Tre rikinger kjemper om guvernørvervet i Illinois; Chris Kennedy, J. B. Pritzker og Bruce Rauner.
OPPDATERT 21.03: Milliardæren J. B. Pritzker har tatt en klar seier i den demokratiske nominasjonen, med 45,5 % – 19 prosentpoeng foran nærmeste utfordrer. Den republikanske guvernøren Bruce Rauner ble såvidt renominert 3,2 prosentpoeng foran utfordreren Jeanne Ives.
For komplette resultater, se her.
Fordi USA allerede har gått over til sommertid, er vi en time nærmere dem enn vanlig, og valglokalene i Illinois stenger derfor allerede kl. 01:00 i natt, norsk tid. Som før nevnt dekker vi kun de interessante primærvalgene i år.
I det 3. distriktet sitter den moderate Dan Lipinski, som overtok setet etter sin far, Bill Lipinski. Som opphavet er Dan svært sentrumsorientert, f.eks. på abortspørsmålet og våpenkontroll, og progressive krefter innad i partiet forsøker stadig å finne alternativer til ham. Han har imidlertid sterk støtte fra den lokale partimaskinen og fra flere fagforeninger, særlig i byggebransjen.
Årets utfordring kommer fra markedsfører og aktivist Marie Newman, som har fått offentlig støtte fra en rekke progressive organisasjoner som Emily’s List og NARAL, flere fagforeninger som SEIU, samt kongressrepresentantene Gutierrez og Schakowsky. Hun har greid å samle inn mer penger enn Lipinski og kombinert med den støtten han har fått fra diverse organisasjoner kan dette bli jevnt.
Det eneste åpne setet er i det 4. distriktet, der tidligere lærer og bystyremedlem Luis Gutierrez avstår fra gjenvalg, etter å ha holdt setet siden 1993.
På pressekonferansen der han annonserte sin avgang ga han samtidig sin støtte til fylkesråd i Cook County og borgermesterkandidat mot Rahm Emanuel i 2015, Jesus «Chuy» Garcia. Chuy gjorde det godt i dette distriktet i borgermestervalget og har i tillegg fått støtte fra Bernie Sanders, som vant distriktet i 2016, men får konkurranse fra et par andre demokrater.
Den sterkeste av dem er den kjente latinaaktivisten Sol Flores, som er grunnlegger og direktør for en non-profittgruppe som hjelper hjemløse familier og unge. Hun har holdt brukbart følge i pengeinnsamlingen, men har neppe apparat nok til å få ut sine velgere.
Den andre er non-profittdirektør Richard Gonzalez, som har knapt samlet inn noe penger. I tillegg hadde en prominent forretningskvinne og hele tre bystyremedlemmer meldt seg på, men de har alle trukket seg etterhvert som målingene har gitt Garcia en overveldende ledelse.
I det 6. distriktet kjemper syv demokrater om å få møte republikaneren Peter Roskam i november. Roskam tok 60% i 2016, men kan være sårbar i en demokratisk bølge. Av de syv er seks regnet som seriøse; vi tar dem alfabetisk.
En kandidat med mye penger på bok er bioingeniør Sean Casten, som spyttet over en halv million dollar av egne penger i valgkampen. Han er også opptatt av å bevare helsereformen, men har i tillegg et sterkt engasjement for miljøet – naturlig nok, gitt yrket. Han har startet opp flere firmaer som renser avfall fra industrien og omdanner det til energi. Politisk er han forholdsvis moderat og næringslivsvennlig.
Med betydelig mindre penger, men mer erfaring, har vi advokat Carole Cheney, som tidligere jobbet som distriktsleder for kongressmann Bill Foster i det 11. distriktet, og som har hans støtte. Hun har ført valgkamp først og fremst på økonomiske spørsmål og har noe så nerdete som endringer av skattelovene som fremste kampsak. Hun har tidligere tapt et primærvalg til delstatshuset og et valg til fylkesrådet i sterkt republikanske DuPont County.
Videre har vi advokat, collegeregent og tidligere lærer og partiets kandidat i 2016 Amanda Howland, som ikke har samlet inn imponerende mye penger i denne omgang, men som nok har et visst navn blant velgerne, siden hun var på stemmeseddelen i 2016 – selv om hun tapte med 20% i et distrikt Clinton vant. Howland har overlevd en runde med kreft og kjemper for å beholde Obamacare, men har utdanning som sin fremste kampsak.
Den kandidaten som har samlet inn mest cash og muligens er hårfin favoritt, er finansrådgiver og planleggingskommissær Kelly Mazeski. Hun sier motivasjonen for å stille kom med Roskams stemme for å avskaffe Obamacara. Mazeski overlevde brystkreft og hennes datter har en tilstand som vil gjøre henne dyr å forsikre i et fritt marked, mener hun. Hennes kandidatur støttes av bla. Emily’s List. Hun er blant de klart mest venstrevridde i feltet, men også hun tapte med 20% i et delstatssenatsete i 2016, samtidig som Clinton vant det knapt.
Vi har videre bystyremedlem i Napierville City og eier av en bokhandelkjede, Becky Anderson Wilkins. Også hun har overlevd brystkreft og kjemper i første rekke for at Obamacare skal overleve. Pengeinnsamlingen har vært brukbar, og hun er en troverdig kandidat. Hun er den mest erfarne folkevalgte kandidaten.
Til sist har vi advokat Jennifer Zordani, som nok vil slite med ganske dårlig pengeinngang. Hennes advokatfirma spesialiserer seg på økonomi og reguleringer, så ikke overraskende har hun økonomien som viktigste kampsak.
I tillegg stiller dataanalytiker og tidligere praktikant i Det hvite hus, Ryan Huffman.
I det 13. distriktet sitter republikaneren Rodney Davis (f.1970), som demokratene også gjerne skulle slått ut. Han har fem motkandidater, hvorav fire har noen sjanse til å bli nominert. Vi tar dem alfabetisk.
Den første er veteran og teologiprofessor Jon Ebel. Han har samlet inn en del penger og betoner både sin militære erfaring (han tjenestegjorde i marinens etterretningstjeneste) og at han har «tverrpolitisk appell». Det siste tror jeg vi trygt kan se bort fra, da alle hans «talking points» er standard demokratiske og han befinner seg til venstre for minst to av sine motkandidater.
Lege David Gill har ikke samlet inn noe særlig, men han har vært på stemmeseddelen hele fem ganger tidligere så navnet er nok kjent for mange. Han stilte som demokrat i et annet distrikt i 2004, 2006 og 2010, og i dette nytegnede distriktet i 2012, da han kom svært nær å beseire Davis i dennes første valg; kun 0.3% skilte de to. I 2016 stilte han som uavhengig kandidat, men ble kastet av stemmeseddelen pga. for få underskrifter. Han står trolig lengst til venstre av de fire.
Nummer tre er advokat Erik Jones, som tidligere har vært assisterende justisminister i delstaten og har avtroppende justisminister Lisa Madigans støtte. Han har også erfaring fra DC, som etterforsker for Husets kontrollomite og Senatets handelskomite. Han sier hans motivasjon for å stille er å kjempe for «mannen i gata», mot korrupsjon og maktmisbruk. Jones har mye av partiapparatet med seg.
Den siste av de seriøse kandidatene er forretningskvinne og kongressrådgiver Betsy Dirksen Londrigan. Hun driver et firma som samler inn penger og har i lang tid vært en av de sterkeste innsamlerne for senator Dick Durbin, som har gitt sin støtte til hennes kandidatur. Som så mange andre sier hun at hun ble inspirert til å stille til valg pga. behovet for å forsvare Obamacare, basert på egne erfaringer med dyre helseforsikringer. Hun har mesteparten av partiapparatet i ryggen.
I tillegg stiller lærer Angel Sides, som knapt har drevet pengeinnsamling.
Det 14. distriktet dekker områdene vest for Chicago, og strekker seg fra sør for Joliet og helt opp til delstatsgrensen mot Wisconsin. Republikaner Randy Hultgren tok 60% i 2016, men Trump vant knapt her, så han kan være sårbar i en bølge.
Syv demokrater stiller, men bare to har samlet inn nok penger til å være noenlunde konkurransedyktige mot Hultgren. Den ene er siviliingeniør Matt Brolley, som er president for Montgomery Village, en småby med ca 20.000 innbyggere. Med sin yrkesbakgrunn fremstiller han seg som en som kan finne praktiske løsninger og appelere også til republikanere, selv om han på papiret trolig står lengst til venstre av de seriøse kandidatene. Han støttes av flere kongressrepresentanter og en rekke fagforeninger.
Den andre er sykepleier Lauren Underwood, som var seniorrådgiver i Helsedepartementet under Barack Obama. I dag jobber hun for en lokal helseplangruppe og beskyttelse av Obamacare står naturlig nok høyt på hennes liste. Hun har støtte fra flere aviser og fra flere progressive organisasjoner og har samlet inn klart mest penger, men sliter med mangel på organisasjonsapparat og tilknytning til distriktet.
I tillegg stiller aksjemegler John Hosta, lærer Daniel Roldan-Johnson, lærer Victor Swanson, skolestyremedlem Jim Walz og pensjonert kjemiingeniør George Weber.
Så kommer vi til nattens mest interessante nominasjon; guvernørvalget. Først tar vi republikanerne, der guvernør Bruce Rauner (f.1957) må kjempe mot både høyre- og venstresiden i eget parti – i form av en og samme motkandidat: Regnskapsfører og delstatsrepresentant Jeanne Ives (f.1965).
Illinois har i mange år slitt med økonomien men den mektige lederen for demokratene i delstatshuset, Mike Madigan, har i praksis kunnet styre store deler av delstaten gjennom budsjettprosessen; ja Rauner selv erklærte i fjor at Madigan var sjef og beskyldte delstatsforsamlingen for å ha stoppet alle reformtiltak og Madigan selv for å drive mafiavirksomhet. Særinteresser og korrupsjon har nok fått herje ganske fritt, og nedverdigelsen var total da delstatsforsamlingen overkjørte det siste vetoet til Rauner, med hjelp av en håndfull republikanske utbrytere. En av dem var Ives.
Den umiddelbare grunnen til at hun stiller er dog misnøye med Rauner på et annet politikkfelt: Abort. Rauner unnlot å legge ned veto mot at delstatens skattepenger skulle bli brukt til aborttiltak og høyrefløyen i hans parti har vært i fistel siden. Ives er ihuga abortmotstander og i tillegg mot likekjønnede ekteskap, transgenderrettigheter, osv., områder der Rauner er lite interessert i å slåss mot demokratene. Selv har han erklært Ives for å være en rabulist og en fløykandidat uten sjanser i november. Det er nok demokratene enige i, for de har kjørt «angrep» mot henne som egentlig er fordekt reklame for å få henne nominert.
Rauner er trolig dollarmilliardær og kan tillate seg å finansiere egen valgkamp etter eget forgodtbefinnende, men han bør ikke undervurdere aktivistenes makt i et valg. Ives har støtte fra den søkkrike donoren Dick Uihlein, som har gitt over 2,5 millioner dollar til hennes kampanje, og hun gruset Rauner i en diskusjon de hadde med redaktørene av en lokalavis. Ja, det har gått så langt at republikanernes intellektuelle alibi, tidsskriftet National Review har gitt støtte til Ives på lederplass. Samtidig kan Rauner ikke tillate seg å trekke for langt mot høyre, for ikke å skremme bort sentrumsvelgerne.
På demokratisk side værer man blod i vannet. Republikaneren Rauner vant i 2014 fordi den daværende guvernøren var mektig upopulær, og vinneren av nominasjonen har en god sjanse til å ta tilbake embetet til høsten.
Her står slaget trolig først og fremst mellom to rikinger. Favoritten er forretningsmann og jurist Jay Robert ‘J. B.’ Pritzker (f.1965). Familien eier bla. Hyatt-hotellene og ifølge Forbes har han en formue på småpene 3,4 milliarder dollar. Han er blitt beskyldt for å kjøpe seg til innflytelse, og mye tyder på at hans enorme pengesekk er noe av grunnen til at f.eks. Madigan har gått ut med støtte, men også andre deler av partiapparatet, for eksempel begge senatorene. Hans eneste valgerfaring er en middelmådig tredjeplass i 1998, i et primærvalg til Huset, i tillegg har han fått mye negativ presse pga. offentliggjøringen av gamle telefonsamtaler mellom ham og daværende guvernør Rod Blagojevich, om hvem som skulle erstatte Obama som senator fra Illinois. Samtalene er fulle av ramsalt språk og kyniske vurderinger og har gitt menigmann et sjokkerende innblikk fra innsiden av politikken.
Hovedkonkurrent er trolig forretningsmann og universitetregent Chris Kennedy (f.1963), som er sønn av tidligere justisminister og senator Bobby Kennedy og nevø av JFK. Han har drevet litt aktivitet i kampanjene til diverse slektninger opp igjennom årene, men aldri stilt til valg selv. Kennedy er rik, dog ikke så velstående som Pritzker, og politisk har han plassert seg et stykke til venstre for konkurrenten, bla. med krass kritikk av før nevnte Madigan. Han har dog skutt seg selv i foten et par ganger og høstet kritikk fra venstresiden i eget parti for å si pene ting om Rauners reformvilje.
Den tredje seriøse kandidaten er matematiker og delstatssenator Daniel Biss (f.1977). I sum er han nok lengst til venstre av de tre, men han har også foreslått endringer i delstatens pensjonssystem, for å redusere dens enorme pensjonsforpliktelser (endringer han i ettertid har avskrevet som uansvarlige). I pengeinnsamling har han ingen sjanse mot de to rikingene, men han er i stadig større grad blitt tatt på alvor av dem, og det er liten tvil om at han er den mest oppriktige reformkandidaten. Dersom velgerne er lei av pengefolk som kjøper seg til guvernørjobben, kan Biss meget vel vinne i natt, men de fleste målinger viser at han må kjempe med Kennedy om andreplassen.
Andre kandidater er fylkesskolesjef Bob Daiber, aktivist Tio Hardiman og lege Robert Marshall. De skal alle være sjanseløse.
Til sist blir justisministervervet ledig. Sittende justisminister Lisa Madigan har ofte vært nevnt som guvernørkandidat, men hun er datter av den før nevnte Speakeren i delstatshuset Mike Madigan, og har ikke villet stille til toppvervet så lenge opphavet er øverste leder for den lovgivende makten.
Hele åtte demokrater stiller; alle seriøse. Vi tar dem alfabetisk. Den første kandidaten er advokat og delstatsrepresentant Scott Drury. Han ble, som så mange i denne delstaten, kastet av stemmeseddelen på grunn av en ubetydelig teknikalitet, men i februar avgjorde en dommer at han skulle gjeninnsettes. Drury har vært en av de mest høylydte kritikerne av måten Madigan har styrt delstatshuset og har raljert kraftig mot det han oppfatter som Gutteklubben Grei-atferd på (og somme tider over) grensen til korrupsjon.
Så kommer advokat Sharon Fairley, som er tidligere leder for organet som overvåker politiet i Chicago. Hun har også bakgrunn som aktor både føderalt og på delstatsnivå, men har ikke prøvd seg på partipolitikk før nå. Farley har overraskende fått støtte på lederplass fra begge de store Chicagoavisene; konservative Herald Tribune og liberale Sun Times.
Så har vi advokat og tidligere aktor Aaron Goldstein, som muligens er mest kjent for at han og et kamerateam ble ranet på høylys dag da de skulle gjennomføre et intervju i det nordvestlige Chicago. Politisk er han muligens den mest venstrevridde i feltet.
Dernest kommer advokat, TV-kommentator for MSNBC og tidligere føderal aktor Renato Mariotti. Han har nærmest gjort en egen karriere av å kommentere Trumps krumspring med tilliggende juridiske forviklinger i alt fra innreiseforbudet til russlandsforbindelser. Han har et nasjonalt nettverk med aktivister og pengedonorer, men mangler helt noe apparat i Illinois.
Advokat og tidligere guvernør, viseguvernør og finansminister Pat Quinn var mektig upopulær da han tapte for republikaneren Bruce Rauner i 2014. Han hadde klart å erte på seg flere av de mektigste gruppene internt i partiet, samtidig som delstatens vanskelige økonomi ikke akkurat gjorde tingene enklere. Det spørs om velgerne har tilgitt ham etter bare fire korte år, men han er i det minste kjent for dem alle og han har hatt ledelsen på et par målinger. Siden de klandrer ham for tapet av guvernørmakten i 2014, er det meste av partiapparatet mot ham i år.
Advokat og delstatssenator Kwame Raoul har representert Chicagos sørlige deler siden 2004, og siden setet hans ikke er på valg før i 2020 har han en «gratis» sjanse til å ta dette vervet, som han lenge har siklet på. Også Raoul har bakgrunn som aktor. Han har Madigans og det meste av partiapparatets fulle støtte og regner dertil med å gjøre det bra i de svarte områdene i Chicago. De fleste målinger viser ham enten rett foran eller rett bak Quinn.
Advokat Nancy Rotering har vært borgermester i Highland Park siden 2011. Hun tapte primærvalget i det 10. distriktet i 2016 for tidligere og nåværende kongressmann Brad Schreider, men tok 46% og fikk redaksjonell støtte fra lokalavisen Chicago Tribune.
Advokat Jesse Ruiz har siden 2016 ledet Chicagos parkstyre, som forvalter nær 600 små og store grøntområder rundt omkring i byen. Han har tidligere ledet delstatens skolestyre og vært nestleder i Chicagos skolestyre. Ruiz uttalte at Trumps uttalelser om immigranter motiverte ham til å stille, siden begge hans foreldre er meksikanske.
Raoul og Quinn er de mest kjente, men alle åtte har en plausibel vei til nominasjonen. Også på republikansk side er det kamp; her stiller fylkesråd Gary Grasso og advokat Erika Harold.
Harold har i lang tid vært hypet av krefter i det republikanske partiet. Hun har en fascinerende etnisk blanding av indianer, afroamerikaner, gresk, tysk og engelsk og ble kåret til Miss America i 2003. Hun er advokat, med utdanneelse fra Harvard. I 2014 utfordret hun kongressmann Rodney Davis i det 13. distrikt og tok 41%, men forsøket på å avsette ham ledet til at mange avskrev henne som en smådesperat vervsamler. I de fire år som har gått siden den gang har hun imidlertid bitt tenna sammen og gjort en jobb for delstatspartiet og har nok rehabilitert seg i de flestes øyne. Hun har støtte fra guvernør Rauner. Kampanjen ble rystet de siste ukene, da det ble fremsatt påstander om at hun i sin første missekonkurranse i 2000 skal ha svart at det var bedre å plassere barn med mishandlende foreldre enn med homofile foreldre, men intet opptak finnes av det påståtte utsagnet.
Grasso er fylkesråd i DuPage County, et meget velstående fylke rett utenfor Chicago og han var tidligere borgermester i den rike landsbyen Burr Ridge. Hans argument i valgkampen har vært erfaring. Grasso har vært advokat i nesten 60 år, og mener seg betraktelig mer kvalifisert enn Harold. Videre har han rettet krass kritikk mot det han mener er systematisk korrupsjon i delstatens politiske miljø. Grasso har imidlertid fått flere negative presseoppslag mot seg fordi han tidligere har mottatt penger fra personer med tilknytning til mafiaen og han har også fått inn donasjoner over de tillatte maksbeløpene i loven, så det spørs hvor troverdig han er.