Foto: lincolnblues (CC BY-NC 2.0).
Politiske ytringer har blitt et vanlig innslag på den årlige Oscar-utdelingen i USA. Med pressens fulle oppmerksomhet bruker filmstjerner ofte anledningen til å markere saker de er opptatte av.
Natt til mandag norsk tid ble de gullbelagte prisene delt ut for 90. gang. Når Hollywoods elite samles for å feire film i Los Angeles er det imidlertid ofte politiske ytringer som får mest oppmerksomhet i media. AmerikanskPolitikk.no har samlet noen av de mest berømte tilfellene fra Oscar-historien og har sett nærmere på årets utdeling.
Marlon Brandos boikott i protest mot Hollywoods fremstilling av det amerikanske urfolket
I 1973 skapte skuespiller Marlon Brando store overskrifter da han valgte å boikotte prisutdelingen. Han var en av favorittene til å vinne en av de mest ettertraktede prisene for rollen som Don Corleone i Gudfaren, men Brando valgte imidlertid å sende Sacheen Littlefeather i sitt sted. Da Brandos navn ble ropt opp som vinner i kategorien «Beste skuespiller», steg Littlefeather opp til podiet og kunngjorde at Brando ikke ville motta prisen. Littlefeather var på dette tidspunktet en av lederne i bevegelsen for urfolkets rettigheter (Native Indian Rights movement). I talen, som du kan lese i sin helhet her, kritiserte hun film- og tv-industriens fremstilling av det amerikanske urfolket, i tillegg til diskriminerende behandling fra føderale myndigheter. Denne hendelsen skjedde samtidig som beleiringen av Wounded Knee, som også var en del av Brandos protest.
«I don’t think that people generally realize what the motion picture industry has done to the American Indian. As a matter of fact: all ethnic groups, all minorities, all non-whites,» sa Brando i et intervju på The Dick Cavett Show i kjølvannet av Oscar-boikotten. Foruten å skape blest rundt diskriminerende praksis på film, resulterte også Brandos boikott i at det ikke lenger ble lov å sende en stedfortreder for å motta priser.
Halle Berry vinner beste hovedrolle som første fargede kvinne
I 2002 ble Halle Berry historisk da hun som første fargede kvinne vant prisen for beste skuespillerinne. Takketalen til Berry er en av de mest kjente i Oscar-historien, blant annet på grunn av et ufiltrert følelsesutbrudd.
«This moment is so much bigger than me. This moment is for Dorothy Dandrigde, Lena Horne, Diahann Carroll. It is for every nameless, faceless woman of colour, that now has a chance because the door tonight has been opened», sa Berry fra podiet mens tårene trillet. Kvinnene Berry nevnte er blant de tidligere nominerte kvinnene med minoritetsbakgrunn i denne kategorien. Det som på denne tiden ble sett på som en viktig milepæl for minoriteters representasjon under Oscar-kvelden, har imidlertid vist seg ikke å leve opp til forventningene. I 2018 er Berry fortsatt den eneste kvinnen med minoritetsbakgrunn som har vunnet denne prisen.
Michael Moore kritiserer Bush og Irak-krigen
En av de mest omtalte Oscar-talene i nyere tid kom i 2003, da Michael Moore vant prisen for beste dokumentarfilm. Han vant for Bowling for Columbine, en evig aktuell film om våpenkulturen i USA i kjølvannet av massekytingen på Columbine High School i 1999, hvor 13 mennesker ble drept.
Til tross for en sterk tematikk verdig en spisset takketale, valgte Moore å benytte anledningen til å kritisere Irak-invasjonen, som ble igangsatt kun få dager før utdelingen i 2003 fant sted. «We live in fictitious times», sa Moore fra scenen. «We live in a time where we have fictitious election results, that elects a fictitious president. We live in a time where we have a man sending us to war for fictitious reasons.» Moore tok sterk avstand fra den da fire dager gamle invasjonen, men stemningen snudde i salen da han refererte til kontroversen rundt presidentvalget i 2000, som til slutt ble avgjort i Høyesterett.
Til sammenligning var stemningen en helt annen bare fire år senere, da vert Ellen Degeneres tøyset med Al Gores tap, noe som fikk salen til å klappe og le, i motsetning til buingen Moore ble møtt med.
Sakene ovenfor er imidlertid bare noen av de mest kjente eksemplene fra Oscar-historien. Det har også lenge vært kutyme at ulike organisasjoner, bevegelser eller kampanjer får en noen dyrebare minutter med promotering fra scenen foran millioner av tilskuere. I nyere tid har saker som homofiles rettigheter, miljøkrisen og lønnsvilkår for kvinner vært tatt opp.
2018-utgaven
I de siste årene har også Oscar-akademiet selv fått hard medfart for å komme med påstått tonedøve nominasjoner og for å ikke klare å holde tritt med samfunnsendringer, spesielt endringer innen mangfold og inkludering. Under årets utdeling var komiker og programleder Jimmy Kimmel vert for andre år på rad. I løpet av det siste året har Kimmel skapt blest med helsepolitisk aktivisme i sitt eget talkshow, Jimmy Kimmel Live!. Det var derimot en noe mer moderert utgave av Kimmel som åpnet ballet i år med referanse til seksuell trakassering (#MeToo, #TimesUp), våpenlovgivning (#NeverAgain) og, kanskje ikke uventet, litt bekostningshumor: «Where there is darkness, there is also hope. Except at The White House, Hope quit on Wednesday», poengterte Kimmel i åpningsmonologen.
Rettferdig og realistisk representasjon både foran og bak filmkameraet er også like gjeldene i år som det var i 1973, da Brando boikottet sin egen pris. De siste årene har akademiet – de som avgjør hvilke filmer som blir nominert og hvilke som vinner – prøvd å rette seg etter kritikk om et svært lite representativt kollegium av filmarbeidere. I dag er det rundt 7250 medlemmer av akademiet som avgjør Oscar-skjebnen hvert år, men den demografiske fordelingen blant medlemmene har lenge vært et problem. Ifølge en undersøkelse gjort av LA Times i 2014 var medlemmene overveldende hvite (94%), menn (76%) og med en gjennomsnittsalder på 63 år. Siden 2016 har institusjonen bak Oscar-utdelingen, Academy of Motion Picture Arts and Sciences, imidlertid tatt steg for å øke medlemsantallet betraktelig i retning av en mer representativ fordeling. Målet er å doble antall kvinnelige medlemmer innen 2020, og i tillegg innlemme betraktelig flere filmarbeidere med etnisk, seksuell og andre minoritetsbakgrunner. Både industrifolk og studier peker derimot ut at Oscars selvransakelse ennå ikke har ført til betydelige forbedringer for hverken kvinner eller minoriteter i filmbransjen. Et forslag for å motvirke denne saktegående utviklingen kom fra skuespiller Frances McDormand da hun mottok pris for beste skuespillerinne under årets utdeling. McDormand foreslo å kontraktfeste likestilling for blant annet kjønn og etnisitet i filmproduksjoner.
The Oscars are theater, and self-serving theater at that. But viewed in hindsight, the actual human beings at the Oscars give us a sense of where we were politically in a given year – and where we’ll be going from here.
Bryan Bishop, The Verge