Etter Charlottesville har statuedebatten rast i USA. Mange vil fjerne omstridte monumenter av sørstatsledere, mens andre sidestiller dem med monumenter av USAs landsfedre. Det hele har blitt en kamp om landets fortid.
Etter hendelsene i Charlottesville har det blusset opp en debatt rundt de mange monumentene som hedrer sørstatenes utbryternasjon, De konfødererte statene (CSA; Confederate States of America). Til sammen finnes det over 700 monumenter og statuer til ære for The Confederacy.
De tragiske hendelsene i Charlottesville, Virginia startet med en protest mot fjerningen av en statue av sørstatsgeneralen Robert E. Lee fra Emancipation Park, og siden har debatten tatt opp mye oppmerksomhet i USA. Donald Trumps kommentarer om USAs mange historiske statuer gjorde ikke saken bedre. Hans tweets lød “Sad to see the history and culture of our great country being ripped apart with the removal of our beautiful statues and monuments. You can’t change history, but you can learn from it. Robert E Lee, Stonewall Jackson – who’s next, Washington, Jefferson? So foolish! Also the beauty that is being taken out of our cities, towns and parks will be greatly missed and never able to be comparably replaced!”
Not all monuments are created equal
At man ikke kan endre historien, men heller lære av den, er en flott uttalelse. Ellers tråkker presidenten dessverre feil. Trump prøver å sette monumenter av ledere fra konføderasjonen på samme nivå som monumenter av USAs landsfedre. Dette blir grunnleggende galt. Mens landsfedrene skapte et lovmessig rammeverk som var så inkluderende som det var mulig for sin tid, samtidig som de bevisst la til rette for økte rettigheter i framtiden, forrådte sørstatslederne sitt eget land, og gikk til krig mot sine landsmenn for å beskytte slaveriet.
Ja, Washington, Jefferson og andre hadde slaver. Verdien i å ha monumenter av dem må uansett vurderes opp mot deres nettobidrag til samfunnet. Der skinner disse individene fortsatt. Washington var øverste general under revolusjonkrigen, og helt sentral i å bygge USA som nasjon, mens Jefferson var en av revolusjonens aller viktigste tenkere, og landets tredje president. Jefferson aksepterte slaveriet som en del av USA da grunnloven ble skrevet, og han og de andre grunnleggerne visste at å utslette dette ondet var umulig i deres livstid. Samtidig var det språkbruken til Jefferson, Madison, og flere andre som la grunnlaget for slaveriets avskaffelse 86 år etter all men are created equal.
Da USA ble et eget land, ble stemmerettighetene utvidet, siden eiendommen til lojalistene, som flyktet til Storbritannia eller Canada, åpnet for mange flere landeiere (et av datidens kriterier for stemmerett). Samtidig representerte ikke oppramsingen av rettigheter i The Bill of Rights kun en befestning av amerikanske rettigheter: Disse nedfelte rettighetene inspirerte også tenkere over hele verden. Det tok tross alt kun to og en halv måned fra Washington ble sverget inn før Bastillen ble stormet. Bidragene til Jefferson, Washington, og resten må sees i lys av dette, og ikke legges til side som følge av deres støtte til slaveriet.
Monumentenes verdi
Selve monumentene er ikke historie i seg selv, men heller en refleksjon av hvordan vi husker historien. Hvilke monumenter man velger å vise fram reflekterer hvilke aspekter av historien man ønsker å hedre. Å fjerne sørstatsmonumentene vil ikke slette deres historie, men heller redusere deres kulturelle fotavtrykk i framtiden.
Ingenting illustrerer dette bedre enn grafikken over. Den viser at de aller færreste monumentene ble satt opp kort tid etter borgerkrigen, og at de fleste kom mellom 1900 og 1919. Dette sammenfaller med høydepunktet til de beryktede Jim Crow-lovene, som blant annet etablerte hvite og sorte som separate but equal. Det kom så en ny bølge av monumenter og bygninger navngitt etter sørstatsledere mellom 1956 og 1965 – perioden hvor svartes borgerrettigheter var det heteste tema i USA. 1965 er året hvor Lyndon Johnson signerte Voting Rights Act of 1965, som sikret stemmeretten for alle amerikanere.
Med mindre de aktuelle sørstatslederne tilførte noe til lokalmiljøene hvor monumentene står som overgår deres landsforræderi, er det vanskelig å rettferdiggjøre deres plass på offentlige steder.
Disse monumentene, om de blir stående eller tatt ned, må uansett behandles med den høyeste grad av respekt. Dette er kunstneriske verk som, hvis de skal fjernes, må plasseres på museer eller i private samlinger. Derfor var det veldig synd å se aktivistene i Durham, North Carolina, som rev ned et monument like etter hendelsene i Charlottesville. Her tok en gruppe mennesker saken i egne hender, og rev ned en statue av den falne sørstatssoldat. Dette er noe vi tidligere har sett gjort med statuer av Saddam Hussein. Det er også noe vi har sett IS og Taliban gjør med historiske monumenter i Midtøsten.
Å rive ned et monument viser en fullstendig mangel på respekt for historie og kultur. Historiske gjenstander, uansett hva de representerer, må behandles slik at dem som kommer etter oss kan nyte deres skjønnhet og, akkurat som Trump twitret, lære av deres feil. Handlingen virker også som blind monumentvold, da det ikke ble gjort mot et monument av en sørstatsleder eller slaveholder, men heller mot et monument av sørstatens Ola Nordmann. En representasjon av den uidentifiserte, falne soldat.
Historisk nyanse
Amerikansk historie er full av synder, og det er viktig å nyansere saker som dette. Som R. Derek Black, en tidligere hvit nasjonalist, påpeker i denne kronikken er Jefferson-sitatet på hans minnested villedende, fordi det står «Nothing is more certainly written in the book of fate than that these [negro] people are to be free.» Den neste delen av setningen er ikke inkludert. Her står det «Nor is it less certain that the two races, equally free, cannot live in the same government. Nature, habit, opinion has drawn indelible lines of distinction between them.»
USA ble grunnlagt som et rasedelt land. For å bekjempe de verste ideene i samfunnet kan man ikke lukke øynene til argumentene deres, men heller få dem fram, og bekjempe dem i den offentlige debatten. Ikke med vold, men med ord. Black sier det best i den nevnte artikkelen: «It is a fringe movement not because its ideas are completely alien to our culture, but because we work constantly to argue against it, expose its inconsistencies and persuade our citizens to counter it.»
Samtidig som disse ideologiene bekjempes må andre sider av historien framheves. Monumenter av svarte leder må stilles opp rundt omkring amerikanske lokalsamfunn, samtidig som de gamle sakte med sikkert fases ut. Hvis monumenter skal representere hvordan vi ser tilbake på historien burde de ikke portrettere landssvikere, men dem som kjempet for å gjøre USA til et bedre land.
