Donald Trump er en mester på å lese stemningen. På å lese rommet og menneskene i det, og på å identifisere målgrupper han kan nå ut til. Denne populistiske evnen og forståelsen for viktigheten av «the optics» er noe av grunnen til at han vant valget. Men hva skjer når det blir grunnlaget for politikken han gjennomfører?

Vi vet at USAs nye president er opptatt av hvordan ting ser ut. Om det er mennesker, publikumsmengder, bygninger eller egne utsagn, betyr det mye for Donald Trump hvordan ting fremstår utenfra. For publikum og for velgere.

It’s the optics, stupid

Dette er et faktum som har kommet til syne gjennom hele valgkampen. Det er ikke uten grunn at Trump valgte å hyre inn statister for å overvære og applaudere kunngjøringstalen hans. Eller, for den saks skyld, at han valgte å ankomme arrangementet via rulletrappen i Trump Tower. Trump vet hvordan han skal opptre på en måte som er minneverdig, som underbygger imaget hans, og som sikrer mediedekning.

Det er trolig også grunnen til at han, i større grad enn noen annen kandidat, stilte opp til TV-intervjuer i nominasjonskampen. Han forsto viktigheten av å være synlig for velgerne. Han forsto også viktigheten av å gjøre det på en måte som virket genuin og folkelig. I et intervju med journalisten Glenn Thrush fortalte Meet the Press-vert Chuck Todd at Trump ofte ønsket å se opptak av seg selv etter fullført intervju på det populære søndagsshowet – uten lyden på. Det viktigste var hvordan hadde hadde sett ut, sa Todd:

“Then there’s the amount of time he spends after the interview is over, with the sound off. He wants to see what it all looked like. He will watch the whole thing on mute. He’s a very visual guy”.

I løpet av valgkampen viste denne bevisstheten rundt det visuelle seg å være styrende for Trumps handlinger. Ikke bare stilte han opp til flere intervjuer enn noen annen kandidat, han hadde også generelt vært mer tilgjengelig enn noen annen kandidat – i hovedsak gjennom Twitter. Ved å retwitre velgere, ved å twitre i sanntid, under TV-programmer eller under motstanderes taler og ved å hele tiden være aktiv i nyhetsbildet, skapte han et bilde av seg selv som et friskt pust som brøt med det bestående, snakket rett fra levra og var «seg selv». Ved alltid å være på offensiven, alltid gå lengst i disputter og aldri beklage, formet han inntrykket av å være en sterk og sikker leder. Og ved å kaste seg ut i substansielle debatter uten nødvendigvis å ha substansiell kunnskap om emnet under debatt, men snarere enkle løsninger og slagord, underbygget han narrativet om at han er en outsider som på enkelt vis kan rydde opp i et håpløst system i Washington, D.C.

Politikk for syns skyld

Trumps PR-evner, som i stor grad handler om å bygge et image, en persona og et narrativ som overbeviser, var utvilsomt avgjørende for at han vant presidentvalget i november. Hva så når det samme hensynet til PR og image blir styrende for faktisk politikk? For det er én ting når det gjøres på et TV-show, i valgkamp eller i næringslivet. En helt annet ting er det når nasjonal politikk med implikasjoner for verdenssamfunnet som helhet vedtas tilsynelatende hovedsaklig basert på hvordan den tar seg ut for egne velgere. Selvsagt er politikk ytterst sjelden fri for hensyn til at politikeren bak den skal se bra ut; politikeren er avhengig av støtte i befolkningen. Men når fakta og strategiske vurderinger tilsynelatende ikke er hovedgrunnlaget for innvandringspolitikk og nasjonal sikkerhetspolitikk, vekker det bekymring.

Og det er det som synes å være tilfellet i noen av ordrene Trump har utstedt den siste uken. Presidentordrene som omhandler innvandring, og som har vidtspennende konsekvenser for mennesker over hele verden, synes i beste fall å være basert på en overbevisning om at dette skal tjene nasjonal sikkerhet, til tross for at ingen fakta så langt synes å støtte denne teorien, og i verste fall på ønsket om å innfri valgløfter uavhengig av om løftene faktisk er formålstjenlige eller ikke.

Det første eksemplet på dette fikk vi da det ble klart at Trump fremdeles planlegger å bygge muren langs USAs sørlige grense – dette til tross for at behovet for en slik mur ikke underbygges av fakta. Ifølge tall fra Pew Research har andelen illegale innvandrere fra Mexico sunket over de siste årene. Faktisk er antallet meksikanere som forlater USA høyere enn antallet som kommer til landet. Antallet illegale innvandrere fra andre land har samtidig økt. Dermed er det vanskelig å se hvordan en fysisk grense mot Mexico skal kunne løse USAs problem med ulovlig innvandring. I beste fall vil en slik mur kunne ha en midlertidig effekt. Den største effekten vil trolig være psykologisk.

I tillegg til den utøvende ordren som skal initiere byggingen av muren, gjorde Trump fredag alvor av innreiseforbudet for muslimer. Dermed innfrir han enda et valgkampløfte. Presidentordren Trump signerte før helgen nekter riktignok ikke innreise for alle muslimer, men for mennesker fra Syria og for borgere fra syv land – hvorav alle har muslimsk majoritet. I tillegg er mottaksprogrammet for flyktninger blitt suspendert.

Hva er så grunnlaget for denne presidentordren? Ifølge Trump-administrasjonen skal den gjøre USA tryggere, delvis ved at myndighetene nå får henholdsvis 90 og 120 dager til å revurdere innvandringsrutiner. Det argumenteres også for at borgere fra de syv aktuelle landene (Syria, Irak, Iran, Jemen, Somalia, Sudan og Libya) måtte gjennom strenge forhåndssjekker etter trusselvurderinger av Obama-administrasjonen.

Mens Trump-administrasjonen argumenterer for at innreisebegrensningene vil tjene USAs sikkerhetsinteresser, har ingen av de store terrorangrepene USA har opplevd siden 11. september 2001 blitt gjennomført av borgere fra de syv aktuelle landene. Landene med borgere som sto bak terrorangrepet 11. september, er ikke å finne på listen over land som nå opplever innreisenekt.

Det faktum at innreiseforbudet som ble implementert med fredagens presidentordre har visse unntak, og at disse unntakene er tilgjengelige for borgere som tilhører en religiøs minoritet i et av de syv landene, gjør det vanskelig å oppfatte dette som noe annet enn nettopp et innreiseforbud for muslimer. Og fordi USA, i kampen mot terror, er avhengige av støtte fra- og samarbeid med den muslimske verden, er det videre vanskelig å se hvordan denne ordren tjener USAs nasjonale sikkerhetsinteresser.

Mer synes dette å være en måte å innfri valgløfter på en lovlig måte – som var nettopp det tidligere Trump-rådgiver Rudy Guliani hevdet at var tilfellet på Fox News i løpet av helgen. Med andre ord, politikk vedtatt ikke for å tjene nasjonal sikkerhet, men for å få gjennom egne løfter, og dermed underbygge bildet av Trump som en president som tar fatt på jobben umiddelbart, som innfrir alle valgløfter, og som er langt mer handlekraftig og sterk enn sin forgjenger.

Symbolikk, psykologi og retorikk – «the optics» – synes å utgjøre en uforholdsmessig stor del av beslutningsgrunnlaget på felt som innvandring og nasjonal sikkerhet i Trump-administrasjonen. Når det er det å innfri løftene fra valgkampen, snarere enn fakta, grundige analyser og strategiske vurderinger, som motiverer den nye presidenten til å fatte beslutninger på såpass viktige saksfelt, er det mildt sagt bekymringsfullt for Trumps neste tre år og 51 uker i Det hvite hus.