Denne sommeren er dramatiske endringer i USAs Afghanistan-strategi blitt luftet. Det kan bety endringer også for norsk forsvarspolitikk. Denne utviklingen virker imidlertid til å ha gått norske medier hus forbi.
Det norske oppdraget i Afghanistan er det lengste militære engasjementet i moderne norsk historie. Det har kostet 10 norske soldater livet og har ført til skader og senskader for hundrevis av andre. Oppdraget er også det eneste i historien som er blitt utløst av NATOs artikkel fem. Med dette som bakteppe, er det påfallende hvor langt ned Afghanistan-konflikten har falt på den politiske dagsorden. Mens landet stadig blir mer urolig, signaliserer Trump-administrasjonen en endring i tilnærming til konflikten – men norske medier anser tilsynelatende alt annet Trump gjør som mer interessant.
I norske medier mangler det ikke med Trump-nytt. Helt siden han kunngjorde sitt kandidatur sommeren 2015 har norske nettsider, aviser og nyhetsprogrammer boltret seg med stadig mer utrolige overskrifter og saker. Derfor blir det desto merkeligere at en sak av såpass stor viktighet som Afghanistan-konflikten – en sak som ikke mangler nyhetsverdi – ikke får oppmerksomhet; forsvinnende få saker i norske aviser omtaler de ventede endringene i USAs Afghanistan-strategi.
Et godt eksempel på denne blindsonen er Morgenbladets relativt inngående sak 4. august om Trumps effekt på internasjonal politikk. Her blir vi forklart hvordan USAs president og politikken han fører får konsekvenser på en rekke områder. Blant annet nevnes NATO, Parisavtalen, forholdet til Cuba, bistand og Iranavtalen. Afghanistan nevnes i forbifarten, og da med påstanden: «Trump er nå mer standhaftig enn Obama i å si nei til flere soldater dit». Dette kan vanskelig sies å stemme.
Ny Afghanistan-strategi
Allerede i vår luftet Trump, etter sigende, ideen om styrkeopptrapping i Afghanistan, og i juni skrev The New York Times at Trump hadde gitt forsvarsminister James Mattis myndighet til å sende ytterligere styrkebidrag til landet. Samme måned uttalte Mattis at USA ikke er i ferd med å vinne krigen i Afghanistan, og at dette vil korrigeres så raskt som mulig – noe som vil kreve en endring i tilnærmingen som har vært førende de siste årene. En opptrapping i antall styrker skal altså være del av denne nye tilnærmingen. Beslutningen skal ikke være fattet, og det er ennå ikke klart hvor mange styrker det eventuelt er snakk om og hvor de eventuelt skal utplasseres. Det er imidlertid liten tvil om at nyheten om at USA vurderer opptrapping av konflikten de har forsøkt å trekke seg ut av siden 2009, og som NATO-land som Norge har deltatt i, fortjener spalteplass. Det samme gjør Trumps beslutning om å overlate fastsettelsen av styrkeantall til forsvarsministeren sin, noe som er et tydelig brudd fra Obama-administrasjonen. Ikke minst er det av nyhetsverdi at en eventuell amerikansk opptrapping i Afghanistan vil bety anmodninger om bidrag fra NATO-allierte. Ifølge The New York Times har amerikanske tjenestemenn allerede begynt prosessen med å etterspørre byrdedeling.
Det er mange grunner til at Afghanistan-konflikten har endt opp utenfor medienes søkelys. Den ble overskygget av Irak-krigen, den har vært langtrukken, og verdenssamfunnet synes å ha akseptert at et nasjonsbyggingsprosjekt i Asia var for ambisiøst og dømt til å mislykkes.
Vi føler oss kanskje litt ferdige med Afghanistan – men det er vi ikke. Fremdeles er 13.000 NATO-soldater i Afghanistan. Fremdeles er vilkårene for sivilbefolkningen sjokkerende. Stadig leser vi om sivile dødsfall og selvmordsbombere, og stadig styrker Taliban sitt fotfeste i landet. Og nå skal presidenten som gikk til valg på en utenrikspolitikk som på visse områder lignet Bernie Sanders’ – en utenrikspolitikk som ikke skulle forplikte amerikanske ressurser til utenrikspolitiske eventyr og hengemyrskriger – være i ferd med å utvikle en ny strategi i Afghanistan, muligens i form av styrkeopptrapping. Som forsvarsminister Mattis sa nylig: Alle muligheter holdes fremdeles åpne.
Dette burde vi snakke om også i Norge.
