Noen dager inn i Trumps verden er forventningene til hans presidentperiode satt ekstremt lavt. Det er vanskelig å se for seg et scenario hvor han ikke overgår folks forventninger.


«Esler og elefanter» er en ukentlig spalte om amerikansk politikk. Vårin Alme og Henrik Østensen Heldahl skriver annenhver uke. Denne uken: Heldahl om forventningene til Trump.

I kraft av Donald Trumps manglende politiske erfaring og kontroversielle uttalelser er ikke den tidligere reality-stjernen spådd en veldig suksessrik presidentperiode. I norsk media har jeg opplevd å få spørsmål som «kan han få til noe som helst bra?» og «kommer han i det hele tatt til å sitte i fire år?» Andre spør om og når han kan bli stilt til riksrett. Hvis dette er forventningene kommer Donald J. Trump til å bli en braksuksess.

For åtte år siden var forventningene til president Barack Obama i den andre enden av skalaen. Han skulle transformere USA sosialt, politisk og militært. Forventningene til Trump er at han skal bygge et halvt gjerde mot Mexico, oppheve ObamaCare uten en erstatningsplan, nedsable amerikansk pressefrihet, og gi Russland fri bane i Øst-Europa og Midtøsten.

Karikaturtegneres felle

Kritikken mot den nyvalgte presidenten er til tider fortsatt like hysterisk som under valgkampen, med konstante overreaksjoner og latterliggjøringer. I tillegg kan pressen og anti-Trumpers sendes inn i en glohet furore av den minste Twitter-melding.

Hans motstandere kan løst omtales som den ekstremt uorganiserte venstresiden, med Hollywood-elitens opprør, konstante demonstrasjoner, og demokratenes interne maktkamp mellom Sanders-tilhengere og mer moderate krefter.

Dette inkluderer et smått folkeopprør av demonstrasjoner siden Trumps valgseier. I disse demonstrasjonene er det ikke uvanlig å høre tilrop som «No Trump, no KKK, no fascist USA.» Å rope «Lock her up» – som fortsatt kan høres blant publikum når Trump taler offentlig – har med rette blitt stigmatisert av media og folk med en anelse folkeskikk, mens det å kalle Trump fascist og KKK-sympatisør ikke har fått samme stempel.

Hvis det finnes noe som sikrer at «the silent majority stands with Trump» forblir et relevant slagord, så er det slike tilrop. Det er mulig jeg ikke har peiling, men hvis det å styre som Benito Mussolini eller David Duke er en forventning så tror jeg Trump vil overraske positivt.

Foto: Jamelle Bouie.

Demokratene ropte lenge at George W. Bush var fascistisk eller verre, mens Obama-kampanjens største bragd i 2012 var hvor vellykket de gjorde Mitt Romney om til en karikaturtegning av seg selv. Romney og Bush var ikke tegneserieskurkene som demokratene skulle ha det til, og nå er det få som har noe til overs for den slags retorikk.

Tegneserieskurken har kommet til live igjen, men man trenger ikke å karikere Trump for å kritisere ham. Det er mye å ta av.

Realistiske forventninger

Alt du vet om Donald Trumps (manglende) politiske erfaring, så vel som alt han har sagt over de siste 20 månedene, tilsier at man burde ha lave forventninger. Det er liten grunn til å tro han blir en stor president. Heldigvis for Trump forventer alle at han skal bli den neste Calvin Coolidge. Hvis han, ved hjelp av et flertall i begge kamre og hjelp av en del smarte rådgivere, kan styre den amerikanske skuta rimelig greit gjennom de neste fire års farvann gir jeg ham en god sjanse til å bli gjenvalgt.

Problemet er at dette burde være minstekravet, ikke en suksesshistorie.

Økonomien har lenge vært på vei tilbake, uten at Obama-administrasjonen har vært villig til å skryte av dette (noe som ikke blir et problem for Trump). Med drivverdig økonomi og flertall i begge kamre er muligheten for å få gjennom en bre Trump-agenda gode. Forventningene burde være deretter.

Elefanten i rommet er naturligvis at Trump selv hauser opp egne forventninger hver gang han taler offentlig. «We’re gonna make [the U.S.] greater than ever before» sa han 15. januar. Hva enn det betyr. Ironien er at nesten ingen tror på dette (nei, selv ikke hans kjernevelgere tror han kan gå på vann). Slike kommentarer illustrerer bare hvor uforberedt han er, og hvorfor forventningene til hva han kan få til er så lave. Dermed skader det ham ikke like mye nå som det vil om fire år, når – skulle han mislykkes – slike sitater kan klippes sammen til fine angrepsreklamer. Enn så lenge har Donald Trump fire år på å bevise at pressen og etablissementet tar feil.

Neste uke i «Esler og elefanter»: Vårin Alme.
Illustrasjon: John Darkow.