Tirsdag viet VG forsiden til en teori om hvorfor Trump stilte som presidentkandidat. Teorien er verken ny eller god.
President Barack Obamas Trump-vitsing fra korrespondentmiddagen i 2011 er en av introscenene i boken min, Sirkuset: Clinton, Trump og tidenes valgkamp. Flere, deriblant Trump-biografen Michael D’Antonio, har tidligere trukket fram dette som øyeblikket da Trump bestemte seg for å stille som president. Det gjør jeg ikke i boka. Det er selvsagt kun Trump som vet når beslutningen ble tatt, men påstanden om at det skjedde 30. april 2011 er for enkel, og teorien gir ikke særlig mening.
«Den ultimate hevn»?
Tilbake i april 2011 hadde Obama publisert fødselsattesten sin etter at Trump lenge hadde vært USAs mest prominente birther. Han hadde i tillegg flørtet med tanken om å stille som presidentkandidat siden andre halvdel av 1980-tallet – igjen og igjen og igjen – og gjorde det nok en gang. Birther-saken hadde styrket ham blant visse segment innad i Det republikanske partiet, men den bidro også til latterliggjøringen fra Obama og store deler av pressen. Trump ønsket å bli omtalt som en seriøs politisk aktør, men lykkes ikke.
«Der og da tror jeg han bestemte seg for å ta den ultimate hevn ved å stille som kandidat,» sa Michael D’Antonio til VG tidligere denne uken. Konseptet passer perfekt som åpningsscenen i House of Cards-versjonen av 2016-valgkampen, og tydeligvis også til forsiden av VG.
På korrespondentmiddagen tilbake i 2011 var Trump gjest på bordet til Washington Post. Han smilte og humret med i deler av Obamas tale, men virket til tider noe utilpass. Roxanne Roberts satt på nabobordet og har liten forståelse for teorien som ble skapt den kvelden. Hun kaller dem som leker med den for «armchair psychoanalysts.» Trump hevdet selv han hadde «en fenomenal kveld» og beskrev det som en stor ære å bli nevnt av presidenten. Trump likte derimot ikke Seth Meyers stand-up som fulgte Obamas tale. «Too nasty, out of order» sa han senere. Som Håvard Nyhus påpeker hadde Trump imidlertid hørt langt verre i lignende settinger tidligere.
Den endelige beslutningen om ikke å stille som presidentkandidat i 2012 kom noen uker etter middagen, der han ifølge D’Antonio skal ha bestemt seg for å få hevn mot Obama.
Den lange veien til rulletrappa i Trump Tower
Da jeg møtte Trump i lobbyen av Trump International Hotel Las Vegas i februar 2012, like etter arrangementet der han ga sin støtteerklæring til Mitt Romney, var det også lite som vitnet om en mann som allerede hadde bestemt seg for å stille i 2016.
Samme høst sa Trump at han ville gi 5 millioner dollar til et veldedig formål dersom Obama publiserte vitnemålet fra universitetet. Stuntet, som ble annonsert like før 2012-valget, ble ignorert av Obama, latterliggjort av pressen, og vitner heller ikke om en mann som alt hadde 2016-planen klar.
I 2014 ønsket Trump nok en gang å bli tatt seriøst av den politiske pressen, og snakket om muligheten for å stille som kandidat. Denne gangen var det imidlertid fordeler og ulemper med å stille som guvernørkandidat i hjemstaten New York som opptok ham, inntil han skrinla også disse planene. Etter dette tiltok etter hvert 2016-snakket i styrke.
Så, når bestemte egentlig Trump seg? Det vet kun USAs sittende president. Men at det skjedde en aprilkveld i 2011 gir liten mening om man ser på hva Trump foretok seg i årene som fulgte.
PS: Gyldendal, som gir ut D’Antonios bok på norsk, må være fornøyd med at VG skrev følgende på forsiden: «Ny biografi om hva som motiverte Trump». Som Morgenbladets Tove Gravdal påpeker på Twitter kom boka ut i oktober 2015, i ny versjon i juni 2016 og i norsk versjon i august i fjor.
