Mer

    Forsvar og angrep fra James Comey

    Glem Michael Wolff. Tidligere FBI-direktør James Comey viser oss hvordan den virkelig gode boken om Clinton, Trump og alt som ledet til 2016 skal skrives.

    James Comey er en særegen karakter. Det fikk vi blant annet se under høringen i Senatet i fjor vår. Her vakte han oppsikt med usedvanlig åpen kritikk av presidenten. Han gjorde også inntrykk gjennom språket han brukte. I Ampol-redaksjonen snakker vi fremdeles om den dickensianske beskrivelsen av bestefarsklokken i Det ovale kontor og om den legendariske kommentaren «Lordy, I hope there are tapes». Den tidligere FBI-direktøren er høytidelig, oppriktig, personlig, intellektuell og en smule gammelmodig – noe som gjør Trumps tidligere kallenavn på ham – «Sanctimonious Comey» – til et av hans mest treffende, og langt bedre enn det han for tiden foretrekker, nemlig «Slippery Comey».

    Forteller USAs politiske rettshistorie

    Comeys bok er en jeg ville ha lest uansett. Han er en merkverdig og interessant skikkelse i amerikansk politikk og historie som fikk en uforholdsmessig stor rolle både i presidentvalgkampen og i Donald Trumps første tid som presiden. Hans perspektiv er helt unikt. Utdragene fra boken og intervjuene Comey selv gjorde før den kom ut, der han omtaler Trump som farlig for landet og moralsk uegnet til å være president, har videre gjort boken umulig å unngå.

    Men den står også støtt uavhengig av disse faktorene. A Higher Loyalty: Truth, Lies, and Leadership er medrivende, interessant og menneskelig. Den forteller en mangefasettert og kompleks historie med nyanse, refleksjon og åpenhet. Comey er en ypperlig observatør, og en like god forteller. Han har en egen teft for detaljerte, fortettede beskrivelser; uten å bli omstendelig eller kjedelig, utelater han ingenting, ei heller tankene han gjorde seg i sanntid i situasjonene han tok del i.

    Og i boken hans, får man inntrykk av at Comey har vært med på det meste. Han har jobbet med alt fra Gambino-familien til Martha Stewart, Whitewater, Vince Fosters selvmord, 9/11, behandlingen av terrormistenkte, til e-postsaken og Russland-etterforskningen. Mens media, naturlig nok, har festet seg ved Comeys uttalelser om nettopp Clinton og Trump, er det ikke før godt uti siste halvdel av boken at dette blir tema. I all hovedsak handler boken om Comey selv og om hans erfaringer gjennom fire tiår i amerikansk rettsvesen.

    Comey skriver åpent og frittalende om disse erfaringene, og skygger ikke banen for å gi et spark til overordnede og andre han mener har handlet uriktig. Samtidig er han åpen om sin egen personlige historie og om sin egen spirituelle og filosofiske utvikling. Og nettopp her ligger nøkkelen til å forstå valgene Comey tok under valgkampen i 2015 og 2016 – som skapte frustrasjon i begge partier, og som ikke utenkelig fikk innvirkning på valgutfallet.

    Den høyere lojalitet

    James Comey har et klart prosjekt både i sitt liv og med boken han nå har skrevet. Slik jeg tolker det, både skriver og lever han ut fra en grunnleggende ambisjon om å være et menneskelig bolverk mot urettferdighet, usannhet og maktmisbruk. Dette er personlig for Comey. Han ble mobbet som barn, og som 16-åring opplevde han, sammen med lillebroren, å bli holdt fanget av en væpnet mann i sitt eget hus. Beslutningen om å vie sitt liv til å bekjempe urett ble sementert da han oppdaget teolog og filosof Reinhold Niebuhr, som inspirerte ham dypt. Niebuhrs filosofi, som Comey adopterte som sin egen, handler i stor grad om å ta vare på ens medmennesker og stå opp for de svake når de lider på grunn av de sterke. Den handler om forpliktelsen til visse evige verdier, som sannhet, integritet og respekt for andre. Dette er den høyere lojaliteten for Comey.

    Prosjektet hans følger av dette. Boken kan ses som et oppgjør med bøller av alle slag: mobbere, kriminelle, mafia og dagens makthavere i Det hvite hus. Sistnevnte er ifølge Comey korrupte, løgnaktige og feige – og befinner seg langt unna det etiske lederskapet han etterlyser, som står urokkelig ved sannheten, ønsker kritikk og ukomfortable spørsmål velkommen og opprettholder skillet mellom politikk og rettsvesen.

    Det er noe særlig sympatisk ved en advokat forpliktet til høyere idealer. Dette er en klassisk oppskrift på en litterær helteskikkelse vi har sett i alt fra Atticus Finch i To Kill a Mockingbird til Dean Strang i Making a Murderer. En karakter som bryter med stereotypiske trekk som egeninteresse og korrupsjon, og snarere ønsker å hjelpe svake og frembringe rettferdighet i verden fremmer et håp som vi mer enn gjerne setter vår lit til.

    Og på mange måter fremstår Comey som nettopp en slik type – en velmenende, rettskaffen og oppriktig overbevist advokat som bestandig tenker nøye og samvittighetsfullt gjennom det han gjør, og i etterkant strengt vurderer om han nå har handlet i tråd med sine idealer, eller om hans personlige feil – som han selv identifiserer som stahet, forfengelighet, skråsikkerhet og stolthet – har kommet i veien. Men det er flere fallgruver ved å være så strengt idealistisk som Comey er. En av dem er at han lett blir tatt for å være skinnhellig. Men en langt viktigere er at hans egne selvmotsigelser blir svært tydelige – om dog ikke for ham selv.

    Comeys politiske prosjekt

    For Comey er FBI et organ som skal tjene det amerikanske folket, være til landets beste, stå som en garantist for sannheten og aldri, aldri anta en politisk rolle. Blir FBI en politisk aktør, er alt tapt.

    Dermed blir det påfallende at hele Comeys prosjekt er dypt politisk. Boken A Higher Loyalty: Truth, Lies, and Leadership er gjennomsyret både av Comeys politiske vurderinger og betraktninger og av eksempler på at Comey tok valg og opererte ut fra politiske hensyn – også mens han var del av FBI og det øvrige juridiske systemet. Vi trenger ikke å gå til 2015 og 2016 – som Comey selv anser som helt ekstraordinære år – for å finne disse eksemplene. Et av dem finner vi i Comeys beskrivelse av hvordan han utrettelig jobbet mot Bush-administrasjonens tillatelse av tortur av terrormistenkte. Etter flere ganger å ha truet med å slutte i jobben, informerer Comey Bush om at ettertiden vil dømme presidenten hardt for disse valgene. Tilsvaret fra Bush er abrupt: «La meg bekymre meg for det». Comey svarer da at han følte at det måtte bli sagt. Han følte at det måtte bli sagt. Dette viser oss flere ting. En av dem er Comeys urokkelige tillit til sitt eget moralske kompass. En annen er at Comey tråkker inn i det politiske domenet – og at han er fullstendig ubevisst på det, selv når president Bush irettesetter ham.

    De mest åpenbare eksemplene på selvmotsigelser i Comeys beslutningsprosesser finner imidlertid sted i 2015 og 2016. Faktisk er hele redegjørelsen hans for hvorfor han gjorde som han gjorde i denne perioden, en politisk beslutningskjede: At justisminister Loretta Lynch ikke ble ansett som uavhengig, kunne få det amerikanske folk til å tro at FBIs etterforskning ble kontrollert av Clinton-kampanjen. Det samme kunne Obamas uttalelse om at Clinton ikke svekket nasjonal sikkerhet, før FBIs konklusjon i saken var klar. Videre ville det være en katastrofe for FBI og Justisdepartementets troverdighet, for ikke å glemme for Hillary Clintons sannsynlige presidentskap, om FBI hemmeligholdt gjenåpningen av e-postetterforskningen rett før valgdagen.

    Slike hensyn var grunnlaget for Comeys tre særlig kontroversielle handlinger i valgkampen, nemlig å 1) fortelle offentligheten at enda ingen kriminell tiltale skulle rettes mot Clinton, hadde hun vært ekstremt uforsiktig 2) underrette Kongressen (og dermed offentligheten) om at ytterligere e-poster ble undersøkt 11 dager før valgdagen og 3) unngå å nevne for den samme offentligheten at også den andre presidentkandidatens valgkampanje var under FBI-etterforskning på dette tidspunktet.

    Selv skildrer Comey denne perioden som et mareritt. Han var i en umulig posisjon, mener han. Og bortsett fra et par småting, ville han ikke ha handlet annerledes om han kunne gjøre det igjen. Han befant seg mellom to onder der den ene var «really bad» og den andre «catastrophic». Han ble dratt inn i en politisk valgkamp, men forsøkte så godt han kunne å handle uavhengig av den. Og han har gode poenger om hvor vanskelig denne situasjonen var.

    Det er bare det at han også, tilsynelatende uten å være klar over det, legger inn effektive motargumenter mot sine egne poenger. Et av dem er beskrivelsen av flyplassmøtet mellom Lynch og Bill Clinton. Comey skriver her om hvordan dette umiddelbart virket som en ikke-sak for ham; Lynch hadde ikke oppsyn med Clinton-etterforskningen, og dersom Bill Clinton ønsket å påvirke den, ville han da ikke gjøre det på denne måten. Men etter hvert som Comey så hvordan hendelsen utspilte seg i media – der det ble stilt spørsmål ved FBIs integritet – endret han mening. Dette var blant hendelsene som førte til at Comey besluttet å utvise det han kaller «uvanlig åpenhet» om Clinton-saken – som medførte offentliggjøringen av informasjon om saken på tre tidspunkt i løpet av valgkampen, inkludert beskrivelsen av Clinton som «ekstremt uforsiktig».

    Etter å ha satt som premiss for etisk lederskap at FBI skal handle apolitisk, er disse delene av Comeys bok smått utrolige. De forteller oss at Comeys handlinger ikke kun fikk politisk effekt, da de utvilsomt preget valgkampen og muligens preget valgutfallet, men at også intensjonen bak dem var politisk. Denne strengt selvransakende FBI-sjefen var så opptatt av å være apolitisk at han med jevne mellomrom valgte å bryte inn i en politisk valgkamp.

    Og det er her den sympatiske karakteren, den velmenende, rettskafne og oppriktige advokaten glir over fra en Atticus Finch til en Gregers Werle. Ibsen-karakteren som skulle befri alle sine medmennesker fra selvbedrag og livsløgn ved å forkynne sannheten for enhver pris, endte opp med å forårsake tragedie. Vi vet ikke om Comey faktisk påvirket valgutfallet, og det ville være søkt å sette ham opp som en enfaktorforklaring på valget av Trump. Like fullt er han et smertelig eksempel på hvordan streng idealisme kan skygge for selvinnsikt, gi grobunn til hykleri og i verste fall medføre svært utilsiktede konsekvenser.

    En gravalvorlig advarsel

    Comeys bok slutter der den begynner: Med mafiaen i New York. Allerede fra det første møtet med Trumps team i Trump Tower, der etterretningstjenestene informerte om russisk innblanding i valgkampen, så Comey tydelige paralleller til mafiaen. Trumps team forsøkte, slik Comey så det, å viske ut linjene mellom politikk på den ene siden og rettsvesen og etterretning på den andre. På den måten forsøkte de å gjøre en som Comey til en såkalt amico nostro. Senere krevde Trump også personlig lojalitet fra Comey, blant annet ved å skape det Comey kaller et «patronage relationship». Og ikke minst, skriver Comey, var løgn om stort og smått en naturlig del av hverdagen – alt i sann mafiastil.

    Mens Comey kommer med utrolige og underholdende beskrivelser av sin omgang med presidenten, er konklusjonen gravalvorlig: USA styres i dag av en mann uten moral og uten forståelse for hvordan et demokratisk samfunn fungerer. Dette er ikke bare uheldig, men direkte farlig for landet, skriver Comey. At beskrivelsen Trump og hans administrasjon kommer etter beskrivelsen av tiår med arbeid i amerikansk rettsvesen og etterretning gjør kontrasten mellom Trump og tidligere presidenter enda klarere.

    Boken til Comey er mange ting. Det er en fortelling om en sentral skikkelse og en sentral karriere i amerikansk politikk. Det er en nedfelling av noen grunnleggende prinsipper og verdier. Det er et forsvar og en rettferdiggjøring av FBIs handlinger i valgkampen. Og det er en advarsel om tingenes tilstand i Washington i dag.

    Alt i alt er Comeys bok en sann fornøyelse. Den er oppslukende, provoserende, informativ og morsom, og den forteller en ytterst interessant historie på glitrende vis. A Higher Loyalty: Truth, Lies, and Leadership anbefales alle som interesserer seg for amerikansk politikk, etterretning, rettsvesen og god litteratur. Og bestefarsklokken i Det ovale kontor.

    Vårin Alme
    Vårin Alme
    Utdannet statsviter ved NTNU og Universitetet i Oslo. Jobber som forsker og doktorgradskandidat med fordypning i amerikansk utenriks- og alliansepolitikk. En av stemmene i podkasten "Amerikansk politikk".

    Les også