cochran (R) gikk av 1. april i år pga. sviktende helse og guvernør Phil Bryant (R) oppnevnte delstatens landbrukskommisjonær Cindy Hyde-Smith som erstatter. Hun utfordres både fra høyre og fra venstre. Delstatssenator Chris McDaniel utfordret Cochran i 2014, men led et knapt nederlag i andre runde, mange mener pga. stemmer fra demokrater som krysset partigrensene. Uansett, han er ideologisk en anelse til høyre for Genghis Khan og er en av svært få republikanere så ekstrem at en demokrat muligens ville hatt en sjanse her. Demokratene nominerte den afroamerikanske tidligere kongressmannen og landbruksminister under Clinton, Mike Espy. Han kunne vært en sterk kandidat, men forlot regjeringskontorene under en sky av mistanke om misbruk av offentlige midler og korrupsjon. Selv om han ble frikjent på alle punkter i en rettssak i 1998 har disse anklagene hengt over ham og jeg ser ikke helt hvordan han skal samle de nødvendige 50% for å vinne en valgrunde nummer to. Trygt gjenvalg.
Nebraska: Senator Deb Fischer (R) ble først nominert noe uventet, etter at to langt bedre kjente kandidater nuket hverandre i primærvalget. Deretter ble hun valgt med stort flertall mot en antatt god demokrat, tidligere guvernør og senator Bob Kerrey. Demokratene nominerte en noenlunde seriøs kandidat i forretningsksvinne og bystyremedlem i Lincoln, Jane Reynbould. Delstaten er imidlertid solid republikansk, særlig i føderale valg. Trygt gjenvalg.
Texas: Senator Ted Cruz (R) forsøkte seg på presidentnominasjonen i 2016, men måtte gi tapt etterhvert som det ble klart at partiapparatet avskydde ham enda mer enn de avskydde Trump. Han har lagt om stilen en smule, fra kristenkonservativ korsfarer til en mer veloverveid konservativ som gjerne hjelper Trump å få ting igjennom i Senatet. Demokratene nominerte et sterkt navn; kongressmann Beto O’Rourke fra El Paso. Han har samlet inn svært mye penger, men Texas er fortsatt «fool’s gold» for demokratene, på samme måte som New Jersey er det for republikanerne. Uten en stor skandale er det ikke sjanse i havet. Trygt gjenvalg.
Utah: Senatets president pro tempore, Orrin Hatch (R) går av etter 42 år. Republikanerne nominerte partiets presidentkandidat fra 2012, tidligere guvernør i Massachusetts og sjef for 2002-OL, Mitt Romney. Hans kandidatur gjorde mye for at amerikanere flest skulle begynne å se mormonismen som en normal gren innen kristendommen og han er derfor ekstremt populær i Utah, som er over 60% mormonsk. Motstanderen er Jenny Wilson, som sitter i bystyret i Salt Lake City. Hun ville nok uansett vært nederlagsdømt i denne dypt konservative staten, men Romney gjør det enda vanskeligere. Trygt republikansk.
Wyoming: Aller sist har vi Wyoming, der senator John Barrasso (R) er klar for en ny seksårsperiode. Han ble først oppnevnt som erstatter for en avdød senator, men ble greit gjenvalgt både i 2008 og 2012. Barasso møter forretningsmann og tidligere fylkespartileder i Teton County, John Trauner. Han hadde et par overraskende gode forsøk på å vinne statens eneste kongressete i 2006 og 2008, men det ble bare nesten. I år blir det neppe det engang. Trygt gjenvalg.
OPPSUMMERING
Min vurdering er altså at republikanerne pr. utgangen av august erobrer tre delstater: Florida, Missouri og North Dakota.
Alt innenfor en gevinst på seks republikanske seter (+IN, MT, WI) til to demokratiske (AZ & NV) er imidlertid fullt tenkelig, dog finner jeg det lite sannsynlig (dvs under 10% sjanse) for at demokratene tar Senatet i denne omgang.
