Las Vegas, også kjent som Sin City.
I natt er det primæroppgjør i fem stater. I denne posten vil vi se på valgene i småstatene Maine, Nevada og North Dakota.
MAINE
I Maine stenger valglokalene kl. 02:00 i natt, norsk tid. Delstaten har primærvalg til guvernørembetet og til det 2. kongressdistriktet; i førstnevnte er det til gjengjeld interessante valg i begge partier og pga. en endring i valgloven er resultatet mer usikkert enn noengang.
Velgerne i Maine vedtok nemlig i en folkeavstemning å endre det sedvanlige amerikanske systemet med «vinneren tar alt» til et system der velgerne kunne rangere sine valg. Det vil si at den med færrest stemmer sjaltes ut og vedkommendes andrestemmer redistribueres, og slik fortsetter man inntil en kandidat har fått over 50% av stemmene. En håndfull byer, f.eks. Minneapolis og St Paul har samme modell, men så vidt vites er dette første gang det prøves ut i en delstat. Fordi systemet er mer komplekst å telle opp, har delstaten varslet at det kan ta opptil en uke å bli ferdige.
Den omstridte republikaneren Paul LePage kan ikke ta gjenvalg, og fire kandidater slåss om partiets nominasjon. Guvernøren har for øvrig ikke gitt noen støtte, men sagt han kan leve med alle kandidatene.
Advokat og mindretallsleder i delstatshuset Ken Fredette, har vært en LePage-alliert fra første stund, men har også forbindelser til den mer moderate fløyen i delstatspartiet. Han er den eneste fra den nordlige delen i Maine, noe som kan gi ham en viss base, men han har slitt med pengeinnsamlingen og det vil vel overraske om han vinner. Fredette støttes av bla. senator Marco Rubio.
Eiendomsmegler og flertallsleder i delstatssenatet, Garrett Mason er mer en kristenkonservativ enn en LePagetilhenger og støttet f.eks. Ted Cruz til presidentnominasjonen – og Cruz har gjengjeldt ved å støtte Mason. Han har gode kontakter i det evangeliske miljøet i delstaten, men er først og fremst fiskalkonservativ. Dersom han ikke elimineres tidlig, kan han dra nytte av å være manges annetvalg.
Også tidligere helseminister Mary Mayhew står LePage nær politisk. Hun gjennomførte flere reformer som han var arkitekt bak og hun stod for en del kutt i sin embetstid, som vel kan ha vært både nødvendig og populært blant republikanerne, men som kan være verre å selge i november. Hun lå på andreplass i de siste målingene, og kan ved hjelp av andrestemmene vinne i natt.
Verkstedeier og forretningsmann Shawn Moody har hatt mest penger i valgkampen, mye på grunn av egne, dype lommer. Han stilte også til guvernør i 2010 som uavhengig, men tok bare fjerdeplass med 5% den gang. Han ble senere utnevnt til universitetsregent og hans kampanje støttes av LePages datter, noe som gjør at store deler av guvernørens valgkampapparat i praksis har stilt seg bak ham. Moody har ledet på de siste målingene, men det nye valgsystemet kan meget vel rote det til for ham, da det er uklart hvor mange som har ham som andre- og tredjevalg; han har tross alt kort fartstid i partiet.
På demokratisk side er det enda tettere, med syv kandidater. Det er dog trolig bare tre med noen særlige vinnersjanser. Den mest åpenbare er justisminister Janet Mills, som til tross for at hun er demokrat altså er i LePages kabinett – regjeringsmedlemmene i Maine utpekes nemlig av delstatsforsamlingen, og Mills har sittet i fire år. Hun støttes av EMILY’s List, men har vært i klammeri med venstresiden fordi hun ikke har vært positivt innstilt til særbehandling av indianerstammer.
Tidligere Speaker i delstatshuset Mark Eves (2012-2016) har også politisk erfaring. Han var i alvorlig klammeri med LePage i 2015, da guvernøren, etter mange år i tottene på Eves truet med å stoppe finansieringen av en skole som hadde tilbudt ham jobb. Riksrett ble diskutert og Eves forsøkte å saksøke, men saken ble avvist av en dommer. Eves er mer en innsider enn en naturlig valgkamppolitiker, men han har stort sett ligget som nummer to på målingene.
Forretningsmann og veteran Adam Cote har samlet inn mye penger og spyttet inn litt av egen lomme også. Han er dekorert medlem av delstatens nasjonalgarde, og fikk sin medalje for tjeneste i Afghanistan. Han har prøvd seg en gang tidligere da han tapte primærvalget i 2008 for nåværende kongresskvinne Chille Pingree, men imponerte visstnok med en solid kampanje. Han er trolig den mest sentrumsorienterte i feltet.
Delstatssenator Mark Dion satt seks år i delstatshuset før han fikk forfremmelse i 2016. Han har advokatutdannelse og var fylkessheriff i Cumberland County i 12 år. Dion har ikke samlet inn mye penger, men tok allikevel tredjeplass på en måling i vår. Det franske etternavnet kan trekke en del stemmer i de nordlige strøk av staten, mot grensen til Canada, i tillegg til at han er godt kjent i de folkerike delene rundt Portland.
Til sist har vi lobbyist og aktivist Betsy Sweet. Hun har startet opp en drøss forskjellige progressive organisasjoner og veldedighetsgrupper i Maine og har tidligere jobbet med progressive kandidater, før hun nå altså selv stiller til valg. Hun driver også forretningsvirksomhet som «livstrener», eller life coaching som de kaller det i junaiten. Hun konkurrerer om de mest venstrevridde velgerne, men kan få problemer når andre- og tredjestemmer skal fordeles.
I tillegg stiller tidligere borgermester i Biddleford Donna Dion og politisk konsulent og tidligere delstatsrepresentant Diane Russell. Ingen av dem har samlet inn særlig med penger og de skal ikke klare å konkurrere i natt.
Maines distrikt 2 utgjør ca 80% av delstaten, inkludert Bangor, og det er det største kongressdistriktet øst for Mississippi. Det holdes av republikaneren Bruce Poliquin, som tok 55% i 2016 og som anses for sårbar (selv om distriktet er noenlunde Trump-vennlig).
Det demokratiske partiet har helt klart sin favoritt i veteran og delstatsrepresentant Jared Golden, som starter pengeinnsamlingen svakt, men som nå har tatt ledelsen – dog fortsatt ikke imponerende i forhold til hva Poliquin har på bok. han har støtte fra mesteparten av de innflytelsesrike politikerne og fagforeningene i delstaten.
Hovedutfordrer er non-profittdirektør Lucas St Clair, som er kjent lokalt for sitt miljøengasjement og sin kamp for å bevare Maines skoger, bla. ved å omgjøre et område til føderalt monument. Han kommer fra en velstående familie, som har bidratt med PAC-reklamer for ham.
I tillegg stiller bokhandler og tidligere bystyremedlem i Islington Craig Olson, og entreprenør Jonathan Fulford, som har trukket seg, men forblir på stemmeseddelen. Dersom ingen av de to toppkandidatene tar 50%, kan imidlertid deres andre- og tredjevalg avgjøre-
NEVADA
Nevada har interessante valg til to av fire kongresseter og til et par delstatsverv. Det er særlig spenning rundt to av setene rundt Las Vegas, også kjent som Sin City.
Distrikt 3 ble opprettet som et vippesete etter folketellingen i 2000 og omfatter de sørvestlige deler av staten, inkludert forsteder til Las Vegas. Det har 64% hvite, 14% latinske og 13% asiatiske velgere. Demokratene erobret setet med forretningskvinne og synagogeleder Jacky Rosen (f.1957), som tok 47% i 2016. Hun stiller til Senatet i 2018.
Demokratene samlet seg kjapt bak filantrop og utdanningsaktivist Susie Lee, som tapte nominasjonen til det fjerde distriktet i 2016. Hun har støvsuget alt av penger og støtteerklæringer og er storfavoritt i natt.
I tillegg stiller Richard Hart, forsikringsbyråeier John Love, forsker Guy Pinjuy, advokat og tidligere diplomat Steve Schiffman og IT-arbeider og aktivist Michael Weiss. Ingen av dem har samlet inn noe videre, eller har noe støtte i lokalmiljøet.
For republikanerne er det 3-4 seriøse kandidater. Vi starter med lærer og delstatssenator Scott Hammond, som trolig er favoritten hos mesteparten av partiapparatet; han har i alle fall støtte fra avtroppende guvernør Brian Sandoval. Han har samlet inn greit med penger og politiske støtteerklæringer, blant annet fra NRA.
Den andre kandidaten med politisk erfaring er tidligere fylkespartileder i Clark County, Dave McKeon, som også er sønn av den tidligere kongressmannen fra California, Buck McKeon. Han er forretningsmann og har startet flere foretak innen telekommunikasjon og entreprenørbransjen. Politisk er han Trump-vennlig, men også for å f.eks. la legalisering av hasj være opp delstatene. McKeon huskes dessuten av mange for å ha gjenoppbygget fylkespartiet etter at Ron Paul-tilhengere hadde tatt over og kjørt det i grøfta i 2012.
Tidligere TV-reporter Michelle Mortensen har et kjent navn for velgerne. Hun har i en årrekke drevet forbrukerjournalistikk og bla. vunnet Emmyprisen syv ganger. Mortensen har kjørt hardt på fiskal konservatisme og vært sterkt kritisk til det siste budsjettforslaget fra republikanerne i DC.
Til sist har vi den velstående advokaten og forretningsmannen Danny Tarkanian, som inntil dagen påmeldingsfristen gikk ut stilte mot senator Dean Heller, men som skiftet hit i siste liten, etter en personlig bønn fra Trump. Tarkanian har stilt og tapt i valg til omtrent alt av verv i Nevada, og greide å tape dette setet i 2016, samtidig som Trump vant det. Hans var var en høyt elsket basketballtrener og Danny har flytt på familienavnet i mange år nå, til tross for mange skandalesaker om bedrifter som har gått konkurs, underslag, osv. Mirakuløst nok er det fortsatt en betydelig del av primærvelgerne som støtter ham og i et felt med så mange kandidater kan han utmerket godt vinne igjen.
I tillegg stiller markedsføringsdirektør og collegeprofessor Patrick Carter, forretningsmann Ed Hamilton, veteran Thomas La Croix, skjønnhetssalongeier Stephanie Jones og lege Annette Teijeiro.
Distrikt 4 omfatter store områder sentralt i staten, inkludert forsteder nord for Las Vegas. Delstatssenator Ruben Kihuen erobret setet fra en republikaner i 2016, med 49%. Han stiller ikke til gjenvalg pga. flere beskyldninger om seksuell trakassering.
For demokratene stiller flere seriøse kandidater, f.eks. tidligere kongressmann Steven Horsford, som tapte dette setet i 2014, etter bare en periode (han slo før nevnte Tarkanian da setet var blodferskt i 2012). Han var tidligere leder av delstatssenatet og var delstatens første svarte kongressmann. Han har fått kritikk for at han droppet distriktet og startet en lobbyistkarriere i Virginia så fort han hadde tapt valget i 2014, og kom først nylig tilbake til Nëvada – familien bor fortsatt i Virginia. Han leder feltet, men har fortsatt ikke samlet inn imponerende mye.
Han får heftig motstand fra den homofile veteranen, presten og delstatssenatoren Pat Spearman, som har vært kandidat lenge, og ikke akter å gi seg uten en fight, selv etter at Horsford meldte seg på. Hun slo ut en konservativ senator i primærvalget i 2012, selv om hun var kraftig underlegen i penger og støtteerklæringer, så hun er vant med å overraske. Hun står dessuten til venstre for ham, noe som neppe er et dårlig utgangspunkt i disse tider, selv om Nevada stort sett liker moderate politikere.
En tredje seriøs kandidat er universitetsregent og prosjektmanager Allison Stephens, som i likhet med de to første er afroamerikaner. Hun er i utgangspunktet ikke spesielt godt kjent for velgerne, men har gode forbindelser internt, da hun også tjenestegjør som en av delstatens to representanter i det føderale partiets landsstyre.
En fjerde mulighet er finanskonsulenten Amy Vilela, som stilte mot Kihuen allerede før han trakk seg. Hun har samlet inn noe penger, men hennes mulighet til å bli valgt ligger heller i at hun er den eneste seriøse hispanjol i feltet. Selv om de utgjør en stadig større del av befolkningen er det mange som enten ikke er statsborgere eller som ikke gidder stemme, i det minste ikke i mellomvalg. Hvis Vilela kan konsolidere Kihuens velgere bak seg har hun en god sjanse i natt. I tillegg står hun lengst til venstre, men kan komme til å splitte de progressive stemmene med Spearman.
I tillegg stiller rektor John Anzalone og veteran Sid Zeller.
For republikanerne stiller forretningsmann og tidligere kongressmann Cresent Hardy. Han har samlet det meste av partiet bak seg, etter det knepne tapet (49-45) for Kihuen i 2016.
Han får konkurranse fra forretningsmann og tidligere partileder i Clark fylke David Gibbs, men han skal ikke utgjøre noen stor trussel i natt.
I tillegg stiller forretningsmann Jeff Miller, Mike Monroe, forretningsmann Bill Townsend og Kenneth Wegner.
Justisminister og føderal dommer Brian Sandoval (f.1963) ble første gang valgt til guvernør i 2010 og tok nesten 71% i 2014. Han kan ikke stille igjen i 2018.
For republikanerne stiller to sterke kandidater. Den som har samlet inn mest og hatt ledelsen på målingene er justisminister Adam Laxalt, som såvidt tok justisministervervet i jubelåret 2014. Han er barnebarn av en tidligere senator, Paul Laxalt og fløt nok i noen grad på navnet da han ble valgt sist. En del mindre flatterende informasjon ble lekket i forrige valgkamp, der han fremsto som mindre kompetent i sin gamle juristjobb, men han har kjørt en ideologisk svært Trump-vennlig linje som tydeligvis har slått an hos velgerne. Samtidig har han holdt seg inne med den mer ideologiske høyresiden, og har bla. fått støtte av Koch-brødrene og gamblingmagnaten Sheldon Adelson.
Han får konkurranse av finansminister Dan Schwartz, som var et politisk ganske ubeskrevet blad i 2014. Han har imiderltid valgt en helt annen linje, og har kritisert kreti og pleti for manglede fiskal fornuft og derigjennom lagt seg ut med store deler av partiapparatet. Han har også vært sterkt kritisk til mye av Trumps opptreden og kalt Laxalt for en ekstremist. Mesteparten av pengene han har brukt i valgkampen har kommet fra egne lommer, men han har ligget langt etter Laxalt, både i pengeinnsamling og på målingene.
I tillegg stiller seks andre kandidater.
For demokratene stiller to seriøse kandidater. Den ene er fylkesråd i Clark County (som inneholder Las Vegas), Chris Giunchigliani. Hun satt ti år i delstatshuset tidligere og har fått godt med både finansiell og politisk støtte for sitt kandidatur, i tillegg har hun backing fra mesteparten av grasrota. Giunchigliani var den eneste i fylkesrådet som i sin tid stemte mot å øke skattene med 750 millioner dollar for å betale for et nytt fotballstadion, en sak som fortsatt skaper engasjement i Las Vegas.
Den andre kandidaten er lederen av fylkesrådet i Clark County, Steve Sisolak. Han har samlet inn desidert mest cash og har støtte fra partimaskinen til demokratenes tidligere senatsleder, Harry Reid. Han står klart til høyre for Giunchigliani, og har bla. uttalt at han ikke står til «hverken til høyre eller venstre». Han har hele tiden vært for byggingen av det nye fotballstadionet. Han har enda mer støtte fra politiske notabiliteter, bla. tidligere senatsleder Harry Reid og hans politiske maskin.
Sisolak har ledet på alle målinger, men gapet har blitt stadig mindre og Giunchigliani kan så avgjort vinne i natt.
I tillegg stiller tre andre kandidater.
Viseguvernør Mark Hutchison (R) tar ikke gjenvalg etter kun en periode, og republikanerne har to kandidater til vervet.
Favoritt er tidligere leder av delstatssenatet, Michael Roberson. Han tapte overraskende nominasjonen i det 3. distriktet til før nevnte Danny Tarkanian. Han var guvernør Brian Sandovals mann i Senatet og hjalp til med å få gjennom guvernørens utdanningspakke, som imidlertid inneholdt skatteøkninger som ikke gjorde Roberson spesielt populær blant primærvelgerne det året. Roberson har støtte fra det meste av Nevadas etablissement, men det spørs om velgerne har tilgitt ham.
Konkurransen kommer fra tidligere delstatsrepresentant Brent Jones. Han ble valgt inn på Sandovals bølge i 2014 og like kjapt pælmet ut igjen i 2016, men han gjorde seg kjent som en av de mest konservative og skattefiendtlige medlemmene i løpet av de to årene. Han er forretningsmann, nærmere bestemt selger han en slags energidrikk med påstått mystiske egenskaper og visstnok bruker han pengene derfra på å finansiere en Scientologimenighet, så helt i vater er han neppe.
NORTH DAKOTA
I North Dakota stenger valglokalene kl. 04:00 i mesteparten av delstaten (de har svært liberale lover når det gjelder hvor lenge kommunene kan holde åpent). Her kunne det fort blitt action, men i praksis er nominasjonene avgjort.
Republikanerne har fire kandidater, men kommer til å nominere advokat, forretningsmann og delstatssenator Kelly Armstrong, som tok nesten 60% av stemmene på delstatskonventet i april. Han har således den institusjonelle støtten fra partiet og fra de fleste folkevalgte her; selv om konventene ikke er så avgjørende som de engang var, har de stor tyngde blant velgerne. Armstrong er en ganske tradisjonell republikaner, som ikke har og neppe kommer til å foreta seg noe dumt i valgkampen. Ved siden av juristgjerningen er Armstrong visepresident i familiens energiselskap, og han har en norskfødt kone. Han ble valgt inn i delstatssenatet i 2012 og ble i 2015 valgt til delstatspartileder, et verv han hadde inntil nylig.
Han ble i utgangspunktet utfordret av den velstående delstatssenatoren Tom Campbell, men han bøyde av et par dager etter at påmeldingsfirsten gikk ut og ga sin støtte til Armstrong. Navnet forblir på stemmeseddelen og han vil sikkert få noen proteststemmer, men ikke mer. I tillegg stiller forsvarskontraktør og veteran Tiffany Abentroth og oljefeltskonsulent Paul Schaffner.
