Det mektige varslernettstedet WikiLeaks har jobbet for åpenhet i over 10 år. Dessverre har de i det siste operert mer som en politisk aktør. Det er nå et talerør for Julian Assanges personlige politiske standpunkt.

«Esler og elefanter» er en ukentlig spalte om amerikansk politikk. Vårin Alme og Henrik Østensen Heldahl skriver annenhver uke. Denne uken: Østensen Heldahl om WikiLeaks.

WikiLeaks ble grunnlagt av Julian Assange i 2006, og har utgitt mye viktig informasjon fra varslere rundt hele kloden. Mest nevneverdig er Collateral Murder-videoen fra 2010, som resulterte i Chelsea Mannings absurde dom tre år senere, lekkasjer fra krigene i Irak og Afghanistan, og lekkasjene om forholdene i Guantanamo.

Jeg var tidligere en stor tilhenger av WikiLeaks, men den siste tiden har de dessverre beveget seg fra kampen for statlig åpenhet til en agenda preget av selektive politiske heksejakter for å straffe Julian Assanges fiender.

Alle som følger WikiLeaks på sosiale medier burde allerede ha dette klart for seg.

Assange og Clinton

Det mest nærliggende startpunktet for denne diskusjonen er 2016-valget, og WikiLeaks’ publisering av e-poster fra John Podesta og demokratenes nasjonale komité (DNC). Disse e-postene ble publisert for å maksimere skaden mot Hillary Clinton. Dette viser både timingen og måten de ble publisert på, samt WikiLeaks’ konstante angrep på Clinton og demokratene på sosiale medier. Clinton har tidligere vært veldig kritisk til Assange, blant annet da hun som utenriksminister sa at en WikiLeaks-publisering om amerikanske diplomater både var et angrep på amerikansk utenrikspolitikk og en trussel mot amerikansk sikkerhet. Anskaffelsen av Podestas e-poster la grunnlaget for at Julian Assange kunne gjennomføre en politisk vendetta mot Hillary Clinton.

Det er viktig å presisere at dette er en del av et større argument, og at det ikke er noe galt i publiseringen av disse e-postene. E-postene fra Podesta og DNC inneholdt mye informasjon som var i folkets interesse å vite, og som jeg selv skrev om i detalj.

Uansett kan det ikke være noen tvil om at disse e-postene ble hacket av en gruppe med tilknytning til den russiske regjeringen. James Comey bekreftet foran Husets etterretningskomité at dette er FBIs syn, og i et intervju med Sean Hannity i januar bekreftet Assange gjentatte ganger at WikiLeaks ikke hadde kontakt med den russiske regjeringen, mens han om og om igjen vred seg unna spørsmål om de kom fra en gruppe assosiert med Kreml eller ikke.

Selektiv åpenhet

Assange kritiserer konstant amerikansk sensur, noe han ironisk nok også gjorde under et intervju med den statsfinansierte russiske kanalen RT. Dette er ikke bare ironisk som følge av Russlands egne problemer med glasnost og RTs rolle som propagandamaskin for det russiske regimet, men også med tanke på WikiLeaks’ altomfattende taushetskontrakter, som gir Assange fullmakt over all informasjon som omhandler hvordan WikiLeaks opererer. Straffen for brudd på denne er £12 millioner. Beskyttelse av kilder en én ting, å operere som en frimurerlosje er noe annet.

Det mest påfallende eksemplet på WikiLeaks’ forhold til Russland kom i form av deres kritikk av Panama Papers, som blant mye annet belyste korrupsjon i et Russland som kan minne om en mafiastat. Putin brukte en Twitter-melding fra WikiLeaks til å forsvare seg. «WikiLeaks has showed us that official people and official organs of the US are behind this», sa den russiske presidenten.

WikiLeaks-talsmann Kristinn Hrafnsson nærmest delegitimerte Panama Papers fordi materialet var gitt til journalister, som deretter hadde filtrert dokumentene før publisering. Dette er en kontrast til WikiLeaks, som gir ut en større andel av sitt materiale, og gjør alle sine dokumenter søkbare i deres egen database. Intervjuet var selvsagt med RT. Det er nærmere komisk at dette er den samme framgangsmåten The Guardian benyttet da de fikk tak i Snowden-dokumentene. Det samme kritiske blikket til WikiLeaks var ikke å finne i denne saken. Den eneste forskjellen er at Snowdens lekkasjer var kritiske til den amerikanske staten. At USA har hemmeligheter som bør belyses er et faktum, men det er det også at Assange og WikiLeaks går ut av sin vei for å forsvare Russland.

Assanges eget forsvar mot denne kritikken ville vært at ingen noen gang har kommet ut og sagt at de ga WikiLeaks informasjon som aldri ble publisert. Dette er kanskje sant, men som en organisasjon som tiltrekker seg kilder basert på den strengeste hemmelighet er det sannsynligvis få kilder som ville avdekket sin egen ulovlige lekking av sensitivt materiale.

Politisk motiverte handlinger

Tidligere i mars dukket denne Twitter-meldingen opp fra senator Ben Sasse (R-Nebraska):

Sasse, som i 2016 ble kjent som den mest Trump-skeptiske republikaneren i Senatet, ble nylig forsøkt hacket etter en rekke Assange-fiendtlige utspill. Det mest alvorlige han sa var at Assange burde vært i oransje fangedrakt.

https://twitter.com/JGreenDC/status/839951423945261056

Ifølge Sasse omfattet hacker-forsøkene «basically every device, every platform, personal and govt.« De som følger med i timen har garantert fått med seg at WikiLeaks ikke driver med selve hackingen av dokumentene de publiserer. Dette burde uansett få folks oppmerksomhet. WikiLeaks er ikke akkurat kjent for å tilgi sine kritikere.

Hvordan kan vi stole på at WikiLeaks slipper dokumenter basert på hva folket fortjener å vite, og i åpenhetens navn, og ikke for å følge egne politiske motiver? Det kan vi neppe. Assange sitter i den ecuadorianske ambassaden i London. Ville WikiLeaks publisert noe negativt om regimet i Ecuador? De har allerede begynt å blande seg inn i årets valg i landet. Et valg som vil bestemme fremtiden til Assange. Man kan stille seg lignende spørsmål om Russland, som for øyeblikket huser Assanges venn Snowden, og som kan bli et tilfluktssted for Assange dersom valget i Ecuador ikke går veien.

WikiLeaks var i flere år en av de viktigste brikkene som prøvde å holde stater i sjakk. Det er er like trist som det er unødvendig at de har mistet sin integritet, spesielt siden vi nettopp nå kunne trengt et nøytalt WikiLeaks.

Neste uke i «Esler og elefanter»: Vårin Alme.

Ilustrasjon: John Darkow.