Anthony Scaramucci varte ikke lenge som kommunikasjonssjef i Det hvite hus. Den lekkede kommunikasjonsplanen viser «The Mooch» for den han egentlig er: En demokrat som ønsket et bedre forhold med pressen. Og det kunne funket.
At «The Mooch» er en demokrat er ingen hemmelighet. Det beviser mange av hans nå slettede tweets. Hans sekssiders notat, som ble lekket til pressen etter hans avgang, viser en helt annen side av Scaramucci enn den vi så i media og i intervjuet med The New Yorkers Ryan Lizza. Hans visjon var å skape en kommunikasjonsavdeling som var sterk uten å være krigersk.
Scaramuccis aksjonsplan kan deles inn i tre hovedpunkter: Et bedre forhold til pressen, fornying og endring i budskapet.
1. Et bedre forhold til pressen
The Mooch ønsket at kommunikasjonsavdelingen (som han kun omtaler som Comms) skulle ha et godt forhold til medlemmene av media. «Alt er mulig med en god kultur, ingenting er mulig uten det.» Dette inkluderte å bygge broer med alle medieorganisasjoner: MSM (mainstream-media), konservative medier, og nye medier, som Mooch forklarte det. Mooch skulle også møte med Maggie Haberman (New York Times), Ryan Lizza (!), og andre framtredende journalister, for å fostre fram et bedre forhold (The Mooch nådde ikke lengre ned på sin «to-do list» enn møtet med General Kelly.)
The Mooch ønsket også kameraene tilbake i presserommet, samtidig som han skulle lage en slags klageboks for pressen.
2. Fornying
Mooch ville øke graden av video/grafikk/bilder som gikk ut av Det hvite hus, strømme presidenten på Facebook Live, lage en ukentlig videoserie med tittelen «The President Donald J. Trump Show,» og organisere moderne «fire side chats» mellom Trump og medlemmer av hans kabinett.
Hadde ikke Trump hatt et så forferdelig offentlig persona kunne en slik nærhet til presidenten vært et klokt steg. Men med en president som stadig snubler i egne ben i prat med journalister ville denne delen av Scaramuccis plan vært vanskelig å gjennomføre.
Uansett er tanken god (og et stykke unna Sean Spicers tilnærming).
3. Endring i budskapet
Mens presseavdelingen under Sean Spicer og Michael Dubke var i åpen krig mot pressen, ønsket The Mooch å redusere spenningen. «POTUS kan velge å slåss mot pressen, men det kan ikke Comms.»
Dette mykere imaget gjaldt også presidenten. Han skulle portretteres som en Reagan-aktig gladkriger, og skulle humaniseres gjennom å spille golf med vanlige folk. For hvis det er noe den gjennomsnittlige Trump-tilhengeren liker å drive med på fritiden er det golf.
Synet på spillet mellom Det hvite hus og pressen var at det hele er et nullsumspill. De har begrenset med spalteplass/TV-tid, og hvis Comms og Det hvite hus ikke fyller det for dem kommer media til å gjøre det selv. Et ledd i denne planen var at presidenten skulle skrive ukentlige kronikker i media.
Uten å ha ansatt en egen taleskriver i løpet av de første syv månedene i Det hvite hus er det fare for at Trump faktisk ville skrevet disse selv. Vi får dessverre aldri lese dem.
Det ironiske med pressens latterliggjøring av Scaramucci er at hans forslag ville rettet opp mange av deres største problemer med kommunikasjonsavdelingen. I Ampolcast har jeg argumentert for at hvis Trump ikke var Trump ville hans personlige Twitter-bruk som en moderne tolkning av Teddy Roosevelts Bully Pulpit vært både genialt og et friskt pust. Scaramuccis plan kunne vært en videreføring av dette. At den utvilsomt ville blitt sabotert av Trumps temperament kan man la ligge.
Dessverre ble det aldri noe av The Mooch. At planen hans viste gode tendenser hjalp ikke da han ikke visste forskjellen på on og off the record. En svakhet når man er leder av Comms.
Her kan du høre Ryan Lizzas eget tilbakeblikk på den skjebnesvangre telefonsamtalen med The Mooch.
