Foto: Gage Skidmore (CC BY-SA 2.0).

Vi stiller USA-kjennere aktu­elle spørsmål, og her får du sva­rene. Denne gangen: Hva husker du best fra John McCains lange karriere?

★★★

Hans Olav Lahlum (@HansOlavLahlum), krimforfatter, historiker, menneskerettsaktivist, sjakkommentator, idrettsanalytiker og forfatter av «Presidentene»:

«Fra John McCains karriere husker jeg best presidentvalgkampen i 2008, og spesielt hans fremsynte og generøse gratulasjonstale til Obama da valgnederlaget var klart. Den uventede seieren i nominasjonen i 2008 var et høydepunkt i McCains karriere. Det klare tapet i presidentvalget måtte bli en hard nedtur, men han gjennomførte valgkampen på en svært ryddig måte med respekt for motstanderen – i dramatisk kontrast til valgkampen i 2016. Jeg tror han vil bli husket som en av for få toppolitikere som viste integritet og forsøkte å samle landet i en tid preget av polarisering og voksende motsetninger i amerikansk politikk og samfunnsliv. Spørsmålet om hvordan utviklingen videre ville blitt for partiet, USA og verdenssamfunnet dersom McCain hadde blitt president i 2000 eller i 2008 blir for alltid stående ubesvart, men jeg tror det kunne blitt veldig annerledes.»

Jan Arild Snoen (@jasnoen), samfunnsdebattant, kommentator og journalist i Minerva:

«Hans klare irettesettelse i 2008 av egne velgere som mente Obama ikke var til å stole på, blant annet fordi han var ‘araber’. Hans valg av Sarah Palin som visepresidentkandidat, som ‘seemed like a good idea at the time’, fordi han trengte noe som kunne få opp entusiasmen blant viktige velgergrupper for republikanerne, men som i ettertid fremstår som altfor dristig, gitt de åpenbare hullene i Palins kompetanse. Hans tommel ned for republikanernes siste forsøk på å avvikle Obamacare. Men fremfor alt – gjennom hele hans karriere, hans vilje og evne til å stå i stormen.»

Hilmar Mjelde (@HilmarLMjelde), PhD og USA-viter ved Universitetet i Bergen:

«John McCain personifiserte verdiene Senatet som institusjon skal ivareta i USAs politiske system: deliberasjon, uavhengighet, kompromiss, moderasjon. McCain passet dårlig inn i et republikansk parti dominert av den populismen som fra tid til annen gjør seg gjeldende i amerikansk politikk, fra Know Nothing Party på 1850-tallet til The Tea Party og trumpismen i dag, og som hans visepresidentkandidat Sarah Palin stod for.»

Alf Tomas Tønnessen (@toenness), førsteamanuensis i amerikansk kulturkunnskap/engelsk ved Høgskulen i Volda og leder fondet til American Studies Association of Norway:

«Jeg vil huske en politiker som ofret mye for landet sitt og som virkelig levde opp til president John F. Kennedys oppfordring: ‘Ask not what your country can do for you. Ask what you can do for your country.’ Jeg vil huske John McCain for hans tro på politisk samarbeid over partigrensene. I 2002 lyktes han med å få vedtatt en valgkampfinansieringslov sammen med demokraten Russ Feingold fra Wisconsin. Tre år senere prøvde han forgjeves sammen med  Edward Kennedy å få vedtatt en stor immigrasjonsreform.»

Thor Steinhovden (@TenkeThor), USA-kommentator, bokdebutant i høst og rådgiver i Tankesmien Agenda:

«Som mange andre, husker jeg godt McCains møte med en velger fra Lakeville, Minnesota, som påsto at Obama var en araber. Jeg bodde ti minutter unna, og husker hvor sjokkert jeg var over at slike holdninger var rett rundt hjørnet. Hendelsen fant sted én måned før valgdagen i 2008, og McCain hadde falt godt bak sin demokratiske konkurrent på målingene. Ved å ikke benekte kvinnens usanne uttalelser, eller ved å formulere seg annerledes, kunne McCain forsøkt å bygge en sluttspurt rundt de grumsete konspirasjonsteoriene om Obama (Trump nølte som kjent ikke med dette da han ble birther-bevegelsens uoffisielle talsperson noen år senere). McCain valgte integritet over opportunisme – en nyttig lekse som flere, kanskje spesielt i hans eget parti, kan ta lærdom av i dag. Hendelsen i Minnesota illustrerte ikke bare McCains selvstendighet. Som jeg skriver i den kommende boken Det amerikanske marerittet, demonstrerte hendelsen en voksende uenighet mellom ledelsen i Det republikanske partiet og store deler av partiets velgere, om hvor partiet burde gå på innvandringsfeltet. McCain håpet kanskje at hendelsen i Minnesota visualiserte hva et mindretall av republikanernes velgere tenkte – det viste seg å være feil.»

Eirik Løkke (@EirikLokke), råd­giver i Civita:

«Personlig husker jeg naturligvis best valgkampen 2008, hvor jeg også brukte noen dager av ferien til å være frivillig for McCain-kampanjen, samt inngang til GOP-landsmøte i Minnesota. Ellers er det mange høydepunkter fra McCains karriere. La meg trekke frem hans tale i München i 2017, hvor han leverte et kraftfullt forsvar for Vesten og vestlige verdier i en tid hvor det er særs viktig.»

Henrik Østensen Heldahl (@HenrikHeldahl), programleder av AMPOLCAST og kommentator på AmerikanskPolitikk.no:

«Det jeg husker best er det minneverdige øyeblikket fra 2008 da han tok mikrofonen fra velgeren som kalte Obama en araber. Sannsynligvis et øyeblikk flere andre i Panelet har nevnt. John McCain var en kompleks mann. Han tjenestegjorde landet sitt i lang tid, og var en forkjemper for de institusjonelle idealene man ønsker skal råde i Kongressen. Samtidig var det få som nådde opp til hans krigshissing, og det er vanskelig å ikke se dette som en av hans svakheter. Mest av alt var han et ikon. En av Senatets store skikkelser. McCains urokkelige sinn, lidenskapelige arbeid, og oppriktige væremåte vil bli savnet.»

Vårin Alme (@varinalme), statsviter og kommentator på AmerikanskPolitikk.no:

«Som sikkert mange andre, anså jeg tidligere John McCain som en helt vanlig amerikansk politiker. Det varte helt til jeg forsto at politikere som ham er en døende rase. Det finnes stadig færre anstendige, rettskafne, samvittighetsfulle og lidenskapelige politikere fulle av overbevisning, ikke bare for hva som er den beste politikken, men også for hvordan denne politikken skal oppnås og hvordan en skal behandle ens medmennesker. For meg ble det særlig tydelig hvor sjelden en politiker som John McCain var etter 2016, og det ene øyeblikket som illustrerer dette, er den berømte nei-stemmen hans til republikanernes forsøk på å oppheve ObamaCare – som kom i form av en tommel ned foran majoritetsleder Mitch McConnell, etter å ha risikert egen helse for å kunne delta i Senatets avstemming.»

Hilde Eliassen Restad (@HildeRestad), førsteamanuensis i freds- og konfliktstudier ved Bjørknes Høyskole:

«McCain har alltid hatt en evne til å gjøre folk både på høyre- og venstresiden forbanna, som jo er grunnen til at han ble kjent som ‘the Maverick’. Dette betyr jo han i ulike faser av sin karriere har hatt tilhengere på motsatte sider av det politiske spektrum. Akkurat i denne siste fasen av hans karriere har han fått tilhengere på venstresiden i USA (og rundt om i NATO-land) fordi han har vært like tydelig i sin avstandstaken fra Trump som i sin omfavnelse av NATO og den vestlige alliansen. Men når vi får hans triste bortgang på avstand, kan det lønne seg å kikke nærmere på hans politiske arv. Han var jo den republikaneren som inviterte Sarah Palin og Tea Party-fraksjonen inn i varmen, noe som helt åpenbart er en viktig forløper til Donald Trump. I 2008, da han på et valgkamparrangement ble konfrontert med en velger som sa hun ikke kunne stole på Obama fordi han var ‘en araber’ så svarte McCain, ‘nei frue, han er en familiemann, [en] borger som jeg tilfeldigvis er uenig med.’ Han sa ikke, for eksempel, at det ikke er noe galt i å være araber. McCain var jo en viktig brikke i det innenrikspolitiske spillet om Krigen mot terror. Jeg tror historikernes dom over McCain vil komme til å være like komplisert som han selv var.»

Hallvard Notaker (@HallvardNotaker), frilanshistoriker og førsteamanuensis II i norsk politisk samtidshistorie ved UiO som skriver om USA på snl.no:

«Over tid står arbeidet med McCain-Feingold og valgkampfinansiering igjen som viktig, med sin tverrpolitiske forankring og vanskelige utgangspunkt som sak (hindre kolleger og eget parti lett tilgang på penger). I dag tenker jeg likevel mest på måten hans egen historie det siste tiåret løper sammen med utviklingen i Det republikanske partiet. På et vis begynte en nedtur for ham politisk i 2007, selv om han ble presidentkandidat etter det. Hans standpunkter i innvandrings- og klimapolitikken og hans ambisjoner om tverrpolitisk samarbeid har alle fått stigende motbør siden, og han har måttet (?) tilpasse seg. Med Trump er motsetningene som vokste gjennom sammenbruddet for innvandringsreform (2007), Sarah Palin (2008), Tea Party (2010-) blitt umulige å dekke over i partiet. Dermed ble også McCain tydeligere igjen, som representant for ikke-Trumpene, og slik vil han nok bli husket.»

Og jeg?

Are Tåg­vold Flaten (@AreFlaten), redaktør av AmerikanskPolitikk.no og forfatter av Sirkuset – Clinton, Trump og tidenes valgkamp:

«Jeg kommer til å huske mannen som plutselig stod foran meg i spinrommet i Florida etter den tredje presidentdebatten i 2012. Han var lavere enn jeg hadde sett for meg. Republikanernes presidentkandidat fra 2008 snakket på vegne av Mitt Romney den kvelden, mannen han hadde hatt lite til overs for fire år tidligere, og som nå hadde tatt over stafettpinnen. Det lange arret på venstresiden av ansiktet var synlig gjennom TV-sminken.

Det var tydelig at han fikk energi av all oppmerksomheten, av alle spørsmålene fra journalistene han elsket å småkrangle med i det ene øyeblikket, for deretter å vitse kameratslig med i det neste. Med glimt i øyet og en dult i siden.

Den John McCain jeg møtte i 2012 var en gammel traver som elsket arenaen, og som fortsatt hadde mye å gi. Han passer godt med beskrivelsen av Theodore Roosevelts mye omtalte ‘Man in the Arena’:

«It is not the critic who counts; not the man who points out how the strong man stumbles, or where the doer of deeds could have done them better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood; who strives valiantly; who errs, who comes short again and again, because there is no effort without error and shortcoming; but who does actually strive to do the deeds; who knows great enthusiasms, the great devotions; who spends himself in a worthy cause; who at the best knows in the end the triumph of high achievement, and who at the worst, if he fails, at least fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who neither know victory nor defeat.»

Statsviter og redaktør av AmerikanskPolitikk.no. Forfatter av "Sirkuset - Clinton, Trump og tidenes valgkamp". Programleder av podkasten "Amerikansk politikk".