Elsk-hat-forholdet Trump har til pressen har nådd et kritisk punkt den siste uken. Lekkasjer, anklager om løgn og fanteri, krigserklæringer og løfter om intern oppvask førte til slutt til at Trump trakk seg fra den forsonende middagen som skal symbolisere et sivilisert forhold mellom president og presse.   

«Esler og elefanter» er en ukentlig spalte om amerikansk politikk. Vårin Alme og Henrik Østensen Heldahl skriver annenhver uke. Denne uken: Vårin Alme om den Trumps forhold til media.

De to sakene som har fått mest oppmerksomhet siden Trump ble valgt som amerikanernes 45. president – forholdet hans til pressen og forholdet hans til Russland – dominerte nyhetsbildet også denne uken – til tross for at han unnlot å kritisere media i sin første tale til Kongressen natt til onsdag. Mens Trump selv synes å mislike fokuset på Putin og Russland, inviterer han til oppmerksomhet rundt det stadig mer destruktive forholdet til pressen. Og går man tilbake i tid oppdager man at dette turbulente forholdet til pressen ikke er en ny forekomst i Donald J. Trumps liv.

En kjærlighetshistorie?

Trump har, og har bestandig hatt, et elsk-hat-forhold til media. I 2016 var veien hans til valgseier uløselig knyttet med plattformen han skaffet seg gjennom gratis mediedekning. Under valget utviste Trump en unik innsikt i hvordan media fungerte og hvordan narrativ kunne bygges opp gjennom pressen – både i egen favør og i motstanderens disfavør. Ikke minst evnet han å bruke pressen ved å bygge opp bildet av seg selv som en sterk businessmann, outsider og ikke-politiker som ikke var redd for å angripe pressen. Dette tosidige forholdet til pressen har vi også sett tidligere i hans karriere.

Mye av personaen og imaget Trump nå nyter, har han bygget opp gjennom kontinuerlig pressedekning. Til stadighet gjorde han intervjuer og photo-ops, og i de tilfellene da han ikke fikk dekningen han ønsket seg, hendte det også at han stilte opp i pressen og utga seg som en annen – en viss John Miller, som hadde bemerkelsesverdig mye positivt å si om forretningsmannen Trump, med en bemerkelsesverdig lik stemme. I tillegg har Trump vært en aktiv stemme gjennom TV-showet The Apprentice og gjennom mangeårig bruk av Twitter. Han er fullt klar over effekten ufiltrerte medier kan ha, og Twitter-meldingene om pressen er ikke blitt færre etter valgdagen 8. november.

I det hele tatt er Trumps historie med pressen som en trist kjærlighetssang. Han kan ikke leve med dem, men han kan heller ikke leve uten dem. Maureen Dowd poengterer nettopp dette i sin nyeste spalte:

Can this strange, symbiotic relationship be saved? Probably not. It is too inflamed and enmeshed, too full of passionate accusations. It’s going to end like all those plays and movies — from “Othello” to “Endless Love” — where the mutual attraction is so powerful, it’s toxic. Trump could not live without the press. It is his crack. He would be adrift and bereft without his sparring partners, lightning rods, scapegoats and amplifiers. And while many in the press may disdain the way Trump uses them to rile up crowds and deflect from transgressions, they know they have a rare story and a tantalizing, antagonizing protagonist.

Denne dynamikken er riktignok sann for de fleste administrasjoner. Men graden av turbulens i forholdet mellom USAs 45. president og den amerikanske pressen står uten sidestykke. Vi har som sagt sett frampek på dette forholdet gjennom hele Trumps karriere. Og i 2016 så vi kanskje særlig denne turbulensen i måten Trump behandlet storavisen New York Times på. Etter å ha kalt sin egen hjembys avis «failing» og kritisert journalistene som uærlige, gjorde han plutselig helomvending og kalte avisen en amerikansk juvel. Så tok det ikke lang tid før han gikk tilbake til å kritisere dem.

Etter mye om og men og av og på og frem og tilbake tok både pressen og Trump bestemte skritt fra hverandre i uken som gikk. Og høydepunktet kom med at visse journalister ble utelatt fra Sean Spicers pressebriefing og meldinger om at ikke kun journalister, men også presidenten vil glimre med sitt fravær under den tradisjonsrike korrespondentmiddagen i Washington, D.C. i april.

Gjorde det slutt

Det er som man sier etter visse brudd: Det måtte jo skje.

Forholdet mellom Trump og pressen har skrantet etter at han ble tatt i ed som USAs nye president. Mens media har rapportert om en rekke kritikkverdige forhold i Trumps administrasjon og valgkamp, har Trump hevdet at pressen er folkets fiende og opposisjonspartiet og sverget å bekjempe det han kaller falske nyheter.

Så kom altså nyheten om at en rekke mediebyråer, deriblant New York Times og CNN ikke hadde tilgang til en pressebriefing i Det hvite hus. Motstanden fra journalister, kommentatorer og demokrater lot ikke vente på seg, og flere medier meldte at de ikke ville møte opp på den tradisjonsrike White House Correspondents’ Dinner i protest mot Trumps behandling av pressen. Dette førte, ikke uventet, til en tweet fra presidenten. Han kommer selv ikke til å møte opp på korrespondentmiddagen, men ønsker alle vel.

Symboltung middag

Korrespondentmiddagen, som hver vår går av stabelen, skal vektlegge et konstruktivt forhold mellom presidenten og pressen – med noen vitser på kjøpet. Blant de inviterte er representanter fra presse, kommentariat, Washington, D.C. og kjendis-USA. De siste årene har middagen vært preget av vennligsinnet latterliggjøring fra Obama av diverse publikummere i salen. Ikke minst kan vi huske tilbake til 2011, da han latterliggjorde Trump – noe som overhodet ikke ble oppfattet som vennligsinnet av mannen som seks år senere skulle bytte plass med Obama (Du leser mer om dette i Sirkuset: Clinton, Trump og tidenes valgkamp).

Markeringen av forholdet mellom presidenten og den frie pressen har hatt symboltung betydning i amerikansk politisk historie. Trump blir nå den første presidenten siden 1981 som melder avbud til middagen. Og i 1981 hadde Ronald Reagan god grunn til å holde seg hjemme, da han nettopp var blitt utsatt for drapsforsøk. Og selv om han ikke fysisk var til stede på korrespondentmiddagen, stilte han på telefon.

Før Reagan har vi imidlertid eksempler på lignende tilfeller, da både Richard Nixon (1972 og 1974) og Jimmy Carter (1978 og 1980) begge unngikk tilstelningen i sin tid. Slik sett er ikke årets tilfelle unikt. Det som er nytt, er imidlertid Trumps tilsynelatende manglende forståelse for pressens samfunnsoppdrag og villighet til å ty til usannheter når han slår tilbake mot pressedekning han ikke liker.

Trumps forhold til pressen vil fortsette som et utmattende elsk-hat-forhold. Trump vil trolig fortsette å splitte og herske, med utsagn om at pressen er folkets fiende samtidig som han stiller til en rekke intervjuer han vet har bredt nedslagsfelt. Samtidig vil pressen fortsette å dekke mannen som kaller dem folkets fiende og konstant kritiserer dem for å være uærlige. Dette bruddet føyer seg i så måte bare i rekken av et dysfunksjonelt men nødvendig forhold, noe også Jon Stewart poengterte denne uka. Han oppfordret imidlertid pressen til ikke å ta bruddet for hardt:

I heard Donald Trump broke up with you (…) This breakup has given you an amazing opportunity for self-reflection and improvement. Instead of worrying about whether Trump is un-American or if he thinks you’re the enemy or if he’s being mean to you or if he’s going to let you back in the briefings, do something for yourself. Take up a hobby. I recommend journalism. (…) I think this breakup is going to be the best thing that ever happened to you.

Neste uke i «Esler og elefanter»: Henrik Østensen Heldahl.

Coverfoto: Gage Skidmore. Ilustrasjon: John Darkow.