Noen timer tidligere hadde han slengt med leppa om utfordreren Bernie Sanders under en pressekonferanse.

Sanders, en uavhengig senator som ifølge egne uttalelser stilte som demokrat fordi han da kunne samle inn mer penger enn som uavhengig, hadde i løpet av de siste månedene seilt opp som Hillary Clintons største utfordrer. O’Malley slet samtidig med å få oppmerksomhet og bet på da han fikk et spørsmål om det var et problem for Det demokratiske partiet at Sanders var en selverklært sosialist.

O’Malley hadde smilt og svart: «Jeg tror ikke det er et problem for Det demokratiske partiet, men på sikt kan det bli et problem for senator Sanders.» Han lot det bli med det, men fikk umiddelbart det naturlige oppfølgingsspørsmålet: «Hva mener du med det?» O’Malley snakket om Det demokratiske partiets stolte tradisjoner og sa at det var derfor han «velger å være en demokrat, ikke bare i år med presidentvalg, men i hvert eneste år av livet mitt.».

Frustrasjonen over at det var Sanders som hadde slått an, en mann som ikke var medlem av partiet engang, var merkbar. «Jeg mente ikke noe med det», begynte han da jeg fikk ham på tomannshånd noen timer senere. «Jeg styrer min kampanje, han leder sin kampanje, og Hillary styrer sin kampanje. Dere», fortsatte han, med et lite snev av forakt, «har en tendens til å spørre oss om hverandre isteden for å spørre oss om hva vi har å tilby.»Han snakket til meg som representant for journalistene han tydeligvis begynte å bli lei av.

«Jeg må med andre ord bli mer disiplinert, ved å snakke om hva jeg har å tilby. Jeg er demokrat livet ut, og jeg tror på hva partiet vårt har å tilby. Jeg mener at hver generasjon av demokrater har et spesielt ansvar for å presentere nye ideer og et nytt perspektiv for en ny generasjon…»

★★★